Blandede følelser

[Anonym bruker]

Jeg har "lenge" grudd meg til å fortelle til min mor at jeg er gravid. Jeg har virkelig ikke forstått hvorfor DET er noe å grue seg til, så dette har plaget meg skikkelig. Hvorfor i alle dager skulle det være et problem? Da jeg var yngre tenkte jeg med gru på den dagen hvor jeg måtte fortelle det hjemme, men da var det fordi mor og far ville forstå at jeg har hatt sex. Slik er det ikke lenger. Men når jeg tenker på det, for å virkelig forstå den rare følelsen, så tror jeg kanskje at jeg har kommet frem til det? Det er følelsen av at noen kommer for nær meg. Jeg er ikke redd for nærhet generelt og jeg er kjempeglad i moren min, men jeg føler at intimsonen min blir blottlagt. Akkurat som da man var 14 år og kjempe forelsket, men ikke ville at mamma og pappa skulle vite det. Vel, slik er det sikkert ikke for alle, men sånn var det for meg. Dersom temaet gutter og kjæreste kom opp i mine foreldres nærhet, ville jeg heller dødd enn å svare. Og slik er det med graviditeten også. Jeg syns det uvant og rart at min mor skal se meg som gravid... Det er en rolle jeg foreløpig syns er litt rar (...og flau...???).

 

Er det i det hele tatt noen som føler det samme?

[Gjest]

Jepp! Ikke unormalt det, tror og håper jeg ;o) Noen gleder seg kjempemasse til å fortelle foreldre....jeg gruer meg. Selv om dette er min 4, er godt gift og alt det der, synes jeg det er på en måte litt "flaut". Vet ikke helt hvorfor, er bare sånn )

 

[Ranveig R]

Eg og blei plutseleg skikkeleg flau då vi skulle fortelle at eg var gravid igjen. Var ikkje like flaut sist, då var det så forferdeleg spennande og nytt alt saman.

 

Merkeleg at ein skal bli så flau av det, foreldrene våre trur nok ikkje at vi ikkje har sex liksom...

 

)

[Reidis]

Kjenner meg veldig godt igjen i din situasjon ang gutter og kjærester da jeg var yngre. Aldri i verden om foreldrene mine skulle få vite noe. Dødspinling. Hadde sånne følelser forrige gang jeg var gravid. Fortalte det ikke til noen før jeg var fullgåtte 15 uker, faktisk. Ble så vant til å holde graviditeten hemmelig at jeg ikke visste hvordan jeg skulle få sagt det.

Da bomben først ble sluppet, var det skikkelig rart å fortelle det. Men samtidig greit å få fortalt det.

Opplevde faktisk at det gikk an å spørre mamma om ting og om hennes erfaringer (hadde aldri falt meg inn før at det kunne gå an).

Det er jo sånn at våre graviditeter ofte ligner på hva våre mammaer gikk igjennom. Vi arver visst noen anlegg der ).

 

Så jeg tror det egentlig bare er å hoppe i det, og at du vil bli positivt overrasket.

Lykke til )

 

ps. er nå 10+5, og venter til fullgåtte 12 før jeg forteller. Denne gangen skal det gå helt greit å si det, tror jeg...