Mistet begge to

[tvilling-mamma]

Hei hei alle sammen

 

Fant en side der jeg kan dele historien min. Nå er det gått 3,5 md siden det skjedde og imorgen hadde jeg hatt termin.

 

Fant ut at jeg var blitt gravid i august i fjor. Det kom egentlig som et lite sjokk for det var ikke skikkelig planlagt akkurat, men gleden var stor da vi hadde fått vent oss til tanken. Vi skulle bli foreldre.

I begynnelsen hadde jeg blødninger hver måned, ganske regelmessig, virket som en vanlig mens bare mindre blødning. Ble skremt hver gang det skjedde men fikk bekreftet av legen at 35% av alle kvinner kan blø de første tre månedene av svangerskapet, så jeg prøvde å slappe av med denne informasjonen. 17 uker på vej hadde jeg min første ultralyd, spent på hva det skulle bli, hadde en liten følelse at det skulle bli ei liten prinsesse men der tok jeg feil. Jordmor undersøkte og etter en stund spurte hun: " Kan du se noe spesielt?" Jeg svarte: "Det er tvillinger!" Der kunne jeg se to hoder på skjermen, enda et sjokk. Det hadde jeg ikke trodd. Jeg begynte å gråte mens jeg ble glad og lo, blandet følelser kan du si. Det var en utrolig opplevelse, tenk at jeg skulle på to små, to små gutter. Alt så ut til å være fint med begge to, de hadde hver sin sekk og delte morkake, dette var nok toeggete tvillinger. Nå skulle jeg komme inn hver andre uke å få oppfølging. Dette var kjekt tenkte jeg som fikk se dem så ofte. Tiden gikk og alt så fint ut.

To uker etter jeg fikk vite jeg skulle ha tvillinger gikk vannet på den ene tvillingen, og da jeg var inne til ultralyd 5 dager senre ble dette bekreftet, vannet hadde gått og jeg lakk fostervann. Jeg fikk tidlig beskjed om at det kunne gå galt med den ene, at sjansen for at han kom til å overleve var liten. Da var jeg vel 19 uker på vei. Det var ikke slik det skulle gå, tankene var mange, det var skremmende å tenke på at jeg ville sannsynligvis miste den ene men kanskje også den andre. Men der var et håp for det om. Jeg fikk beskjed om å ta det med ro men gikk til kontroll hver uke. Fikk lungemodningssprøyte i uke 22.

Uke 24, 18 desember kom riene, jeg hadde ligget med riene hele natten men sjønte ikke helt at det var det det var. Føltes egentlig bare som om det var ryggsmerter. Dagen etterpå var det uholdbart jeg kom meg nes på føden og da tok det ikke lang tid før fødselen var igang. Først prøvde de å stoppe riene men siden navlestrengen var kommet ut var det til ingen nytte, det måtte bare skje. Alexander ble født den dagen, en utrolig liten gutt på 320 gram. Jeg fikk ikke sett ham da det bare tok sekunder før de var på vei til intensiven med ham. 7 timer senere kom legen med den dårlige nyheten at han ikke kom til å klare seg på grunn av lungesvikt. Jeg var litt forberedt på at dette kunne skje men håpet jo at de klarte å redde den lille skatten min. De kom ned på føden der jeg lå og jeg fikk holde ham mens han enda var i live. Tårene var mange da jeg sammen med samboeren satt med vår lille alexander som vi ikke kom til å få ha hos oss lenger.

Jeg ble liggende på føden den kvelden og natten, hadde enda tvilling nr to inni meg, sjansen var jo der at han også skulle bli født men det skjedde ikke med det samme. Jeg fikk drypp for at riene ikke skulle starte og ble lagt opp på barsel dagen etter. Der ble jeg sengeliggende i 6 dager. Det ble en uforklarlig opplevelse, jeg hadde mistet den ene sønnen min mens den andre enda var inni meg. Jeg bare håpet at den ville bli der en stund. 23 desember startet riene igjen, å nei tenkte jeg,håpet jeg skulle klare noen dager til ihvertfall, nå var jeg 24+6. Men det gikk ikke an å stoppe riene nå, Sebastian var ute på selveste julaften stor og frisk gutt for alderen. Jeg fikk til og med høre man gråte, det var helt utrolig.Han veide 750 gram og alt stod bra til foreløpig, han pustet til og med mye selv.

 

Kvelden den 24 ble jeg plutselig voldsomt syk, hadde fått en infeksjon og hadde nesten 42 i feber. Hadde da begynt å pumpe meg for at lille sebastian kunne få melk av meg, men det hele var voldsomt slitsomt. FIkk ikke sett ham såp mye som jeg ville for jeg klarte ikke komme meg ned til intensiven. Hadde jeg litt extra krefter så var det der vi var sammen med samboeren min. Fikk gitt ham morsmelk og holde på ham. Han var utrolig flott. Det mest fantastiske var når en av sykepleierne smurte litt morsmelk på leppene hans, det likte han. Glemmer aldri den følelsen og synet.

Kvelden på 2. juledag kom og jeg hadde klart å få ut litt extra dråper denne gangen som jeg skulle få gi ham. Var stolt over at jeg kunne bidra med noe, så jeg gledet meg til å komme ned til ham. Da vi kom kunne jeg se at han var voldsomt urolig, ingen som klarte å roe ham, kunne se at han ikke hadde det bra. Legen kom og det ble tatt en ultralyd av hodet hans. Jeg så da at noe var gale, skikkelig gale, Vi ble tatt inn på eget rom sammen med legen og fikk vite at Sebastian hadde fått hjerneblødning av grad 4. Det var ikke noe håp igjen. jeg brøt sammen, hvordan kunne dette skje to ganger. Vi fikk døpt ham også ble han lagt på brystet mitt. Han hadde enda krefter til å glemme rundt fingen min. Savnet er stort og tårene kommer når jeg forteller denne historien for det var ikke sånn det skulle bli. jeg mistet begge skattene mine.

De vil altid være i våre hjerter, våre to små englebarn Alexander og Sebastian

[tjorven 1]

Huff så utrolig trist og urettferdig, velkommen inn til oss selv om vi ikke skulle blitt flere. Mistet selv i uke 27 juli i fjor valgte å abryte pga kromoson feil uforenelig med liv. Utrolig trist, men synes jeg har kommet greit igjenom det har vært veldig åpne om det og "alle" fikk være en del av sorgen vår. Jeg er gravid igjen 22 uker på vei og lever i en boble litt irritert på meg selv fa jeg ikke fungerer optimalt psykisk kan du si. Ikke for det jeg fungerer i hverdagen men er ikke helt tilstede... men det kommer seg nok når lille gutten kommer i august....

 

Har selv ikke deltatt i sorg grupper ol, men er flink synes jeg selv til å snakke om ting og det har gjort det lettere for folk rundt oss også tror jeg...

 

Historien min ligger lengre ned og er historien om IDA MARIE.

Ønsker deg lykke til videre og ta godt vare på barna i hjertet ditt!

 

KLem

[En i himmelen og Ei i fanget=)]

Huff, huff, så utrolig trist!

 

Vi har selv nettopp mistet det kjæreste vi hadde!

Lille Kristian døde så alt for brått og uventet fra oss den 3 mars, ville blitt 6 mnd om han hadde fått levd i 4 dager til!

Legene tror det er krybbedød, men de vet ikke sikkert enda.

Vet ikke noe sikkert før obduksjonsraporten kommer tilbake.

 

Tenker masse på deg og tenner et lys for de to guttene dine=)

 

klemmer fra

[All done]

For en ufattelig trist historie... Gråter for guttene deres, og for savnet og sorgen dere sitter igjen med...

 

Hvis det kan være noen trøst vil jeg anbefale www.englesiden.com, et nettsted for oss som har mistet barn.

 

Vi mistet vår ene tvillinggutt midt i svangerskapet, men de lå i magen min ut svangerskapet begge to. Eneggede så da kunne de ikke ta ut han som ikke klarte seg...(

 

Mange mange trøsteklemmer fra

[Fridulf]

jeg gråt når jeg leste dette. sender dere all verdens engler!!!!!!

[Olebrumma 4 barnsmor]

Jeg føler så inderlig med dere, vet så godt hva dere må igjennom og skal be en bønn for dere og guttene deres, Nå må dere ta vare på hverandre, gi hverandre rom til å sørege på den måten som er riktig for dere, finnes det sorg-grupper eller mulighet for en tearpeut som kan hjelpe dere med sorgprossessen, ta imot med åpne armer. Dessverre er det en liten prosent av oss som må igjennom dette. Jeg mistet selv mine tvilling-gutter i uke 23, de var eneggede og døde av Twins Transfusion Syndrom. Etter nesten ett år orket jeg å fortelle min historie i bladet Mamma høsten 06, det gjorde jeg for å belyse hvordan vi har det vi som blir sendt hjem med tomme armer. Sjelen min kjenner den smerten du føler, vit at dere ikke er alene og hent styrke i hverandre. Alexander og Sebastian vil alltid være med dere. Små føtter setter også spor på jorden.

 

Klem Olebrumma