Fortvilet...hjelp noen???

[*kuli*]

Håper inderlig noen gidder å lese i alle fall litt, og kanskje har noen synspunkter på det her...?

 

Nå har det seg sånn at jeg fant ut at jeg var gravid for ikke så lenge siden. Fortalte det til kjæresten min, men sånn det ser ut etter noen få dager er ikke han helt klar for å bli pappa. Han mener bl.a at det er litt tidlig. Jeg er 20 (21 ved en evt baby) og han et år eldre.

Planen var at jeg skulle begynne å studere fra høsten av. Han har fast jobb, så den biten er i så fall 'safe' om man kan si det sånn. Men nå har det seg at vårt lille 'uhell' preger meg og tankene mine om fremtiden ganske mye. Plutselig vil jeg ikke være den 'fornuftige jenta' jeg har vært i alle år med å ha full utdannelse, hus, være gift etc før det kommer en liten en til verden. Jeg føler liksom at jeg har lyst til å bære frem dette barnet. Lyst til å gi det omsorg og kjærlighet og alt h*n trenger...

 

Abort skremmer meg. Jeg er så innmari redd for hvordan jeg evt skal føle meg etterpå. Skyldig, trist....Og bare gå og tenke at 'hvis jeg ikke hadde...så..' Men nå virker det jo som det er det min kjæreste helt vil...Og jeg skjønner han jo. Allikevel er det et stort MEN. Han sier han tenker på økonimi, vår situasjon ( vi bor ikke sammen for øyeblikket,-det var planen fra sommeren) osv. Han vil liksom 'barnets beste'. Men hva er det??

 

Er også mange av vennene mine/kolleger rundt samme alder som allerede har fått barn eller er på vei med nr to. Har sagt dette til kjæresten min også,- klarer de så klarer vel vi? Men han er ikke overbevist...Vil ikke gjøre noe mot hans vilje, men vil på en måte heller ikke bli 'presset' inn i en abort om jeg virkelig finner ut at jeg vil beholde dette barnet.

 

Nå har det seg også sånn at jeg kommer fra en reltivt konservativ familie. Hvor jeg tror det ville blitt litt 'liv i leiren' om jeg sa jeg var gravid nå. Jeg kommer til å få slengt kommentarer om at jeg ødelegger fremtiden min mht studier og sånn fullstendig. Men jeg har allerede et fagbrev, pluss at jeg har div. kurs + studiekompetanse. Og det går vel an å utsette studier et år...? Uff....noen som i så fall har vært i den situasjonen, og klart å ta opp studier igjen etterpå?

 

Jeg beklager at dette ble så langt, og håper bare noen kanksje har giddet å lese hele veien ned. Er så redd, forvirret og frustrert, og tror innerst inne at jeg bare har veldig lyst til å bære fram det som er 'der inne'...Men kanskje abort er best...? jeg vet ikke.....

[Anele&Solstråla]

Du kan jo lese mine innlegg - da blir det abort for mitt beste...ikke hans.

Ganske mange da, men der har du min historie...fra abort til at jeg tilslutt valgte å beholde.

Vet ikke hvor forståelsesfull typen din er, min ble jo helt gal...og han er 32 år, lite voksent av han å reagere sånn.

Vitkig er at man ikke gjør noe man føler seg presset til, som jeg ville gjort om jeg hadde tatt abort...jeg ville jo ikke, selvom situasjonen og reaksjonene fra typen tilsa at jeg burde ha tatt det bort.

Nå er det slutt med oss da, for han nektet å være med meg annet enn hvis jeg tok abort, og da tenkte jeg at han ikke var noe å samle på!!!

Veldig tung avgjørelse, og jeg savner han fortsatt!

viktig at du tenker på DEG selv oppi alt dette her.

Jeg har ikke noe sted å bo nå, eller dvs jeg bor hjemme hos mor, men skal på visning i dag da:)

Vi leide jo sammen, X'en og jeg...

Ikke har jeg jobb, men er på vei til å få det da...

Jeg har kun studiekompetanse, og har tenkt til å begynne på høyskole neste høst, da jeg har termin nå i november...

Så bør du legge tankene om reaksjoner fra familie og slikt til side...

er jo deres liv, og DU som tar den endelige avgjørelsen.

Du bør jo sette deg ned å prate igjennom dette med typen din.

Har dere vært sammen lenge?

Lykke til, du høres ut som en fornuftig jente:)

[Anonym bruker]

hei.

Jeg tror du allerede vet svaret jeg.. tror ikke det er lurt og gjøre noe du selv innerst inne ikke vil. det er deg dette dreier seg om i første omg. å jeg tror veldig mange mannfolk reagerer litt "sånn" i starten.det er veldig stort. å er han fornuftig som det høres ut for så tror jeg han kommer seg etter en liten stund å begynner glede seg med deg.jeg har vært oppi situasjonen selv.å har både abort og fødsel bak meg.min første hadde jeg det litt sånn som deg. han fikk en kraftig reaksjon. men jeg kjenner heller ingen som er så glad i barnet sitt i dag som han. å han har takka meg ganske mange ganger for at jeg ikke hørte på han, at jeg var så sta og egen.:-)

men har også en gang senere valgt abort. ganske tøft er det.om det kanskje var det eneste riktige. men du glemmer det aldri. å jeg kan tenke i dag. at det hadde jeg vel klart. men går ikke å tenke sånn.gjort er gjort.men gjør det som føles best for DEG!! ingen andre. beholder du er jeg sikker på at det er stas for alle i ettertid.tar du vekk er du egentlig veldig alene. for det er hos deg det stikker.de andre glemmer.uansett jeg ønsker deg masse lykke til..

:-)

[*kuli*]

Tusen takk for tilbakemelding begge to. Det betyr mye:-)

 

Anele,- jeg leste gjennom hele tråden din, og ble innmari 'stolt' av deg jeg...At du har tatt så mange vanskelige valg. Det står det respekt av!

Så du hadde snakket med Amathea. Vurderer det sånn litt jeg og. Tror jeg... Følte du at du fikk noe ut av det?

 

Går liksom rundt i eg egen 'boble' om dagen. Redd for å ikke velge riktig her. Men hva om kjæresten min ikke blir enige med meg...?Om han står på sitt. Jeg vil jo ikke ødelegge forholdet vårt. Men om jeg blir 'pushet' til en abort så er vel kanskje ikke det så bra heller...

 

Tøft det her...

 

 

[Keiko&Sivert Nikolai<3]

Heisann du:)!!

 

I sommarferien så hadde eg en lang tale til mine *ex-svigerforledre* om at eg syntes at dva egoistisk å bli gravid når man ikkje hadde fastjobb, full utdanning, eller hus, og bil osv...

Jaja, og no sett eg her nesten et år seinere alene med deres barnebarn i magen.

Eg trur at d e veldi lett å forestille seg hvordan man vil ha livet, før man må ta et valg som man ikke regnet me at man måtte ta.

Når eg blei gravid så klarte eg ikkje å ta abort, og både eg og barnefaren var enige om at dette skulle vi klare sammen, noe som vbi ikkje gjorde, men vi klarer å prate på en ordentli måte sammen no, åg vi skal sammarbeide fremover:)

Neste høst bynne eg på studian igjen, skal gå sosialantropologi, og d glede eg meg tell:)

 

D e så mange som klare å studere med en baby, så d skal eg også klare:)

 

Livet blir ikkje som eg hadde forestilt meg at d skulle bli for et år siden, men eg har vokst mykje på dettan året, og eg e no så lykkelig som eg aldri har hvert før.

Denna graviditetn for meg va en velsignelse i d skjulte:)

 

 

La oss f.eks si at du velger å beholde barnet, og at barnefaren blir kjempe sur, og slår opp med deg for at du vil beholde...

Men tenk også på den muligheten at hvis du sier at du velger å beholde barnet, også overtaler han deg til en abort, blir forholdet deres å bli bra igjen da, eller blir d å bli en evig svart sky som henger over d, også blir d slutt uannsett?

 

Dette kommer sikkert til å høre kjempe egoistisk ut, men eg kommer til å skrive d uannsett.

En abort e ditt valg åg ditt valg alene.

Vill du ta abort, så synes eg at du skal gjøre d.

Vill du ikkje ta abort, så ikkje gjør d.

D e din kropp, og ditt sinn som skal igjennom aborten, derfor er d ditt valg til slutt.

Forstår jo at du tenker at kjæresten din må jo ha noe å si om han skal bli far eller ikke, men når d kommer til d endelige valget så er d ditt alene.

Og uannsett ka du velge så kan ingen komme å si at d var et galt valg, for d e d bare du sjøl som veit.

 

Eg håpe at d ordne seg for deg, uannsett ka du velge:)

Lykke til!

 

*oppmuntringsklem*

 

 

 

 

 

[Keiko&Sivert Nikolai<3]

eg e 86modell, så eg e like gammel som deg:)

[*kuli*]

Vil bare si at jeg satte innmari pris på det innlegget ditt....Orker ikke svare kjempelangt nå, men det gav meg en tankevekker til:-)

 

Har forresten pratet mer med kjæresten min nå. Han ser kun det negative...med en noe usikker bo-situasjon, økonomi, og det faktum at vi ikke har vært sammen i en halv evighet....

Uff...er liksom litt skuffet på en måte. Sånn innerst inne. Han sier han vil ha barn med meg...men ikke nå...

Men han vet jeg heller mot å beholde...og tror det gjør at han får enda mer hetta.

 

Gjør ikke annet enn å gråte føler jeg... Uff...men tusen takk for svar=)

[snart mamma til 4 <3]

Jeg støtter ordene fra *devilinu med Emilie Helene*

Ikke gjør noe som andre vil- dette valget er ditt alene.

 

Personlig trodde jeg selv at jeg var rasjonell i sprsm med abort for min egen del, men etter å fått barn- og opplevd all gleden det også gir å være mor-så tenker jeg: ALDRI i verden om jeg noen gang kan ta abort.

 

Kanskje mister du typen din- men du får noe som er mye mer lojalt -og som gir gjensidig kjærlighet uten sammenlikning.

 

Lykke til!

[mamma til 2 små:=)]

Nei jeg syns det hørres bedre ut for deg og beholdet barnet.

Tror rett og slett du vil slite om du tar abort pga du snakker om at du ønsker og bære det frem-at du ønsker og gi det trygghet og kjærlighet..

 

Utdannelsen din kan komme senere og det kan ikke barnet du bærer på nå gjøre.

 

Det er du som bærer barnet inni deg IKKE kjæresten din

 

Det virker også ut som om dere har et godt forhold siden dere skal flytte sammen?

 

Foreldrene dine får kansje sjokk med en gang men glem det for di vil bli kjempe glad etter hvert...

 

Jeg er ikke motstander av abort men syns folk har bedre grunn en deg for å velge abort...jeg tror faktisk du er ganske klar for og bli mor jeg +kjæresten din blir glad for valget du tar uansett

 

 

Om kjæresten din går fra deg så er det faktisk ikke så tragisk som mange vil ha det til å være alenemamma-jeg har vert det i 2 år

 

Viss han går så elsker han deg ikke nok da...

 

 

LYKKE TIL

[Keiko&Sivert Nikolai<3]

Huff da, d e jo så mange følelsa og tanka som kjem når man e i sånne situvasjona.

Eg skal innrømme at eg har gråt mange tåra i løpet av dettan svagerskapet, d meste e så forvirranes åg usekkert, og alt man før har hvert sikker på forandres.

Skjønne godt at du e forvirra, og at du må gråte litt.

Hjernen din blir jo overfylt med tanka og valg som e vanskeli, og hjerte har bynnt å få følelsa for nåkka nytt og ukjent, da e d ikkje rart at d kan bli litt for masse, og at tåran sprette fram.

 

Slik som eg har forstått d på mange av de som ble gravide uplanlagt, som har hatt en type/extype som har fått litt sånn små hetta..

Dem føle jo ingen tilknyttning tell babyen i begynnelsen, nåkka som kanskje ikkje e så rart, for dem e heile situvasjon fjern.

Vi som har d lille livet inni oss må bynne å ta ansvar og ta stilling til babyen med en gang..

Vi må f.eks slutte å røyke, drikke, bynne å spise vitamina, også blir vi jo automatisk gla i dem på en måte:)

 

Barnefaren til min baby ville ikke være me på ultralyd, og sa at han ikke ville ta stilling til verken meg eller ungen (dette sa han når d blei slutt, da va eg ca 3-4mnda på vei, og han ville beholde barnet like mye som meg når valget om abort eller ikkje abort blei tatt)...

No i ettertid når vi e kommet på talefot igjen, og han e villig til å sammarbeide, så har han sagt at han har no bynnt å glede seg tell å bli pappa, og at han angra på at han ikkje va me på ultralyden...Han sa også at den tida som hadde gått no, va den tia han trengte tell å venne seg tell at han skulle bli pappa (7mnda).

Og han sa også unnskyld for at han hadde såra meg osv..

Men forholdet våres kunne ikkje reddes, vi hadde ikkje hvert ilag så lenge, og vi hadde andre problema som gjorde at forholdet tok slutt.

 

Han trenger sikkert bare litt tid til å bearbeide tankan sine, prøv å la heile abortspørsmålet ligge ei lita stund, så kan han ta temaet opp igjen.. Da har han kanskje fått tenkt seg litt om, og da har kanskje du også fått tenkt og bearbeida tankan litt.

 

E forholdet dåkkers sterkt nok så klare d denna påkjenninga som som dåkker går igjennom no, og vesst d ikkje e sterkt nok, så får du jo vite d i hvertfall...så slipp du å bruke meir tid på han.

Ofte så ordne d seg jo:)

Og vesst d ikkje ordne seg på den måten man skulle ønske, så ordne d seg no på en måte allikavel:)

 

Du må holde oss oppdatert!

 

*blei litt langt svar no, menmen;)*

 

No skal eg legge meg, også skal eg synge nattasang tell den giantiske store magen min:p

(Eg e blitt en sånn mini *keiko*)

*nattinatt*

 

[Keiko&Sivert Nikolai<3]

Og d anngående foreldra, d første ho mamma så når eg fortalte ho at eg va gravid va: "No mista eg totalt matlyset.." også gikk ho å satte seg i stua, ho blei ganske sjokka ja..

Men etter 2-3daga så gikk d bedre:) No glede både ho og han pappa seg som nån tullinga

Ho va med på ultralyden, og dem driv no å ordne me babyklea, klemme på magen osv.

 

Så når d første sjokket har lagt seg, så kjem dem nok tell å glede seg dem også hvis du velge å beholde.

 

[*kuli*]

Tusen takk,- jeg blir så glad av å få litt andre synspunkter på ting. Setter sånn pris på at dere gidder å svare meg.

 

Har akkurat snakket med kjæresten min nå,- han fortalte det nettopp til moren sin. Og han sa hun var helt enig med han...At vi ikke har økonomi til det, at det er for tidlig, og at vår situasjon ikke egner seg for et barn. Da kom tårene igjen gitt....

 

På en måte så hadde jeg vel forventet det svaret der, det er bare at når noen sier det til deg direkte så gjør det innmari vondt allikevel. Han er tydeligvis ikke klar. Han er imot, og nå har han fått støtte fra sin mor... Hva har jeg å stille opp med da??? Ingenting.

 

En abort?

 

Som jeg ikke vet om jeg vil.....

Klarer ikke tenke fornuftig her lenger. Men hva er egentlig fornuftig???

[Jinen83]

Hei!

 

Jeg skjønner at dette ikke er lett. Men en ting er hva han vil, og hva moren hans vil.Kan jeg spørre deg rett ut (for å få deg til å ta ordentlig stilling til det): Ønsker DU dette barnet? Det er et ja/nei spørsmål, egentlig.. Problemet ditt blir ikke automatisk løst av å ha svaret på det spørsmålet, men muligens kan det bane vei for nye tanker?

[Keiko&Sivert Nikolai<3]

God mårn!!

Faren til barnefaren har enda ikke vent seg til at han skal bli bestefar.

Han har hvert imot dettan fra starten av, mens mora til barnefaren glede seg skikkeli no...Og ho har sagt at d må bare synke ordentli inn, så blir han å bli en flott bestefar..

 

Og ka e egentli fornuftig ja!?

Dem sei at man må tenke fornufti, osv..

Men d e jo ikkje sånn at man slutte å tenke fornuftig bare fordi man blir gravid.

Forskjellige fålk, fra forskjellige ståsteda ser på forskjellige ting som fornuftig.

Du e gravid, du ser aborten i fra d ståstedet.

Dem e ikkje gravid, og ser abortmuligheiten i fra et anna ståsted.

Selvom dem ikkje syns at du eventuelt tenke fornuftig, så betyr d jo ikkje at du ikkje tenke fornuftig, d betyr bare d at dere ser på d forskjellig.

Og du e ikkje nåkka mindre fornuftig selvom et par mennesker synes d.

Dere har to helt forskjellige ståstede, så d e jo egentlig ikkje noe rart at dere plutselig oppfatter forskjellge ting fornuftig eller ikke.

 

E du langt på vei no?

Eg håpe virkeli at d finn ut d rette valget for deg, og at du ikkje lar deg pressa av menneska som ikkje veit ka du går igjennom.

 

[*kuli*]

Vet du...trodde ikke jeg skulle klare å svare på spm ditt der. Men ja,- jeg ønsker dette barnet innerst inne...Litt rart å se det svart på hvitt egentlig...skremmer meg litt og på en måte. Men ja,- jeg tror jeg endelig tør å innrømme det for meg selv.

 

Jeg vet det er jeg som tar siste avgjørelse, men at to så nære personer er imot, det gjør det jo ikke akkurat enklere. Mye tanker her akkurat nå. Mye 'hvis-om-atte', dersom-atte'.....

 

 

[*kuli*]

Som du sier,- jeg tror ikke de helt ser aborten fra der jeg ser den nei...Men det betyr ikke at jeg heller ikke ser og skjønner deres synspunkter. Det er mange å ta hensyn til, men til syvende og sist er det jeg som evt blir den 'egoistiske' her. Jeg som enten drar til ullevål før uke 12, eller som venter til noe vil ut natulig...

 

Men det er liksom vanskelig og når man ikke føler noe som helt støtte fra de som kanskje hadde vært viktige i et sånt spm. Eller som ER viktige. Og om man da skal høre på dem/'flertallet' eller hva du selv innerst inne vil...?

 

Er forresten 6 uker på vei troooor jeg:-)

[Keiko&Sivert Nikolai<3]

D e jo bra at du klare å se d ut i fra deres synspunkt også, men d virker ikke helt som om at de klarer å se d i fra ditt synspunkt.

Eg e gla at eg fikk så masse støtte i fra barnefaren og søstra mi i fra begynnelsen, d gjorde slik at valget egentli ikke var noe valg til slutt.

Foreldrene mine har også hvert en utruuuuli støtte gjennom svagerskapet, og de har hjulpet meg på tykkt og tynt, særlig etter at d ble slutt mellom meg og barnefaren:).

Så å stå der helt alene uten noen støttespillere som du gjør nå, akkurat d har eg aldri hvert igjennom i denna graviditetn...

 

Kanskje du kan gå å prate me amathea?

dem skal være god på sånne her saka.

 

Fant også ut at eg va gravid når eg va 6uke på vei:)

No e eg i uke 34 så eg har bare 6uke igjen:P

 

[*kuli*]

Klarte å ta mot til meg å snakke med mamma i kveld. Var litt deilig å få det ut, og hun ble verken sur eller sinna. Riktignok litt sjokkert, men det er jo naturlig. Snakket litt frem og tilbake, og hun ville ikke råde meg til verken det ene eller det andre. Vi ble i alle fall enige om at jeg skulle ringe Amathea...få litt 'utenforståendes' synspunkter på det hele, og la det bli litt 'ryddig' på en måte. Er jo for så vidt ganske greit:)

Også sa hun at hun ville støtte meg uansett valg...det betyr mye! Ble en masse tårer og snørr, men jeg kom meg i alle fall gjennom det.

 

Snakket også så vidt med kjæresten min etterpå. Han er nå helt imot, skjønner ikke at jeg kan se noe som helst positivt med det hele, ser bare på 'en dårlig økonomi', at vi 'er unge' og at det kan skje senere isteden.

Han sa også at abort ikke kan være så 'big deal'....Jeg har nemlig sagt at jeg er så redd for å føle det ille etter en evt abort...skyldfølelse...tenke 'hvis jeg ikke hadde' osv. men hans kommentar var ' du er jo nesten ute før du har kommet deg inn, og det kan da i helsikke ikke være så ille som du skal ha det til. Alle de historiene du leser om folk som sliter etterpå må da være litt for voldsomt. Og det er jo mange som tar abort'.

 

 

Hallo??????!!!

 

Ble så innmari lei meg av alt han sa, så frustrert. Hvorfor kan ikke han prøve å se det litt fra mitt ståsted???

Har aldri kranglet sånn ille før, og jeg er så redd det her skal få ting til å gå rett vest mellom oss. Men er liksom blitt sånn at jeg ikke vet om jeg klarer å være med han om det blir en abort (så han blir mest happy) eller omvendt. Bære frem et barn han ikke vil ha.

 

Sitter bare og griner nå. Fatter ikke at det kan være så vanskelig. Og med de kommentarene og oppfatningen av alt ble jo dette slutten på en herlig torsdag. Uff...

 

Unnskyld hvis noen leste helt hit...måtte bare få ut litt frustrasjon...

 

 

[Keiko&Sivert Nikolai<3]

Heihei!

D va jo bra at moren din reagerte på den måten, mødre e go å ha no:)

Da har du i hvertfall nån som støtte deg uannsett ka du velger å gjøre.

 

Synes at d var ganske ufølsomt av kjæresten sin å si noe sånt til deg, han kan umulig uttale seg om d e en *big deal* eller at d ikkje kan være så ille osv..

Fordi en abort e nåkka han aldri må gå igjennom så han kan umulig forestille seg konsekvensan, eller kor vanskeli d e.

 

Og d virke jo ikkje som om han e villig til å prøve engang, å se situvasjon fra ditt ståsted...

 

E d nåkka eg har lært mens eg har hvert gravid e at man får vite hvem som e ordentli gla i deg og hvem som bryr seg om deg, og hvem som ikkje gjør d..

Har mistet to av mine venninner, og typen...trudde de var¨annerledes, men eg fikk fort se kordan dem egentli va etter at eg blei gravid.

 

De to venninnene mine sluttet helt å ta kontakt siden eg ikkje kunne feste lenger.. Før så fant vi jo på ting uten om å feste, men no prate vi ikkje ilag lenger.

Typen fikk seg et klikk etter at eg blei gravid å skjønte at *ungkarslivet* kanskje va over, så han bynnte å drikke mye, og feste, og flørte med andre jenter...og dele ut nummeret sitt osv..

Og d han hadde sagt om at vi skulle klare denna graviditetn sammen, ble bare tomme ord, sluttet helt å bry seg om meg, og tenkte bare på seg sjøl.

 

Så kanskje ikkje dettan e *drømmeprinsen* hvis han ikke klarer å støtte deg/trøste deg når dåkker må ta et så vanskeli valg.

Virke som at han bare presse deg tell å gjøre noe du ikke vill, for at han mener at d e best..o

Du tenke kanskje at du e egoistisk hvis du ikke tar abort, men han e faktisk meir egoistisk (om man kan bruke d ordet), enn d du e når han vil presse deg tell noe du ikkje vil gjøre, bare fordi han vil at du skal gjøre d.

 

Dette ble litt langt, men eg føle bare så med deg, synes at d e heilt forferdeli at du skal sitte å gråte hver kveld:(

*stooor trøsteklem*

 

D blir å ordne seg etterhvert, og moren din e jo en fin støttespiller å ha med seg:)

 

Og hvis du vill så kan du jo komme inn på *snartalenemor debatten* hvis d skulle skjære seg, eller hvis du trenger råd.

D finnes også et forum som heter "parforhold-debatten"...d e mange som ikkje har d rosenrødt under graviditetn i forholdan sine, og inne der kan du også sikkert få en del svar på ting du lure på...

Også har dem også en "Mannen ikke klar" debatt/forum...

Så kanskje du får litt tips og råd, av noen som er eller som har hvert i samme situvasjon som deg:)

 

Me husk å hold oss oppdatert;)

[*kuli*]

Tusen takk for langt og tankevekkende svar devilinu:-) Har tenkt og tenkt, men kommer ikke helt noen vei føler jeg. Ringte til Amathea på fredag og fikk en time tirsdag, men tror kanskje ikke det er noe poeng å gå egentlig...

Kjæresten min var her igår, og jeg gråt og gråt, sa hva jeg følte og sånn, men han står på sitt. Og jeg tror også mamma egentlig mener dette ikke er så veldig lurt. Jeg hadde bedt henne om å ikke si noe om 'det' når kjæresten min var her, men selvfølgelig måtte hun komme med en kommentar om at 'vi hadde vært innmari dumme'. Tror hun ikke vi VET det???? Ble så irritert...så lei meg...

 

Prøvde også å spørre kjæresten min om han i det hele tatt hadde tenkt tanken om hvordan alt hadde blitt om jeg valgte å beholde, og han sa ja. Men ikke noe mer...Han står på sitt om at dette er totalt teit å beholde for å si det pent.

 

Klarer ikke slutte å gråte om dagen, og det er ingenting som skal til heller før det renner over....uff, blir så uttafor og sentimental over hele greia...

 

Men saken er den...; jeg sa til kjæresten min at han nok skulle få den aborten han ville. Så han kunne ta det med ro. Sier til meg selv at jeg bare må svelge det her og gjennomføre aborten slik at de rundt meg som vet om det her blir fornøyde..... Jeg gråter innvendig, men klarer ikke se at jeg har noen annen mulighet. Blir nødt til å ringe Amathea igjen i morgen og avlyse. Er jo ikke noe poeng å dra dit egentlig...

 

Også får det bli en legetime med henvisning til sykehuset....

 

Hjelp...jeg vet ikke om jeg fikser det her. Men det er eneste mulighet for at alt skal bli 'normalt' her igjen. Men hvordan jeg vil føle meg innvendig, eller i desember da jeg ville hatt termin, det virker det som om alle driter i. Uansett hvor tydelig jeg sier det.

 

Joda,- det er min kropp, mitt valg og alt det der. Men jeg føler ærlig talt ikke at jeg kan ta det valget. Jeg må gjøre som de sier. Jeg må bare venne meg til tanken først....

 

Beklager nok et 'sutre-innlegg...'

[Anele&Solstråla]

hei igjen jenta.

Vet du hva, nå tror jeg faktisk du tar avgjørelsen på feil grunnlag.

Ikke for å tulle mer med hodet ditt, men jeg var akkurat som du.

denne avgjørelsen må DU ta, på grunnlag av hva DU vil, IKKE gjør noe fordi du føler deg presset til det!!!!!!!!!!!!!

Du sa jo du hadde lest igjennom tråden min...jeg brukte faktisk 4uker, og det ble jo slutt med typen...noe jeg nå i ettertid synes er veldig trist, men livet går videre...som du skrev, jeg ville ikke ha klart å være sammen med han etter en abort som var gjennomført fordi han ville det.

Han har jo fortalt det til moren og faren sin, og mener de sier han har driti seg ut, hallo!!!

Er det slik de ser på det...de tenker økonomi, og at x'en er litt ustabil med tanke på jobb, penger, bosted osv.

Men jeg mener om man virkelig vil en ting, kan man gjennomføre det!!!

Jeg følte jeg fikk masse utbytte av å ta turen til Amathea, du skriver Ullevål i et annet innlegg så regner med du bor i byn, det gjør jeg og.

Kan gjerne møte deg og ta en kaffe en av de nærmeste dagene om du synes det kunne vært til hjelp``???

 

Ble faktisk litt skremt og bekymret når jeg leser innleggene dine, for du har så mange av de samme tankene som jeg satt inne med...

Uff, ikke har jeg noe i orden, ikke støtter typen min meg, eller omgivelsene hans...ung, uetablert...

Jeg tenkte at om jeg beholder, så er jeg ego, ansvarsløs, dum teit osc.

alt dette sa jo X'en min at jeg var og- gang på gang..

Forrige uke ringte moren til sønnen hans meg, fortalte hun at jeg hadde valgt å beholde, og hun satt og printet inn i hodet mitt i to timer hvor dum jeg var om jeg gjennomførte dette...ikke no ålereit i det hele tatt!!!

 

Er veldig skremmende å møte reaksjonene til folk du ikke trodde ville komme med slike uttalelser og reaksjoner...som da Kjæresten sin, den man elsker reagerer på noe jeg vil kalle feil måte...det kom som et lite sjokk for meg at X'en reagerte som han gjorde, selvom jeg visste han ikke ville ha barn nå.

Senere, om noen år ville han, men etter hans utbrudd og kommentarer visste jeg at tok jeg abort var forholdet over, jeg visste at jeg kom til å føle hat hver gang jeg hadde sett han i øynene...

Håpet jo en stund at han ville roe seg med tanken og kanksje komme tilbake, men det håpet har omtrent rent ut...nå vil jeg ikke ha han lenger heller!

 

En anne ting som også gå meg en tankevekker var at hvordan i all verden kunne en som elsker deg ha så mye følelser for deg om du valgte abort, men brått begynne å hate deg for at du ikke ville gjennomføre det, men heller ville beholde...

 

Nå vet jo ikke jeg hvordan typen din er da, om han kjefter,skriker,krangler om dette, eller om han faktisk klarer å ha en ordentlig samtale???

 

Jeg råder deg til å ta turen til Amathea, fortell dt du har på hjertet...

jeg var der i to timer, og hun kom med konklusjonen at jeg var redd for andres reaksjoner, om jeg ville klare det alene o.l , MEN at jeg alltid falt tilbake på at jeg innerst inne ville beholde.

Man kan gå dit som par, hver for seg...så vet du at det er tibud for dere sammen der også...

 

Og om du vil kan jeg mer enn gjerne møte deg, så du kanskje hadde fått en litt mer objektiv vurdering.

Jeg skriver nå utifra det jeg leser, gir deg ikke råd fordi jeg har valgt og beholde, og at jeg mener det er det eneste riktige....

Er ikke motstander av abort.

Men jeg føler at du nå tar avgjørelsen i feil ende, det skal være for deg og ikke de!!!!

Hvor lenge har du visst om dette nå?

 

Ikke gjør noe du vil angre på da jenta!!

 

Stoooor kos

 

[*kuli*]

Ble litt satt ut av innlegget ditt (ikke negativt altså:-) ), men det fikk meg bare til å tenke enda mer. Ja,- jeg vet det blir mest på 'deres prinsipper' jeg tror det blir en abort. Men jeg har ikke så mye å stille opp med. Prøver liksom å si til meg selv at hvis jeg bare gjentar til meg selv at det er det lureste så kommer jeg til å tro på det, og også klare og gjennomføre uten alt for mye tårer.

 

Men ja,- det er en tvil i meg, og jeg tør ikke lenger høre på den...

Og hvor egoistisk er det ikke å 'bare' høre på seg selv i en sånn setting? Når det gjelder et liv...?

 

Du spør om vil klarer å ha en fornuftig samtale om det her,- og forsåvidt så klarer vi jo det. Er mest jeg som prater og gråter, og han sitter egentlig bare og hører på og sier litt sånn innimellom om jeg spør han om no. Tror det blir litt sånn fordi han VET jeg innerst inne er fullstendig klar over hva han mener. Men om han virkelig skjønner hva det betyr for meg aner jeg ikke. Han sier han gjør, men det tror jeg ingen mannfolk noengang kan sette seg inn i. Kanskje ille å si, men de 'sitter jo ikke i det på samme måte.

 

Setter innmari pris på at du tilbyr deg å prate med meg, og jeg sier ja takk! Vil veldig gjerne møte deg til en prat:-)

 

 

 

[Anele&Solstråla]

Kan du ikke opprette en profil og sende meg en personlig melding?

Vil helst ikke skrive mailadr. min her for det er ikke så mange som heter det jeg heter...hehe...greit å holde en noenlunde lav profil her inne syns jeg!

 

Om du ikke får det til så skriv her igjen da, om ikke du kanskje har en msn adr. som ikke er så avslørende:)??

[*kuli*]

Yes, of course:-) Tenker like langt som hånden min i dag....beklager=)

[Anele&Solstråla]

ingenting å beklage, vet akkurat hvordan du har det...man blir mye mer sliten enn man aner med en slik byrde hengene over skuldrene...det kan jeg skrive under på!