Om å bære et Storken-barn!

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg vil bare si at jeg nå går inn i min 14 uke. Før jeg og min mann besluttet å dra til DK var det mange rare og syke tanker som meldte seg. Har han mørkt hår og brune øyne som min mann, riktig høyde, og er han nordisk som min kjære? Jeg tenkte og tenkte og var usikker og skeptisk til tanken på å få en sæd-sprøyte på denne måten for å oppnå graviditet. Etter to år i tenkeboksen måtte jeg bare hoppe i det. Den satt på andre forsøk og jeg fikk nærmest sjokk fordi jeg hadde regnet med å bruke mye lengre tid på prosessen. Min kjære har heldigvis vært positiv til dette hele veien, og sammen har vi oppnåd en glede jeg nesten ikke trodde var mulig! (Innrømmer at jeg personlig aldri har dukket ned i noen sørgedvale pga min manns sterilitet, og at jeg hele tiden har tatt det hele med knusende ro). Men når det først skjedde ble jeg uendelig glad. I tiden fremover mot fødsel og når barnet vokser til må vi bestemme oss for om vi skal skjule sannheten, (vi har valgt en anonym donor), så sånn sett er det ikke mulig å finne faren. Det er snakk om et etisk dilemma eller er det det? Jeg vil ta det som det kommer, i omgivelsene er denne befrutktningen ved bruk av donor ukjent. Vi har valgt å holde det hemmelig fordi vi føler at barnet selv er den første såfall som har rett på å få vite hvorden det ble til. Jeg lurer på om det er noen her som har født et barn som er unnfanget vha donorsæd, (anonym), og ev. hvilke tanker dere har rundt dette. Legen sa til meg: Når noen trenger et hjerte hender det at de er heldige og må overta et hjerte iform av en hjertedonasjon. Det samme gjelder en nyre! Livet er vidunderlig, de fleste menn bærer på millioener av sæd celler! Tenk på det som en pose frø. Om en av disse milliærder cellene havner hos deg istedetfor i "sjøen" skal man aldri ha noen samvittighet for! Det var disse ordene som fikk meg til å dra til storken. Når man ser på det slik er det kanskje litt lettere å ta skrittet fult ut.

Noen med liknende "rare" tanker og refleksjoner?

[Anonym bruker]

Min datter er også storkdatter. Hun er knap fylt tre og vet allerede i dag, så godt det går, hvordan hun er blitt til. Alle som har spurt direkte har fått direkte svar og det vil da si at hele vår omgangskreds snakker fritt og freidig om dette.

 

Jeg mener det er det eneste riktige. Alt man skjuler kan opfattes som om man er flau over eller ihvertfall lite stolte av. Og det er ikke noe i verden jeg er mer stolt av en datteren min. Jeg tror denne åpenheten, omend litt tøff når man må forsvare seg en gang imellom, er en investering i vårt fremtidige forhold til datteren vår. Hun skal aldrig oppleve å få fortalt den "store hemligheten" om sitt opphav som kan gjøre henne usikker på: - hvem hun er, hvem som er hennes foreldre, hvor hun hører til, om vi elsker henne, om vi skjuler andre ting for henne, om hun kan stole på oss og alle de andre tingene jeg har hørt som reaksjoner fra barn som i "sen alder" har fått vite at de er adoptert eller unfanget med donor.

 

Med vår åpenhet i forhold til omverdenen har vi også tatt på oss det ansvar det er å stå frem for andre. Siden hennes omverden allerede har kunnet stille alle sine spørsmål til oss, trenger ikke hun å forsvare seg eller oss.

 

Lykke til

[callmebecka]

Hei kjære deg!

 

Min situasjon er jo ganske ulik deres, siden jeg er gift med en annen kvinne, og ingen noen gang vil gå ut ifra at vi har unfanget barnet sammen. Men noen av tankene rundt hva barnet skal få vite og i så fall når kan vi jo ha felles alikevel.

 

Som utgangspunkt tenker jeg at barnet har rett til å få vite hvordan det henger sammen, og tror ikke det vil være noe tema i det daglige liv overhode. Jeg har dog mang en gang lurt på når jeg for første gang vil få slengt i trynet at det å gjøre slikt et valg på hennes vegne er det værste vi kunne gjøre etc. Har vel mer eller mindre slått meg til ro med at hun i puberteten vil kunne komme til å bruke dette, men tenker også at det vil være litt tilfeldig. Hadde unfangelsesmetoden vært anderledes ville hun i sin hormonrus ha funnet noe annet, hvis du skjønner hva jeg mener.

 

Det største sviket jeg føler vi kan gjøre mot henne, er ikke å være ærlige. Selv om folk rundt dere ikke vet noe, er sjansene alltid tilstede for at det på et senere tidspunkt blir kjent for barnet. Da vil det livet og den virkeligheten barnet kjenner plutselig rakne, kanskje vil ikke selve det biologiske være et stort tema, men sviket, det å føle seg "lurt" på den måten kan være tungt å svelge.

 

Det var en artikkel i aftenposten for noen år tilbake som beskrev at 1 av 20 norske barn vokser opp med "feil" far, av forskjellige grunner. Sæddonasjon, utroskap, hva vet jeg. Dette er nok derfor langt vaneligere enn det virker i vårt samfunn, men så lenge ingen vedkjenner seg det vil det fremdeles være et tabu område.

 

Det høres ut som om du har en fantastisk mann, som klarer å legge den biologiske biten helt tilside og bare konsentrere seg om deg og barnet! Og det er jo hans barn!

Derfor tror jeg også dere har en utmerket mulighet til å kunne være åpne om dette! Slippe å jevnlig få en bråttsjø av angst for at noen skal finne ut, for at barnet skal finne ut. (barn er jo veldig nysgjerrige...jeg snoket i alle fall rundt i alle min mors papirer da jeg var liten, og fant ut både det ene og det andre som nå ikke er av betydning, men som da var veldig stort!)

 

For oss lå det en avgjørende forskjell i å presiserer både for oss selv og våre omgivelser at det ikke er snakk om en far der ute et sted, dette barnet har to mødre, og en anonym donor. Mor og far er sosiale rollenavn, og man kan med litt jobbing ganske så godt definere sin egen normalitet overfor omverdenen. Nå vet ikke jeg om noen av våre venner i det skjulte tenker vi har gjort noe galt, det virker som om samme hvor vi kommer og hvem vi møter er gleden over barnet så stor at det andre faller helt bort!

 

Med litt "tørr-trening" for dere selv hjemme, vil det forhåpentligvis ikke føles så unaturlig og skremmende å skulle være åpne om hvordan det lille mirakelet i magen ble til! Bare hold fokuset på gleden over babyen, så blir det andre detaljer.

 

Håper dette ikke ble for rotete eller enspora, bare noen tanker :-)

 

Lykke til videre med graviditeten, tenk at det bor et lite menneske i magen din!

[Anonym bruker]

Hei!

Takk for svar. Det er mannen min som er så streng på å holde dette hemmelig. Vi har snakket mye om dette. Tusen takk for gode ord, de setter det hele i perspektiv. Det er ikke noe å skamme seg over. Det eneste jeg er redd for er om mitt barn skal bruke mye energi og krefter på å "lete" etter noen hun aldri finner siden vi har valgt anonym donor. Men det har jo vist seg fra Sverige og Finland, at det beste er om barnet får vite det i unge barne år enn å få et sjokk i f.eks tenårene eller senere. Da tror jeg skuffelsen til foreldrene blir stor. Dette er et litt vanskelig tema. Men jeg vil nok innerst inne få det best med meg selv og barnet mitt - om vi kjører en åpen profil. Det har gjort vondt å måtte lyge for hele omgangskretsen om at det er vårt eget. Min mann ble steril etter sykdom og feilbehandling, så "alle" er liksom så glade på våre vegne at ting ordet seg fra " naturens side " hvilket er ren og skjær løgn.. Jeg tror jeg vil ta en prat med min mann i kveld...;0) Thank you.

[Anonym bruker]

Hei!

Takk for ditt svar. Dette har vi godt av. Sannheten er nok best. Siden min mann er litt flau over steriliteten hans blir det liksom litt vanskelig for meg å kjøre på uten hans velsignelse. Over tid og gjennom tørrtrening slik du skriver vil vil kanskje finne en løsning på dette dilemma. På kvinneklinikken i Oslo rådet overlegen oss til å "holde kjeft" om dette til alle. På storken var det helt motsatt, de brukte mye tid på å overbevise oss om at "åpenhet" var det som lønte seg for barnet på lang sikt. Min mann er utrolig støttende og ålreit. Det er bare litt tabu for han det med steriliteten. Kanskje jeg bør få han til å snakke med noen om det, slik at han kan innse at det er mange menn og kvinner i sammme situasjon.

 

[callmebecka]

Det virker jo ofte som om menn føler de mister noe av manndommen sin når de blir sterile. Og det er kanskje noe av det mannen din kjenner på nå. Jeg synes det høres ut som en veldig god ide om han kan få prate med noen i samme situasjon.

Å kjøre på uten at han er klar vil vel føles som et overgrep for han, å bli fratatt fullstendig sin del av "kontrollen" på denne situasjonen. Men siden han er så fin, så vil han nok med tiden klare å skille mellom hva som er viktig for seg her og nå, og hva som er viktig for barnet.

Det er mange ting man må gjøre anderledes etter at man får barn, mange valg som kanskje ikke er det man selv egoistisk sett ønsker, men som vil være bedre for barnet. Dette er vel et av de større av disse valgene.

 

Denne overlegen på kvinneklinikken overasket meg veldig! I det minste burde han ha oppfordret dere til å finne ut av det selv, hm....

 

Dere har jo noen uker og måneder før babyen kommer, og ikke minst litt tid etter det før hun... (hm...hvorfor tror jeg det er jente...?)...eller han har muligheten til å skjønne noe av det. Allikevel ville jeg ha satt inn støtet fra begges side nå for å jobbe med det og finne ut av det. Etter at barnet har kommet vil slike diskusjoner kanskje bli valgt bort i lang tid, man er for sliten og orker ihvertfall ikke snakke om noe så tungt, og så går den ene måneden etter det andre året, og plutselig er barnet blitt så stort at å skulle si det krever noe helt annet enn bare ærlighet.

 

Finnes det noe flottere å kunne si til et barn enn at du var så sterkt ønsket, at når pappa ble syk og ikke kunne gi spiren, så dro vi helt til Danmark for å få deg, vi hadde dratt helt til månen om det var der nettopp du var!