Fortvilet...hjelp noen???

[skjotta]

fikk lyst til a svare fordi jeg synes allr radene du har fatt har vært veldig "ensidige"

 

jeg er enig i at du skal gjöre det du vil, ikke det andre sier at burde ville, derfor vil jeg ikke si have jeg synes du bör gjöre.

 

da jeg selv var i lignende situasjon, valgte jeg abort. ikke fordi jeg ble dyttet (ingen andre visste, ikke engang samboer) jeg var ikke sikker, tror ikke noen er sikre pa et slikt valg. det kan man aldri være.

 

Abort er stort, og a si at det ikke er "noen stor greie" er ignorant. man ma være klar over hva man velger og hvorfor man velger det. jeg ville veldig gjerne bli mamma da, og kunne sikkert klart meg ökonomisk... men jeg var bare ikke klar. utdannelsen var ikke fullfört. forholdet var ustabilt, og ökonomien var "shaky" jeg ville heller vente til den dagen kom da jeg ville være 100% sikker pa at barnet ville bli födt inn i absolutt trygghet (sa absolutt som muig i hvertfall) med stabilt forhold (jeg ville at mitt barn skulle hja mamma og pappa som bor sammen og elsker hverandre. er selv skilsmisse barn, og synes ikke det var noe greit) god, trygg ökonomi, foreldre med sosialt nettverk rundt seg (ikke matte flytte pga jobb/utdannelse) osv.

 

det var avgjörelsen jeg tok. jeg har ofte vært trist pga den, spesiellt na som jeg er gravid. jeg tenker pa barnet som "kunne vært" vet nar han eller hun ville hatt busdag (sann ca) og hvor gammel... tenker ofte (hver juli maned) pa at jeg skulle födt et barn da osv...

 

men jeg angrer ikke... vile ikke gjort noe annerledes.

 

hadde jeg ikke tatt abort, sa ville jeg ikke vært der jeg er i dag. ville ikke mött mannen jeg er samboer med, og som jeg er gravid med. ville ikke flyttet dit jeg bor, jobbet der jeg jobber. med andre ord, jeg sörger over barnet som kunne vært, samtidig som at jeg gleder meg over barnet som er fordi jeg tok det valget jeg tok.

 

 

[Anonym bruker]

Skjotta- du sier at du ikke angrer, men for meg virker det som om du gjør det da...i og med at du skriver at du tenker på det hver juli mnd. hmm...har selv tatt en abort, og jeg tenker ikke på det på samme måte.

En anne ting og er jo at du skriver at du ikke en gang fortalte det til han du ble gravid med, noen spes grunn til det?

Da fikk du jo adri reaksjoner som kanskje kunne være avgjørende for om deres forhold var sterkt nok eller ikke...

ER ganske sårt om man får tilbakemeldinger fra typen om at dette er jo så enkelt, er jo bare inn og ut...

spesielt om man sitter der gråtkvalt, og er i tvil, og kanskje egentlig ville beholdt...

Vet om fler som har tatt abort, og som flere år senere angrer veldig, og som har fått psykiske problemer pga dette, nettopp fordi de har følt seg presset fra de rundt seg, og at det de gjorde egentlig var noe de ikke ville!!!!!

Jeg er ikke i mot abort, for det er ikke alltid det passer med et barn, men det er skummelt at så mange jenter gjennomgår aborter der de føler seg presset fra enten typen, forelse eller begge!!!

 

Er absolutt ikke lett, når man står ovenfor et valg, og man er uenige om hva man skal gjøre....

 

[skjotta]

min situasjon var veldig forskjellig fra HI´s. jeg var i ett misbrukende forhold. min daværende mann var sykelig sjalu, og hadde en tendens til a bli voldelig. det tok meg veldig lang tid a samle mot til a ga fra ham.

 

han hadde en veldig stygg tendens som nok grunnet i hans sjalusi og eie behov. han ville fa meg gravid. han gjemte/kastet/ödela p-pillene mine, og voldtok meg ofte etter ta jeg hadde sovnet.

 

etter at han hadde kastet meg ned trappa, og jeg brakk en finger og to ribbein, sa fastlegen min (fantastisk mann) at na matte jeg vakne og ta meg sammen. dette forholdet matte jeg ut av. han hjalp meg masse, og nar jeg oppdaget at jeg var gravid, radet han meg til a ikke si noe til min ex. dette var ikke en mann jeg ville være bundet til resten av livet, og det var heler ikke en mann jeg villehjelpe med a bli far. synes ikke denne mannen noen sinne bör fa barn jeg.

 

jeg angrer virkelig ikke. jeg var veldig sikker pa hva som var nödvendig for MEG pa det tidspunktet. selvfölgelig tenker jeg pa det. synes ikke det er noe man skal gjöre og glemme. det er ikke lett a ga gjennom en abort, samme hvor sikker man er pa at man gjör det rette.

 

jeg har alltid prövd a være ærlig mot meg selv. og det tror jeg har hjulpet meg mye med denne saken. jeg valgte bevisst a ta medisinsk abort fordi jeg ville ikke være bevisstlös nar det hele foregikk. jeg ville vite og huske hva som skjedde.

[april d.]

Bra at du også skrev inn her, skjotta. Jeg er enig at det ble ganske ensidig her. Det er sant det du skriver om at det er to forskjellige ting å tenke på det og å angre på det. De fleste ansvarsfulle, bevisste mennesker vil tenke på det resten av livet. Det betyr ikke at det var feil eller at de angrer på valget de tok. Når man er oppe i situasjonen vil de fleste føle seg redde for at de kommer til angre nettopp fordi at dette er en stor avgjørelse. Dette i seg seg selv er ikke nødvendigvis noen indikasjon på at de egentlig vil beholde barnet, bare at de er reflekterende mennesker. Veldig mange unngår å ta abort fordi at de er redde for å føle seg slemme. Jeg har lest innlegg her fra jenter som skriver at de fikk barn veeldig tidlig, men at det var rett avgjørelse de tok fordi de er så glade i barna sine i dag. Selvsagt er man glade i barna sine! Det i seg selv er ikke noen bekreftelse på at man ikke burde ha tatt abort.

Jeg synes også at kuli selv tok opp et godt poeng,- er man ikke litt egoistisk om man bare tar hensyn til hva en selv vil? Det en selv mener skal helt klart veie tyngst, men en burde vel lytte til hva de som er glad i en også mener, såfremt en vet at de vil deg vel, og ikke har skjulte agendaer.

Skjotta: Så bra at du er i stand til å fortelle din historie så fritt som du gjør. Det bidrar til at all den dritten du tok da ikke var helt meningsløst,- du kan hjelpe andre ved å dele din erfaring. Takk for det.

 

[skjotta]

takk April, godt a föle at ens tidligere feil kan ha betydning for andre. jeg skammer meg ikke over det. jeg kom ut av det hele sterkere enn jeg var nar jeg gikk inn i det. jeg kommer aldri til a glemme förste gangen jeg, i det forholdet jeg er i na, skulle fortelle ham at jeg skulle pa jentefest med jobben... grudde meg i mange dager, og nar jeg endelig sa det, saa han "godt! du trenger a komme deg ut litt" jeg var sa sjokka jeg kunne gatt rett i gulvet. hele kvelden var jeg sa redd for at han skulle ringe og forlange at jeg kom hjem, eller at han skulle möte o for a sjekke hva jeg "drev pa med"... det eneste han gjorde var a sende ei melding med spörsmal om jeg hadde husnökkel eller ikke. det var sa deilig a komme hjem den kvelden, hoppe i dusjen, og sa krype opp i senga, bare for a se ham snu seg, kysse meg pa munnen og spörre "var det morro?" den opplevelsen var en stor del av avgjörelsn vi tok nar vi bestemte oss for a bli gravide....

 

en annen ting jeg synes er rart her (noen synes kanskje jeg er hyklerisk na, men men.... jeg skal begrunne mitt syn) er dette med at alle skal ignorere hva barnefaren vil... ingen skal kunne si til en kvinne hva hun skal eller skal ikke gjöre, men, dersom vi vil at han skal bli pappa, sa skal han ikke fa noe a si i den saken.

 

jeg er enig i at kvinnens valg er kvinnens valg. uten tvil! og den endelige agjörelsen ligger hos oss, men det er ikke farlig a höre pa partneren, og kanskje respektere hans syn bittelitt og. det er jo resten av hans liv og. kanskje man kan finne lösning i fellesskap.....

 

min situasjon var annerledes. dersom han hadde visst at jeg var gravid ville han gjort hva som hest for a stoppe meg fra a ta abort. og da mener jeg hva som helst. det visste legen min og, og derfor radla han meg til abort. og til a holde det hemmelig. dersom jeg hadde vurdert abort i det forholdet jeg er i na, ville det vært noe jeg ville diskutert med samboer. men heldigvis er vi begge sikre i var sak...

[Anonym bruker]

Hei å deg *kuli*! Jeg har d et sånn som deg.Men har to barn fra før og venter min 3 i des.Var på sykehuset i dag og ble satt opp til abort 2 mai.Men nå har jeg bestemt meg det blir nr3!!!! Jeg får ta konsikvensen av min avgjørelse går mannen min,ja da elsker han meg ikke! Vi giftet oss i sommer og sa Ja for gode og onde dager!! Mannfolk skjønner seg ikke på dette,de tenker og føler ikke som oss! Lite problemer har de også.Vi har mensen og er mer utsatt for sykdommer enn dem. De har skjegg da hehe Snakket med svigermor og hun mener at mannen min må stå for det som er gjort/vi har gjort. Jeg hadde angret meg hvis jeg hadde tatt dette vekk,men husk du er ung jeg blir 30 til sommeren.Jeg var 25 da jeg fikk første mann.Og synes det var en bra alder.Du har en fam som støtter deg og det må du ikke glemme!! DETTE KLARER DU!! hvis du virkelig vill dette!

 

Lykke til !!

Klem Kraka

[Happy_girl med MiniMonster!]

samboeren min trua med å forlate meg om jeg beholdte barnet for da var det tydelig at vi ville to forskjellige ting, da han ikke var klar for å bli pappa. jeg gråt og gråt i noen dager før jeg dro til legen å snakka med ham. Han sa som så at om JEG elsket typen min så kom jeg til å angre som bare det om jeg tok abort. Legen sa også det at omstilling fra det å være "gutt" til å bli "mann" er ganske vanskelig for enkelte, og at gutten ofte trenger tid på seg, men det kommer seg etterhvert om de virkelig elsker den de er sammens med! Jeg valgte å beholde, og nå tre uker etter at jeg oppdaga at jeg er gravid så har vi omregistrert oss til samme husstand i folkeregisteret, typen mener han fortsatt ikke er klar, "men får vel bare være med på det da", som han sier så fint..(hmm..).. og jeg ser små endringer hos ham fra dag til dag.. det går sakte, men med tålmodighet så kommer han seg forhåpentligvis snart!

 

Så med andre ord så anbefaler jeg deg å ta tiden til hjelp, snakk med profesjonelle og la typen din få tid på seg til å tenke, og bli "vandt" til tanken.. selv om det ser mørkt ut nå så kan det endre seg til å bli en stor glede! Elsker han deg virkelig så drar han ingen steder og dere kommer til å være to om graviditeten. Takler han ikke å så til ansvar for sine handlinger så er han ikke mye mann å samle på alikavell.

Ønsker deg masse lykke til, og håper det ordner seg for ditt beste! :-)