Hva tenker dere om duo-test / fostervannsprøve?

[snøfilla - mamma til 2]

Jeg er "bare" 35 og langt ifra gravid. Enda (holder på med prøverør). Men gjør meg noen tanker om duo-test/fostervannsprøve like vel pga. downs i familien. Jeg tror jeg kommer til å søke om dette hvis jeg skulle være så heldig å bli gravid, men gruer meg samtidige til svaret og er i dag veldig usikker på hva vi kommer til å gjøre om vi får dårlige nyheter.

 

Hva tenker dere andre modne prøvere om dette?

[Gjest]

Jeg var gravid for en måned siden, men mistet i uke 13. Fikk tenkt en del rundt dette, men det var vanskelig å bestemme seg.

Jeg fikk ul i uke 13 der nakkefolden skulle måles, og tenkte at det fikk holde i første omgang (det ble da funnet ett dødt foster dessverre).

Dersom de hadde sett noe som kunne tyde på eks downs hadde jeg nok tatt en fostervannsprøve.

Men når gynekologen informerte om hva som kom til å skje dersom det ble oppdaget noe og vi ville ta en senabort, ble jeg fryktelig usikker.

Jeg måtte da ha født babyen på vanlig måte, og det vet jeg ikke om jeg hadde maktet for å være ærlig.

Nei det er mange dilemmaer en kan komme opp i, og det er lurt å tenke litt over dem på forhånd.

[martine68]

Hei på deg snøfilla. Hvis jeg er så heldig å bli gravid skal jeg ta duotest og fostervannsprøve. Er barnet funksjonshemmet vil jeg nok avbryte svangerskapet.

 

Jeg har avbrutt et svangerskap i 20. uke fordi barnet ikke var levedyktig og vet hvor tøft og trist dette er. Likevell er dette en sorg som gir seg med tiden. Sorgen over det å få et funksjonshemmet barn blir du stadig minnet på. Det å se sitt barn komme til kort, ikke bli invitert i bursdag og ikke ha venner er fryktelig vondt for en mamma. Jeg har nemlig et funksjonshemmet barn og vet hvor vondt dette kan være. Samtidig er det kampen mot hjelpeaparatet det man bli mest utslitt av. Det sier nok mange med funskjonshemmede barn. Det at famillielivet analyseres og brettes ut for hjelpeapparatet er også en påkjenning.

 

Det er klart det er mange fine stunder, og det gir meg jo veldig mye å ha et barn med spesielle behov. Vi er jo like glad i barnet som er funksjonshemmet. Men man skal vite at man bør være ressurssterk for å kjempe mot systemet som egentlig skal være til hjelp.

 

Var ikke meningen å skremme deg fra å velge å få et evt. funksjonshemmet barn, men vit at det kan være veldig vondt å være mamma til et funksjonshemmet barn også.

 

Lykke til videre med prøverør snøfilla. Håper dere lykkes snart og at en frisk liten baby snart dukker opp :-)

[evigoptimist]

Fryktelig vanskelig spørsmål!

 

Hvis jeg skulle være så heldig å bli gravid igjen, vet jeg at jeg ikke vil klare å velge barnet bort, selv om det skulle ha downs eller lignende...

Jeg er redd jeg ikke hadde klart å leve med mitt valg i ettertid.

Har vært gjennom to ufrivillige senaborter - og vet hvor tøft det er!!

 

Men, vet også at det å få et funskjonshemmet barn vil prege familien for all ettertid - og som martine skriver - det er enormt ressurskrevende, spesielt for foreldrene, men også for søsken. Dette er noe min mann frykter, så temaet har vært oppe til diskusjon...

 

Vi har kommet frem til at vi ikke skal ta sorgene på forskudd.

Hvis legene antyder at det vil være lurt med duotest/fostervannsprøve på grunnlag av mistanke om noe galt, vil vi gjøre det.

Hva vi gjør videre er vi ikke helt enige om.... Men, om man velger å beholde en liten downsbaby, kan det jo uansett være greit å forberede oss på det som venter..?

 

Håper vi slipper å forholde oss til dette i et svangerskap, men må man, så må man...

 

Lykke til!

 

 

 

 

[snøfilla - mamma til 2]

Hei Smugs

 

Veldig leit å høre om MAen din, hadde du mistanke om at noe var galt i forkant, eller kom det som et sjokk? Vondt og trist var det selvfølgelig uansett - stor *trøste-klem* til deg.

 

Ja, det er nok greit å ha tenkt igjennom dette på forhånd, men det virker surealistisk at jeg skal velge abort om jeg en dag blir gravid...

 

Klem

[snøfilla - mamma til 2]

Hei martine68

 

Takk for at du ville dele historien din med meg. Jeg har selv levd med downs i nær familie og vet hvor givende - men også tungt og slitsomt det kan være. Etter som vi ikke har barn fra før vil kanskje valget bli å få en funksjonhemmet barn eller å ikke få barn i det hele tatt. På en måte blir det som å måtte velge mellom "to onder", men et barn er jo aldri et onde - uansett hva som feiler det... Nei, lett er det ikke. Men som en bekjent sa: "Barn med downs blir i hvert fall ikke narkomane." Litt flåsete sagt, men det er faktisk noe i det også.

 

Takk for lykkeønskninger - lykke til du også:-)

 

Klem

[snøfilla - mamma til 2]

Hei evigoptimist

 

Takk for svar og lykkeønskninger. Jeg håper som deg at dette er et valg vi slipper å ta, men samtidig vil jeg ikke stikke hodet i sanden heller.

 

Lykke til og klem fra

[Gjest]

Hei igjen snøfilla

Jeg hadde nok en mistanke om at noe ikke var som det skulle. Fikk litt brunrosa blødning fra uke 7 som stoppet litt men kom tilbake igjen rundt uke 10. Merket ellers at symptomer som kvalme og ømme bryster forsvant rundt uke 10-11.

Men trøstet meg litt med at noen har små blødninger i hele svangerskapet og det går bra, symptomene forsvinner litt rundt uke 11-12 og at endelig virket akupunkturen som jeg tok mot kvalme..

Derfor var jeg vanvittig spent før ul`en. Håpte selvfølgelig på en gledelig overraskelse, men fryktet samtidig på å få den verste nyheten.

Dessverre ble det det siste.

MEN jeg gir ikke opp enda. Venter på at tanta skal dukke opp snart, så vi kan sette alle kluter til igjen

Lykke til du også!!

[nicco]

Når jeg var gravid for 3 år siden, var da 40 år, tok jeg kun en ul i uke 12, sa ifra meg tilbudet om fostervannsprøve i siste liten fordi jeg var livred for å abortere et friskt foster som følge av prøven.

 

Når jeg nå ble gravid igjen,tok jeg duotesten. Jeg er nå 43 år og vi har riktignok 5 friske barn. Vi var klare på at hvis duotesten viste stor risiko, så ville vi gå videre med fostervannsprøve. Til orientering, så er duotesten beregnet på dem som i utgangspunktet ikke vil ta fostervannsprøven. Vil du ta fostervannsprøven, er det unødvendig med duotesten.

 

Jeg har personlig ikke erfaring med barn med kromosomavvik, men har det gjennom jobben. Det som iriterer meg litt i denne diskusjonen, er at det rett som det er står frem folk her eller på tv, som kan fortelle om hvor flott det er å ha et barn med downs. For noen så er det selvfølgelig det. Men for mangge så er det også et slit fra dag en, inn og ut av sykhus, masse tilleggshandikap og en kamp mot byrokratiet som aldri tar slutt. Du klarer kanskje en baby, men når denne blir 5 år og fremdeles er baby, er det kanskje ikke like lett. Eller når du må ha avlastning eller ikke klarer hverdagen lenger.....

 

Et barn med avvik kan være SÅ forskjellig. Problemet er at du ofte ikke får vite hvor alvolig det er før barnet er født. Det er ofte ikke bare snakk om et barn som er sjarmerende og litt anneledes, men med store skader på hjerte, indre organer, epelepsi o.l. Du kan absolutt være blandt de heldige, men det vet du som oftest ikke. Dette gjør jo valget ennå vanskligere hvis du først f¨år vite at det er et avvik.

 

Både prøving, men også graviditet er en prøvelse og en kamp om å komme på riktig side av prosentene. Føst når barnet er født vet du hvordan det har gått, og da begynner alle andre farer å lure....

 

Uff, dette ble litt langt....bare et hjertesukk fra en som tross alt vet at jeg er kjempeheldig....så langt.

[Beth]

Det er brutalt å seia det, men for meg/oss er det valet lett. Gubben jobbar i den delen av helsevesenet og veit nøyaktig kor lite hjelp det er å få frå det offentlege. I vår alder (eg har akkurat fylt 45) er det ikkje nokon opsjon. Da er det faktisk eit betre alternativ for oss å forbli barnlause - som jo uansett ser ut til å bli resultatet. Eg respekterer at andre meiner noko anna og orkar å ta den belastinga det er å leve med eit barn som kanskje vil trenge hjelp til alt for all framtid. Eg veit berre at eg ikkje hadde makta det. Så får alle gjera opp med seg sjølv kva dei finn rett. Eg dømmer i alle fall ingen.

 

 

[gull-ønske]

Forstår at valget kan være veldig vanskelig. For egen del så ønsker jeg nok å ta duotest dersom jeg skulle bli gravid igjen. Men siden jeg vet med meg selv at jeg ikke hadde klart å aktivt avbryte et svangerskap føles det ikke så problematisk. Jeg tar vel heller testen fordi jeg håper på å bli beroliget (kan være tungt å gå hele svangerskapet å være urolig for at noe er galt). Og dersom det skulle være noe avvik kan det kanskje være godt å ha bearbeidet dette noe på forhånd (så godt det går å forberede seg).

Har selv jobbet svært tett med et svært sykt/funksjonshemmet barn og vet virkelig hvor hard denne kampen kan være.

Selvsagt er jeg litt (eller litt mer) redd. Det vanskelige valget for meg har vært om jeg egentlig tør å ta sjansen på å bli gravid med de risikoer dette innebærer.

 

[Siri70]

Det er veldig vanskelige spørsmål, dette, synes jeg. Hvis jeg blir gravid, vet jeg at jeg kommer til å være mer bekymret for misdannelser enn jeg har vært ved de tidligere svangerskapene. For meg handler dette mest om hva jeg tenker at vi som familie har kapasitet til å håndtere. Det virker temmelig uoverkommelig å se for seg et liv med et sterkt funksjonshemmet barn når man har to barn fra før, trenger inntekten fra to jobber, vet at hjelpeapparatet ikke akkurat står og banker på døra osv. osv. På den andre siden, virker det å ta abort som en dramatisk ting, særlig når man ønsker seg et barn til. Jeg ser riktignok for meg situasjoner hvor vi ganske sikkert hadde kommet til å gjøre et slikt valg, men jeg vet ikke helt hvor grensa går for ha vi kan forsvare overfor oss selv. Jeg heller nok kanskje i retning av å la være å teste for å slippe å komme opp i en valgsituasjon. Bare ta alt som det kommer, rett og slett. Men det er også fristende å ta en duotest for å bli beroliget. Men så er det ikke sikkert vi blir det, da. Kanskje får vi en vond beskjed, og da er valgsituasjonen der... Som sagt, vanskelige spørsmål, og også spørsmål som mange mener noe om. Det jeg setter pris på her inne, er at dere ikke er så bastante. Vi ser vel litt flere avskyggninger av ting med alderen, både den ene og den andre av oss. Selv har jeg en fortid hvor jeg kunne ha løftet fanen ganske høyt for "livets ukrenkelighet" og slike ting (har aldri vært noen fanatisk abortmotstander, altså, bare så det er sagt). Det er selvsagt noe som fortsatt ligger der som en slags grunnplanke i mitt menneskesyn, men etter å ha jobbet med mennesker i noen år (også med dem som er tvunget til å ta den type valg vi snakker om her, eller andre vanskelige valg), er det umulig ikke å bli mer nyansert. Vi må jo alle velge ut fra den situasjonen vi er i, og da er det ikke alltid "det ideelle" finnes der som en valgmulighet. Det er jo det som gjør valgene vanskelige... Ble litt langt, dette her, men tenker en del på dette for tiden. Blir jo en reell prøver fra neste uke, så det kan jo bli aktuelt snart...