Like før depresjon....

[Store-Tino]

No må eg berre få ut litt damp...

Har termin 30/4, og ungane er målt til å vere over gjennomsnittet. Har stort sett brukt påska til å gå på kontroll, og bli innlagt eine dagen og utskriven andre dagen. Høgt blodtrykk, eggekvite i urinen, kjempehovne bein, fingrar og ansikt, drassar på 120 kg, får ikkje sove om natta... I det store og heile er eg ganske ferdig no, trøtt, sliten og lei. Kor lenge kan sjukehuset trenere ein fødsel og drive meg ut depresjon...? Har trygla og bedt, grene mine modige tårer...No har eg komt dithen at eg gir opp, det er ikkje så nøye lenger. Livmora har gitt opp, for eg kjenner ikkje kynnarar lenger heller. Og ungane stakkars har no ikkje plass å bevege seg på, så dei kjenner eg fint lite til. Er livredd for at eg blir så lei at eg ikkje orkar å sjå ungane etter fødsel...Nokon som har erfaring med slik fødselsdepresjon?

[Twinny]

Har dessverre ikke så mye å bidra med, vil bare si at du har all sympati hos meg, og sikkert alle andre her inne!

Synes legene snakker så fint om at de tar individuelle hensyn, men i ditt tilfelle høres det ikke slik ut! Hvordan kan de mene at det er bra for barna å være der inne stort lenger?!

 

Ikke gi opp!

 

Trøste og støtteklem

[ღMaria har TO prinsesserღ]

huff...

 

vil bare si lykke til..

[fru grim]

Stakkars deg!!!! Jeg forstår deg så utrolig godt! Jeg trodde jeg hadde det ille, men det er ingenting i forhold til deg! Jeg har selv termin den 18/4, altså bare 1 uke igjen, og blir snart GAL! Har prøvd det meste for å sette i gang fødselen, men uten resultat, har nå gitt opp. Har masse plager (sover mellom 3-5 timer i døgnet, vann i kroppen, kløe som er helt vanvittig, bekkenløsning og hemorroider så store og mange at jeg ikke lenger klarer å se at det faktisk skal være en analåpning der nede, kynnere, nedpress, maserier og rier).

 

Jeg kjenner så veldig godt igjen når du beskriver at du blir deprimert av hele greia, det gjør jeg også og det har jeg tenkt masse på de siste dagene. Var plaget med svangerskapsdepresjon forrige gang også, men denne gangen begynner det visst i god tid før barna kommer. Er så lei at jeg skulle ønske jeg bare kunne sove døgnet rundt, eier ikke tiltakslyst og det er liksom ingenting som er moro lenger. Er ikke hver dag jeg spiser som jeg skal heller, men prøver og prøver da jeg veit at det er flere enn meg som må ha mat... I dag har det vært spesielt ille, har hatt mest lyst til å grine hele dagen og føler meg absolutt ikke i form til noen fødsel heller (men hvem gjør vel det så lite søvn som vi får nå???). Prøver å være sterk og tapper, men taper mer og mer ansikt nå... Huff, kan ikke forestille meg hvordan det blir når dem endelig kommer, om jeg blir glad i det hele tatt eller om jeg kommer til å være like tafatt...

 

Jeg skal på ny kontroll i morgen og håper da å bli hørt, men det virker ikke som noen sykehus i hele Norge tar hensyn til mor oppi dette her! Det sykehuset ditt virker som det samarbeider med mitt, for det er ingen hjelp å hente... Håper dem ser litt annerledes på det nå da jeg faktisk er 39+2, men det er vel å håpe på for mye...

 

Håper det snart går bedre med deg og at du også blir hørt, for sånn kan du ikke ha det fram til termin veit du!!! Det er ikke lett å si i mot legestand og jordmødre, men ikke gi deg, det er tross alt du som kjenner kroppen din (både fysisk og psykisk) best!!!!!

 

Masse lykke til og STOR trøsteklem!!!!

[Coria]

Stakkars deg! Jeg har selv vært gjennom en depresjon tidligere, og i de tyngre periodene av dette svangerskapet, har jeg også fryktet at det skulle komme tilbake igjen. Det er så tungt når kroppen ikke fungerer og man bare sitter hjemme alene og har masse tid til å tenke på det.

 

Sånn du forklarer situasjonen, så er det jo åpenbart at fødselen bør skje så fort som mulig, for det er jo ikke lenger noen risiko for barna så sent. Hvis de ikke hører på deg på sykehuset, kanskje du kan gå til fastlege eller jordmor som kjenner deg, og at de kan prøve å snakke med sykehuset. Sørg også for å ha med pappaen eller noen andre som står deg nær som kan forklare dem i store bokstaver hvor ille dette er for deg nå. Det er også viktig å si det at du er redd for depresjon til dine nærmeste og fastlegen din, sånn at de eventuelt kan hjelpe deg med en gang etter fødselen. Har lest at det er en sammenheng mellom søvnmangel og fødselsdepresjon, og søvnmangel står vi vel i fare for å få alle sammen.

 

Lykke til!