Har lyst å gå fra kjæresten min 12 uker på vei...............

[Anonym bruker]

Hva i alle dager skal jeg gjøre??? Jeg er så lei meg at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Han er verdens beste person og elsker meg over alt og gleder seg sånn til å bli pappa, problemet er at jeg ikke har følelser for han lenger og har ikke hatt det de siste 2 månedene. Gråter meg i søvn hver natt og gråter på bussen på vei hjem fra jobb. Når vi er sammen later jeg bare som jeg er trøtt og kvalm. Hva skal jeg gjøre? Er det hormonene som spiller meg et puss? Har ingen kjente jeg ønsker å si det til fordi jeg er så flau. Noen gode hjerter som kan hjelpe.........

 

Hilsen trist.......

[Omelia]

Stakkars deg, uansett ikke kjekt å ha det sånt.

Men jeg hadde ikke helt stolt på hormonene........merker selv at jeg har lite overskudd både til mann og barn, og sex er ikke i tankene mine i det hele tatt......men vet av erfaring at det kommer seg etterhvert. Gi deg selv noen uker til, og se om ikke det hele kommer seg. Eventuelt snakk med jordmor/helsesøster?

 

Lykke til.

 

God klem!

[Kaosmamma' n]

Synes du skal ta det litt med ro i dine avgjørelser for øyeblikket. Hormonene lever jo sitt eget liv når man er gravid. Dette igjen medfører at man den ene dagen kan "hate" alt og alle, mens den neste dagen er alt helt ok. Ikke ta noen avgjørelser nå som vil gå utover deg selv siden. Det er ikke sikkert det er så lett å få tilgivelse for noe man har gjort eller sagt i ettertid. Det å høre at man ikke blir elsket av den personen man bor sammen med/venter barn med er ikke noe ok. Kanskje du skulle ta å reise bort noen dager for deg selv, ting blir noen ganger helt annerledes når man får det litt på avstand. Kanskje du da vil oppdage at du faktisk savner ham.

[JonathanTheamamma]

Ville nok heller ikke tatt en så stro avgjørelse nå... Hadde akkurat de samme tankene første gang jeg gikk gravid, merker det nå også, men for min deler det ihvertfall hormoner. Gi deg selv litt tid )

Hvis du faktisk er kvalm og trøtt hjelper ikke det stort på følelsene det heller, man blir litt "lammet" av å være kvalm å trøtt også...

[Anonym bruker]

Vi er en del borte fra hverandre fra før pga jobb, har hatt en del hele uker alene og da har jeg det kjempe bra. Savner han ikke. Når han er på vei hjem går jeg rundt og gruer meg og får ondt i magen. Men jeg håper jo selvsagt at det ordner seg og at vi blir forelsket igjen som vi en gang var......... HI

[~Simelisa & Marina~]

Heia...

 

Ikke gjør noe overilt, jeg holdt på å gå fra mannen min for en annen... men jeg tror helt seriøst at de hormonene ikke er til å stole på i det hele tatt... Er 3.gangs jeg og har aldri hatt d slik før... vent med å gå før du er sikker, ta den tiden du/dere har igjen til barnet kommer å heller vurder det da igjen på nytt, om du føler det likt... Som jeg fikk høre selv, du vet hva du har men du vet ikke hva du får og det er ikke sikkert at det er sååå mye grønnere på den andre siden i allefall...

 

Lykke til med alt...

 

 

 

MVH

[Mitzy]

Uff så leit og høre. Du skulle jo ha vært overlykklig med barnefaren nå men. Ingen kan få styrt følelsene sine.

Men som sagt over kan hormonene nok spille deg ett puss..

 

[Anonym bruker]

Ja, det holder faktisk på å klikke for meg, jeg har lenge hatt lyst på barn, og vi er i slutten av 20-årene begge to og jeg klarer ikke glede meg til den lille kommer fordi jeg føler på meg at livet mitt fremover bare vil bli kaotisk og mange folk som vil synes jeg er skrudd i hodet fordi jeg plutselig ikke har følelser for kjæresten min lenger som jeg skal ha barn med. Jeg er så forvirret og er selvsagt redd for å gjøre en stor feil. Men når du ikke en gang orker at kjæresten din er i samme rom eller stivner når han holder rundt deg om natten så har du et problem. For å si det sånn, har ofte ønsket at jeg ikke var gravid for da hadde jeg gått på flekken. Har jeg fått fødselspsykose eller noe? Jeg trenger seriøs hjelp. For å si det sånn, hvis dette kun er hormoner så blir ikke jeg gravid igjen. HI

[Anonym bruker]

Jeg mener svangerskapspsykose...............

[Anonym bruker]

men du... to måneder er jo ingen ting..Og dere har ikke engang snakket om det og han aner sikkert ingen ting?? Du får forklare han at der er vanskelig for tiden. Og dere får forsøke å få profesjonell hjelp. Kanskje er det noe uoppgjort fra tidligere i livet ditt som dukker opp. Søk hjelp. Å gå etter to "ubekvemme" måneder er alt for tidlig når der har valgt å forplikte dere til hverandre for resten av livet.. (å få barn sammen)

Skjønner at du har det fælt, men å bare gå vil ikke hjelpe noen..Jeg vedder tusen kroner på at hormonene dine gjør deg sånn.

[Anonym bruker]

du kan søke om abort faktisk frwm til uke 14 tror jeg det er....selvom det beste er jo selvsagt om du finner ut at han kanskje er den for deg likevel...

[Gjest]

Uff, får litt vondt av deg, en vanskelig situasjon! Men som et par andre over her, ville jeg ikke tatt noen store avgjørelser nå, det kan jo forandre seg. Tenk hvis du gjorde ditt livs tabbe pga noen "teite" hormoner? Du kan jo forklare litt forsiktig for samboeren din hvordan du har det. Fortell ham at du ikke ønsker så mye nærvær akkurat nå, at du heller kan komme til han hvis du ønsker en klem. At det muligens er hormonene som spiller deg et puss. Bare vær var med hva du sier så ikke du sårer han veldig. Ønsker deg lykke til, og håper du finner ut av denne kjedelige situasjonen )

[cowboylaila]

Hei!

Jeg synes du skylder kjæresten din og jobbe for dette. Han gleder seg til å bli far og jeg regner med det var planlagt. Dessuten så er 2 måneder ingenting!! Jeg og sambo har vært sammen i 7 år nå, du må ikke tro jeg har vært like sikker på om jeg elsker han alltid! Det går i bølger og er helt normalt! Akkurat nå har vi det veldig bra, men jeg vet at det kommer tider hvor jeg sikkert kan tenke at jeg like gjerne vil være alene. Sånn er det jo å være i et forhold...Klart at noen har et "perfekt" forhold og ikke kunne leve en dag uten hverandre, men det hører vel til sjeldenheta...

 

Ikke rart i det hele tatt at du vil være alene også, noen ganger trenger man noen dager for seg selv. Du kan ikke reise bort litt uten han?

Jeg synes nesten du er egoistisk som tenker å forlate han etter bare 2 måneder når du bærer på barnet deres..... Dessuten så er man jo full av hormoner så man kan nesten ikke stole på seg selv. Ta dette opp med en fagperson før du gjør noe utav det synes nå jeg...

 

Lykke til!

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Hei du! Dette kjenner jeg igjen. Men er enig med de andre her som sier at du ikke bør ta noen store avgjørelser i hormontåka. Jeg var superforelsket i typen min helt til jeg ble gravid. Da forsvant det over natta. Ble faktisk uvel av han, klarte nesten ikke være i nærheten, ble til og med kvalm av leiligheten vår (lukta eller et eller annet).

Ble veldig fortvilet over dette, og begynte og søke på nettet for å lære litt mer om hva hormoner gjør med psyken. Og nå skal du høre: Progesteronet, som øker noe helt enormt under graviditeten, undertrykker en rekke andre type horminer i hjernen, blant annet noradneralin, oxytocin, osv. Dette er blant annet hormonene man skiller ut når man er forelsket! Så når progesteronet undertrykker dette, blir det som å skru av en bryter. Man forstår ikke selv at følelsene kan være så hormonelt og fysisk betinget, men det kan de altså!

Jeg har hørt om flere kvinner som har "mistet" følelsene for typen sin under graviditeten, og som har fått dem tilbake igjen etter fødsel. Så vent litt og se, du!

[Anonym bruker]

det kan være hormonen som spiller deg et puss...har hørt om flere som har følt det som deg ,og fått følesene for kjæresten tilbake etter at barnet er født. jeg hadde selv følesen av hva fane er det jeg holder på med,er dette mannen jeg skal være sammen med ,og ha barn med?

men etter at sønnen min ble født ,så fikk jeg følesene tilbake 10 ganger sterkere ,og elsker han over alt på jord. nå skal vi ha vårt andre barn sammen.

jeg kan ikke sitte her å si at det er det samme som du går gjennom ,men har lyst å si til deg at du kanskje skulle tenke deg litt om før du eventuelt gjør det slutt...kanskje det er verdt å vente å se om følesene komer tilbake??

 

håper du finner ut av dette ,og ønsker deg masse lykke til i det valget du enn tar!

 

stor klem fra meg:)

[Anonym bruker]

Sånn hadde jeg også det for 10 år siden da jeg gikk med første mann.Prøvde han å kysse meg eller gi meg en klem ville jeg bare spy.tenkte at det var best å slå opp å stikke av,men jeg følte på en måte at det kunne vaere hormonene som spilte meg ett puss.

alle de negative følelsene for han forsvant den dagen gutten ble født.Det var bare de h...hormonene.

Hold ut ,det ordner seg nok skal du se.de gravid hormonene er pyton altså....

Lykke til videre :0)

[Anonym bruker]

Æ synes at du ska gå ifra hain æ!

[Anonym bruker]

Tusen tusen takk til alle jentene som har tatt bryet m å hjelpe og kommet med støttende ord, dere har gjort mer enn dere aner i og med at jeg ikke har andre å snakke med:) Jeg har det bedre nå, men det går stadig opp og ned. Det verste med alt var at jeg plutselig syntes han luktet så dårlig, og kunne ikke fatte at det kun var hormonene mine som var årsaken til dette, trodde det skulle være sånn for evig og hadde aldri turd å si det til han.....!

Jeg tror dette skal gå bra,jeg, selv om følelsene mine for han er annerledes akkurat nå.

 

Klem fra meg

 

[Anonym bruker]

Hvis dere ikke har barn fra før så vent! Verden får litt andre dimensjoner etter en fødsel og felles barn, slik opplevde jeg det ihvertfall.

[Anonym bruker]

Litt merkelig greie, dette her. Snakket med en dame her om dagen som fortalte at hun ikke maktet lukten av mannen sin når hun gikk gravid. Han måtte holde seg på avstand, for hun vrengte seg når han var i nærheten. Varte i fire mnd i det første svangerskapet, og ni mnd i det andre. Hun fikk like stor aversjon mot mannen sin som hun fikk mot rødvin, kaffe og røyk. Rett etter at hun hadde født, fikk hun plutselig fryktelig lyst på både rødvin, kaffe, røyk og mannen sin igjen : )

[anrø]

Hei. Jeg synes du skal vente. Hormonene kan nok spille en stor rolle oppi d her ja. Jeg har hadt d slik i perioder i disse ukene jeg har vært gravid. Har mang en gang tenkt at jeg orker ikke sambo nå mer. Men når jeg virkelig tenker etter så er han d beste som har hendt meg. Elsker han over alt på jord,han skal bli far til barnet mitt. Tenk på hva d var som gjorde at du ble forelsket i ham. Kanskje være borte fra ham noen dager. Er 12 uker i morgen. Jeg har to barn fra tiligere forhold.