Hvorfor vil dere ha barn?

[Gjest]

Hei! Jeg er ei singel, hetrofil jente på 31(bor i Oslo) år som for litt tid siden begynte å leke med tanken på å dra til Danmark og bli gravid med sæd-donor. Det startet når jeg fikk vite at dette faktisk var en reell mulighet, og nå begynner jeg å føle at dette er noe jeg faktisk ønsker å gjøre. Jeg har ikke startet med noen undersøkelser etc ennå, men tankeprosessen er godt i gang. Og jeg føler det er mye å tenke igjennom. Også grunnleggende tanker. Som f. eks, hvorfor vil jeg ha barn? Har jeg råd økonomisk til å forsørge et barn? Kan jeg forsvare dette valget mitt ovenfor barnet? Hva tenker min nærmeste familie? Og så videre, og så videre. Det er mange tanker jeg har, og jeg har så lyst til å høre fra dere andre i liknende situasjoner, og dere som har vært gjennom denne prosessen, og faktisk sitter der med en sprell levende liten baby i armene *drømme seg bort*..

 

Håper noen tar seg tid til å lese og kommentere dette innlegget :-)

 

Hilsen Månestråle75.

 

PS Jeg har lest mye på denne siden nå de siste ukene, og jeg må si det er spennende å følge med på dere alle sammen. Jeg ønsker dere alle sammen lykke til der dere er :-)

[71jente]

Jeg har hatt et grunnleggende ønske om barn siden jeg var tidlig i 20-årene og hadde kjæreste.det ble slutt etter 7 år,og vi hadde ikke prøvd å få barn. etter mange år som singel(hjelp som årene flyr)så jeg dette som alternativ.

At du har lyst å bli mor, er grunn nok synes jeg. også viktig at du har godt nettverk slik at du har støtte og ikke minst sosiale muligheter til deg og barnet.

Du må være klar i den forstand at du har tenkt nøye gjennom alt, og virkelig vet hva du begir deg ut på, spesielt med tanke på at det ikke er noen far i bildet. Og at du på forhånd har en god,ærlig og gjennomtenkt "samtale" med barnet,om hvordan barnet har blitt til, som du kan stå for.

Hva andre syns er ærlig talt ikke av noen relevans, det skal være ditt valg. Blir du usikker pga andres tanker og meninger, er du kanskje ikke klar likevel, og trenger kanskje litt mer tenketid. Jeg har selv vært usikker i prosessen, men likevel komt til at det er dette jeg vil.

 

[❤lille stjerne❤]

Hei! Jeg er 28, lesbisk og nå gravid i uke 16. Det har vært en lang prosess som vel begynte for flere år siden egentlig. Jeg har vel i mange år visst at når tiden er moden så vil jeg gjerne ha barn. Så ble tiden moden og siden jeg da hadde funnet min livspartner i en kvinne så ble det via Stork klinikken det måtte skje.

Det har vært veldig mange ting å tenke igjennom både med om det er riktig av oss, hva vi har å tilby et barn, om det vil bli mobbet eller godtatt av sine omgivelser. Valg om åpen donor var også noe vi brukte mye tid på å snakke om. Mannlige rollemodeller som kan kompensere for å ha en far etc. Vi har snakket mye med 2 andre par vi kjenner som har storkebarn, lest artikler, sett dokumentarer og fulgt med og diskutert ting her inne på forumet. Alle i familiene våre er veldig imøtekommende og gleder seg masse på våre vegne, så det er heldigvis ikke noe problem. Vi føler oss egentlig ganske trygge på at dette kommer til å gå bra. Noen problemer vil sikkert kunne dukke opp underveis, men det skal vi nok klare.

 

Når det kommer til det med hvorfor man ønsker seg barn i utgangspunktet så er det vanskelig å gi et godt svar på det tror jeg.

Jeg har jobbet med barn tidligere og også hatt mye med barn å gjøre ellers og jeg liker barn veldig godt. Liker å gjøre ting sammen med barn, lære de ting og være sammen med barn.

En annen ting som nok spiller inn er at familien min alltid har vært veldig viktig for meg, og enda viktigere ble den da jeg holdt på å miste hele familien min for 2 år siden. Det er en god følelse å kjenne at nå bygger jeg videre på denne familien og skaper min egen lille del av en større familie. Samhørighet og slekters gang, våre instinkter som sier at vi skal forplante oss, at jeg har vært ung, fri og singel i mange år og ikke føler behov for å være det lenger. Alt på en gang gjør at nå har jeg lyst til å bli moren til et barn. Og det blir jeg om 6 mnd!

[Regnbuemor til 2]

hmmm... godt spørsmaål igrunn!!! Hvorfor får man barn da? En i vår familie, aller nærmeste krets, mente i sin tid at vi "like gjerne kunne kjøpe ungen på REMA 1000", ordrett. Det var totalt unaturlig, og ingenting annet enn egoisme fra oss om vi valgte å få barn. (er forresten lesbisk, partner på 5. året, har vært sammen i 9 år, er snart 31 år, partner er 29).

 

Vi spurte så om det IKKE var egoistisk av denne personen, da hun i sin tid fikk sine to barn. Hun svarte at hennes barn hadde blitt laget i ektesengen, på den naturlige måten, ut av ekte kjærlighet..... Jeg kunne dånt der og da... Tenk og si noe sånnt. Hun mente vi måtte jkøpe ungen vår i Danmark, og at ingeting var mer unaturlig enn dette.

 

Vel, vi trosset selvsagt dette mennesket. Vi ønsket oss barn for å føre slekten vidre, for å fylle dagene våre med kjærlighet og omsorg for barn(a). For å gi mening til livene våre rett og slett, (noe det faktisk har gjort, vi eeeelsker mammarollen begge to).

 

Kvinnemennesket var sterkt i mot dette hele veien. Hun ga tydlig uttrykk for sin missnøye gjennom hele svangersskapet. Men den dagen hun fikk komme på sykehuset og møte babyen som var et halvt døgn gammel, da var alt glemt. Hun er i dag verdens stolteste bestemor! Hun øser ut sin kjærlighet til sitt barnebarn. Det viste seg faktisk at hun hadde laget seg et "skall" for hun var livredd for at hun ikke ville klare å se på dette barnet som sin familie, da ingen av hennes gener er i dette barnet. Men da hun kom på klinikken, merket hun altså med en gang at dette var ikke noe reelt problem.

 

(beklager at dette ble fryktelig langt) Vil bare tillegge at jeg syntes at det å få barn, OG grunnene man har for det er ganske så personlig, og at ingen andre eeegentlig har noe med det. Stå på. Tenk nøye gjennom ting. Vi venter nå nummer to, og har aldri angret et sekund på noen av våre avgjørelser:)

 

Lykke til...

[Gjest]

Først av alt; tusen takk for at dere tok dere tid til å svare på innlegget mitt :-) Det setter jeg stor pris på. Er så godt å høre at andre også har tenkt mange av de tankene som går gjennom mitt eget hode.

 

Så, hvorfor vil så jeg ha barn? Det har jeg nemlig fundert mye over de siste årene.. Hvorfor er akkurat det så viktig for meg? Så viktig at jeg valgte å gjøre det slutt med min kjæreste gjennom 8 og et halvt år (som ikke under noen omstendigheter vil ha barn)..

Først av alt så liker jeg barn, jeg liker å omgås barn, jeg liker å undres sammen med barn, jeg liker kort og godt å ha barn rundt meg. Jeg er utdannet førskolelærer, og jobber som pedagogisk leder i en barnehage. I 7 år hadde jeg et annet yrke enn det jeg er utdannet til, og når jeg da i høst begynte å jobbe i barnehage, trodde jeg at jeg ville få nok" av barn gjennom jobben. Men der tok jeg feil. Nå når jeg omgåes barn hver dag ser jeg hvor fantastisk herlige de faktisk er. Jeg storkoser meg hver eneste dag på jobb, og jeg gleder meg til hver eneste dag. Barna beriker livet mitt. Jeg er kjempeheldig som har en slik jobb. Tenk å få sitt eget barn og følge det gjennom livet, og ikke bare de få årene i barnehagen..

Kanskje dette høres arrogant ut, men jeg vet med meg selv at jeg vil bli en fantastisk mamma. Jeg har tonnevis med kjærlighet og omsorg å gi.

 

Så hvorfor sæd-donor? Jeg vil jo gjerne være et medlem av en kjernefamilie, bestående av mor, far og barn. Men som jeg skrev tidligere, har jeg gjort det slutt med kjæresten min gjennom mange år pga ønsket om barn. Jeg er helt og holdent over ham, men jeg har ingen ny mann i bildet. For meg blir det helt feil å skulle forte meg å finne en mann fordi jeg vil ha barn. Å skulle stikke ut på byen en lørdagskveld, er også helt feil for meg (tror ikke jeg kunne ha gjennomført det en gang..).

Jeg vil jo gjerne ha barn nå, i den nærmeste fremtid mens kroppen min fortsatt er relativt ung og i god form. Jeg vil være en ung, sprek og aktiv mamma.

Og som jeg sa til bestevenninna mi, når jeg luftet disse tankene mine for henne: En mann kan jeg jo møte når som helst i livet, men det er begrenset hvor lenge jeg kan få barn.

 

Med tanke på hva den nærmeste familie vil si.. Er det viktig for meg hva de synes, tror og mener? Nei. Jeg er et selvstendig, høyst oppegående menneske og jeg står for mine valg. Men jeg ønsker at barnet mitt skal ha en familie. En bestemor, bestefar og tante. Og jeg trenger også hjelp og støtte av de i form av at de er mitt nettverk.

Jeg har ikke fortalt familien min om mine planer ennå. Jeg må gjennom denne tankeprosessen selv først. Og når jeg er 100% sikker på hva jeg vil (pr i dag er jeg 99.9% sikker ;-)), da skal jeg fortelle de det. Og jeg skal forvente at de blir glade på mine og sine egne vegne.

 

Hjelp og trøste! Dette ble langt..