Er det bare jeg som "må" være perfekt?

[Anonym bruker]

Jeg føler det som et nederlag dersom jeg har en bitteliten antydning til dårlig form, vann i bena, lyst på sjokolade, drikker for mye kaffe osv. Og høyere blodtrykk enn normalt et øyeblikk (hadde det på siste kontroll) er fullstendig KRISE. Om jeg får den fryktede bekkenløsningen, så vil jeg bli totalt satt ut!! For ikke å snakke om jeg skulle ha antydning til sukker eller proteiner i urinen... Og dette er plager jeg ikke må få fordi jeg er overvektig, og gjerne vil bevise at jeg ikke er gal som er gravid i det hele tatt...

 

En dag uten trening er forøvrig meningsløs, ikke fordi jeg liker det så godt, men fordi legen ikke skal kunne gi meg dårlig samvittighet for at jeg IKKE trener.

 

Huff, kjenner faktisk at jeg blir sliten av dette maset, og helst vil ha en å snakke om graviditeten med, IKKE overvekten...

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen ja. Legen min maser hele tiden og sier at jeg ikke trenger å legge på meg mer og sånn... Men jeg kan ikke noe for det... Kiloene kommer uansett... Jordmor er heldigvis ikke slik. Hun sier at jeg har vært flink, og ligger under gjennomsnittet i hvor mye jeg har lagt på meg. Det er en trøst iallefall. Jeg trente mye i starten av svangerskapet, men for litt over en måned siden sa ryggen stopp. Nå har bekkenet og begynt å protestere. Dette har jo ikke akkurat hjulpet på vekta og formen. Men blodtrykk og urin er bra. Så håper bare legen greier å se forbi de kiloene neste gang jeg skal til ham... Har heldigvis bare halvannen måned igjen nå...

[Anonym bruker]

Ja om ikke akkurat jeg er i samme situasjon som deg, så får også jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke er flink nok og for at jeg spiser ting jeg ikke burde gjøre...

 

[Anonym bruker]

Ta det med ro, og prøv å stole på din egen fornuft. De alle fleste har en innebygget radar for hva som er rett og gale. Jeg mener personlig at all det fokuset på overvekt som det er for tiden, er offentlig tillatt mobbing - noe alle har en rett til å mene noe om. Jeg tar meg i å prøve å kompensere selv ,ofte, for at jeg har mine ekstra kiloer - men så lenge en lever sunt og "med måte" tror jeg det er det beste en noen gang kan gjøre for sitt barn, både i svangerskapet og etterpå...

[Anonym bruker]

Nå er jeg ikke direkte overvektig i utgangspunktet, men la på meg nesten 40 kilo forrige svangerskap. Stressa ikke mye med vekta da, prøvde og spise sunt og ut å gå flere ganger i uka. Slet med å få av alle kiloene, og hadde nesten 10 igjen da jeg ble gravid igjen..

 

Nå har jeg trent jevnlig siden forrige fødsel, og denne treningsmengden har jeg økt betraktelig etter at jeg ble gravid, samt meget bevisst på hva og når jeg putter noe i munnen..... Har i ettertid fått høre at jeg "koste meg kanskje mer enn nødvendig" forrige gang, men jeg vet at jeg faktisk prøvde da også. om enn ikke så hardt som nå.... SÅ nå er jeg veldig ivrig på å spise sunt og trene mye, men vekta peker mot å vise like stor vektoppgang denne gang (+ at jeg startet med nesten 10kg mer....) Spesielt for i ettertid slippe å høre fra lege og omgangskrets at jeg kunne ha skjerpet meg litt under graviditeten så hadde jeg sluppet så mye strev i ettertid..... Siden jeg ikke var definert overvektig før graviditeten, så er det ingen som maser om vekta nå, men som sagt, jeg har erfart å få høre det etterpå.

 

Denne gangen kommer jeg til å begynne å trene igjen så fort jeg kan etter fødsel, og når evt amming er over, kommer jeg til å be om medikamenter for å miste de "øverste" kiloene så fort som mulig (slet veldig med knær og bekken da jeg ble så tung). Ja, hvis vektnedgang går like tregt som sist da selvsagt.

 

Vil bare si at jeg kjenner meg så igjen på det du sier. Føler også treningspresset, men føler nå at jeg har flere positive bivirkninger av den. Bekkenløsningen har stabilisert seg, jeg tisser ikke på langt nær så mye som forrige gang, og nesten ikke hatt treg mage ) SÅ da er treninga uansett verdt det, selv om vekta ikke blir påvirket. Gjør det litt lettere å motivere seg når man har flere positive effekter av slitet liksom.... Men er nå 20 uker på vei, og må nok kutte ned etterhvert, for nå er det virkelig slitsomt noen ganger,- gruer meg til den dagen...

 

Lykke til, så får vi holde hverandre oppdatert på hvordan det går. )