Vil bare dø...

[Anonym bruker]

Jeg er skikkelig nede nå. Er gravid i andre trimester, og syns ikke det er noe gøy å være gravid. Kvalme og smerter er en ting, det kan jeg takle om det alene plager meg. Men jeg føler meg så alene og trist at jeg holder det ikke ut! Snakker med min samboer om det, men han hører ikke hva jeg sier. Han hører ordene, men skjønner ikke hva jeg sier. Og jeg sier det rett ut, og jeg sier det gjentatte ganger. Når jeg sier at jeg føler jeg bare vil dø, så reagerer han med stillhet (bortsett fra "Sånn må du ikke si!"), og ser på tv. Jeg er ikke en jente som sier slikt, og roper "ulv, ulv". Jeg blir av andre oppfattet som en livsglad person, inkludert av han. Og jeg har alltid ment at man skal glede seg over livet mens man har det. Men nå er jeg trett av livet og av å være optimistisk. Jeg opplever gang på gang at han ikke hører min stemme, eller at han hører meg, men ikke bryr seg; han gjør likevel som han vil uten særlig hensyn til mine meninger. Det har vært så mye motgang i livet mitt, og det vet han. De siste tøffe takene for meg var å kjempe meg bort fra et liv med en psykopat, og voldtekt med påfølgende provosert abort, og nå orker jeg ikke mer. Jeg mener jeg var sterk som kom meg unna exen (psykopaten), men det har tært slik på meg, og jeg er nå bare en skygge av meg selv, føler jeg. Forakter meg selv, og vil helst bare forsvinne siden jeg ikke har krefter til å ta opp kampen for et bedre liv. Og selv om jeg prøver å tenke på den lille som vokser i meg, så hjellper det ikke så mye. Jeg har slitt med spiseforstyrrelser tidligere, og det slipper aldri helt taket. Nå som kroppen vokser føler jeg meg bare fæl, og vil spise minst mulig. På en syk måte føler jeg at barnet spiser meg opp innenfra, siden den tar min næring.

Jeg måtte bare lufte mine tanker litt, og mener ikke å syte. Jeg er voksen, og gammel nok til å kunne "ta meg sammen", men så altfor trett...

 

#m#

[Gjest]

Hei hei!

Det var ordentlig leit å lese det du skriver.. er det mulighet for at du kan ta opp noen av de vonde tankene dine hos jordmor eller lege? Hvis du ikke er komfortabel med det, går det an å prate med en psykolog. De er profesjonelle og har lett for å sette seg inn i følelseslivet. Og tar deg på alvor, alt du sier. Jeg håper at du kan se lyset i tunellen og at du kan prate med noen, kanskje godt for deg å prate med noen andre enn kjæresten om det.

Jeg ønsker deg lykke til )

[Anonym bruker]

Takk for svaret, det var godt å føle at noen hørte på meg, og brydde seg litt.... Jeg går alt til psykolog for å takle det jeg har opplevd tidligere. Det er for så vidt godt å få delt noen av tankene der, men jeg føler at jeg "syter", og det er en veldig dårlig følelse. Vil helst klare alt selv, og er en som andre kommer til for å snakke/få hjelp, og som blir berømt for mine gode lytteegenskaper. Jeg tør ikke snakke med proffesjonelle om mine tanker om døden, er redd for å bli stemplet som gal. Man skal jo liksom yte sitt ytterste for sine (kommende) barn, og med tanker om å ta piller og sove seg vekk fra alt blir vel tatt mer som egoisme enn noe annet. Eller??

 

#m#

[Gjest Riga+hippiesnulla & piratspira]

Så fryktelig trist dette var å lese!:-(

 

Jeg vet åssen det ikke er å bli hørt på eller tatt på alvor, og dette er absolutt ingen god følelse. Det kan jo hende at samboeren din prøver å fortrenge det faktumet at du har det ille. Det gjør jo vondt for ham hvis du har det vondt, og det blir for vanskelig for ham å sette seg inni alt det her. Jeg har dessverre ingen gode råd angående det...her endte det med et brudd.

 

Synes du kan være kjempestolt av deg selv som har greid å overleve alt det som har skjedd deg, og jeg vet at du kommer til å holde ut nå selv om det føles kjempetung! Det er trist at disse tingene har fortært deg, men hadde det ikke det så hadde det vært noe galt. Dine reaksjoner er så normale som det går an, og å det å tenke på døden gjør deg mer normal enn gal. Og du gjør alt annet enn å syte, selv om du selv føler det slik. Jeg ville ha fortalt psykologen at du synes du syter...da kan hun eller han fortelle deg at det gjør du ikke. Du må få snakka ut om alle problemene dine...det er kjempebra at du får skrevet dette her! Kunne du ha printa dette ut og vist psykologen din det, slik at du får det ut på den måten?

 

Du skal ikke måtte gå igjennom dette aleine! Du trenger all den støtten du kan få. Samboeren din må derfor få tips om hva han kan gjøre, så hva med å ta han med til en psykologtime...hadde det gått an? Det er tøft å være pårørende, så det hadde nok vært greit om han fikk litt hjelp han også. Men en kan dessverre ikke forvente at sine kjære kan hjelpe en...de er ikke lagde til det.

 

Håper du får den hjelpen du behøver! Husk at selv den sterkeste personen møter for stor motgang av og til...klem!

[Anonym bruker]

takk for at du satte ord på mye av det jeg føler. du er ikke alene, jeg har vært igjennom dette mye. men orker ikke mer nå. ingen hører nå har ikke jeg fortalt noen at jeg ønsker å dø. men det kommer jeg ikke til å s, tar depresjonene knekken på meg så gjør den det jeg tør ikke si noe for da blir det vel så mye oppstyr og det orker jeg ikke.

 

livet moitt har ltid vært tøft men jeg har ogsså altid vært opptimist hvertfall utad. har hatt noen gode perioder men det er heller få.

 

for en stud siden fikk en veninne av meg en baby og når man spurte henne om fødselen sa hun rett ut at den gikk til h....... og så sa hun at hun aldri hadde hatt noe og klage over så når folk tidligere hadde spurt hvordan hun hadde det hadde hun altid kunne svare ja med ren samvittig het. jeg ble misunnelig ei jente på 28 år hadde først møtt motgang som 28 åring. wow. jeg har hat et helvete gjennom det meste.og når folk har spurt har jeg svart bra av høflighet og forde man ikke sier at man har det dritt. det lærte meg noe. men likevel er jeg ikke der at jeg kan si jeg har det jævlig når folk spør.

 

håper ting ordner seg for deg.

[Anonym bruker]

Nå er det en måned siden jeg skrev dette, og jeg har gått veldig opp og ned i sinnsstemning, og har hatt lyst til å avslutte alt flere ganger. Jeg leste svaret ditt for lenge siden, men var for sliten til å svare. Men jeg må si at det gjorde godt å lese det du skrev. Måten du svarte på gjorde meg roligere. Fortrengte din ex at du hadde hatt det ille? Ja, motgang gjør en sterkere, og det er sant at det som ikke knekker deg styrker deg, men jeg skulle ønske at det var en grense for hvor mye en skal møte på kort tid. Det er da det høres forlokkende ut å ikke være mer, for da slipper man alt det.

Igjen tusen takk for gode ord!

 

klem #m#

[Anonym bruker]

Hmmm, ja, folk vil som oftest høre at en har det bra når de spør hvordan det går, men det er vel fordi det er enklest å takle et slikt svar. Tror flere har det slik som oss enn de som vedkjenner seg det, men det er antagelig fordi vi har så mange krav å leve opp til, og at det er skammelig å slite psykisk. Men det skal jo ikke være sånn! Det er tungt å ikke ha noen å snakke med..

Er du gravid også, eller har du født?

Håper det går bra med deg.

 

Klem #m#

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke om andre tenker det samme, eller om tankene har streifet deg selv, men hvordan kan du mene med hånden på hjertet at slik som du er i din situasjon og tilstand akkurat nå, at du kan ta vare på et nyfødt barn som trenger deg dag og natt? Jeg blir rent bekymret, både for deg og for barnet.

 

Og nå til noe oppmuntrende: Jeg synes du er tøff. Du er tøff som tenker at dette er plassen til å lufte litt på det mørke du har i hjertet ditt, det som forgifter kroppen og sinnet ditt, ødelegger gleden med å ha skapt et liv som vokser inni deg - for hadde det vært meg hadde jeg garantert sviktet for lenge siden. Men livet er hva du gjør det til selv. Jeg skal ikke si at du må bryte igjennom og smile og være glad, for det vet alle at ikke går an. Men bygg deg opp, ikke grav deg ned i mørke tanker. Du er din egen sjef, det er ditt liv.

 

Når det kommer til han du bor sammen med så er du nødt til å ta han på matta. Skjønner du? Ta tak i han og riv litt i skjorta på'n, rop om du må, han må forstå at DU trenger HAN om du skal klare dette ! Ikke la han bare la ordene dine streife han, han må åpne kjeften og ta vare på deg også !

 

Nei, vennen, du har det ikke lett. Ta deg et bad med en badekule, hør på musikk du liker og stell deg så du føler deg vel. Du fortjener det.

 

-s

[Anonym bruker]

Det er nok en grunn til at jeg ikke vil mer, for jeg ser at om jeg er utslitt og nedbrutt nå så blir det verre om et par mnd når barnet er født. Jeg er helt enig med deg i at livet er det du gjør det til. Men hva skal jeg gjøre, hvor ender det? Jeg er sliten av å prøve å gjøre livet til noe bra og bygge meg opp etter så mange år med psykiske belastninger fra min ex. Jeg har gjort det i mange år allerede. Exen fikk meg så langt ned at jeg seriøst vurderte selvmord, JEG som ikke ville høre om slikt før. Nå tror jeg at fordi jeg krysset min egen barriere i de tankene der, så er det lettere for meg å tenke dem nå. Hva skal jeg si til han når jeg har sagt det rett ut til han? Ikke gått rundt grøten, slik vi damer er så "flinke" til, men sagt det flatt ut. Jeg vet ikke lengre, hva skal jeg gjøre da? Hvor mye og hvor lenge skal jeg orke? Uff, for et syt.....hater å føle at jeg syter!! Men det er sant at jeg vet ikke min arme råd...

 

#m#

[Anonym bruker]

men hva vil du gjøre ang. barnet da? Hva har du tenkt ang. det?

 

Neidu, er ikke godt å si hvordan ting ender, det vet jo ingen. Mine planer var jo ikke å bli gravid som 18'åring og være alene om det hele, men sånn er det, må deale med det. Skulle ønska jeg kunne sagt at livet ditt kom til å få en hyggelig opptur med fuglekvitter og skinnende hvite tenner, men sånn er det ikke.. Om du ikke ønsker å ta det opp med fastlege eller jordmoren du går til, så finn en annen sjel å gjøre det med, du må ha hjelp om du skal klare dette og det er INGEN skam å be om hjelp !

 

Det er lov å klage, det er lov å ikke se lyset noen steder. Det er lov å gråte og være sint på alt og alle, men du vil jo ikke ha det slik, det er det jo ingen som vil - men du må finne din vei opp og ut. Snakk med en du føler du kan snakke med, om det ikke er din samboer, så er det jo noe galt?

 

Du skal se du klarer komme deg opp av dette, vennen vår.

 

Din venn -s

[blond]

Hei! Jeg vil bare gi deg en klem!!

[Anonym bruker]

Når det er på det mørkeste så tenker jeg mest på meg selv, ikke barnet (stygt, men ærlig). Men når det er sagt så har det gått bedre de site dagene. Du vet, det går jo opp og ned. Sånn er det jo for alle, det er ikke noe spesielt med meg der. Du må ha hatt det tøft som var alene som 18åring, og gravid. Hvor hentet du styrke fra? Vet at ting bare MÅ gå til tider, men likevel...

Min samboer er slik som mange menn, tause om vansker, og snakker ikke så mye om følelser. Men, han er blitt flinkere til å uttrykke seg, og det er viktig for meg, og gjør meg glad tross alt. Han prøver jo. Men når jeg snakker om vanskelige ting så er det som om han ikke tror det jeg sier (ting jeg har opplevd, at jeg ikke vil leve), som om han "kobler ut", og later som om alt er bra/at ting aldri er blitt sagt.

Det er vanskelig å se fremover når man er midt i det, men jeg tror det må gå bra, og at jeg vil skamme meg over mine tanker når jeg først får barnet.

Tusen takk for gode ord!

 

#m#

[Anonym bruker]

Takk for det, blond!

 

#m#

[blond]

Hvordan går det nå?

[Anonym bruker]

Hm, igår følte jeg det bra, idag er det visst på vei ned igjen... Ka feiler det meg? Ting ligger til rette for at alt skal være bra, så hvorfor føler jeg det da ikke? Hvorfor føler jeg ikke noe for babyen i magen? Alle rundt meg er jo så glade for det, familie, venner, partner, men.. Istedenfor må jeg late som om jeg er glad og smile. For å ikke gjøre det så vondt må jeg avstumpe alle følelsene mine, sånn at jeg føler minst mulig, for barnet, partner og alt. Det er nok i det siste at problemet mye ligger. Stoler ikke helt på han, og ville gå fra han når vi ble gravide (det vet ikke han). Har vært gjennom et tøft samlivsbrudd med eksen som er psykopat og brøt meg ned, så jeg orker ikke tanken på mer nå. Da er det lettere å ikke leve enn å ta den kampen og smerten et oppbrudd er. Nå høres jeg vel patetisk ut, det syns jeg selv iallefall, men jeg er trett. Og jeg vet at alle kjemper sine egne kamper, så hvorfor skal min være verre enn andres som kommer seg på beina igjen, men det hjelper liksom ikke så mye å tenke på. Hm, ble litt lengre dette her enn jeg hadde tenkt...

 

#m# ...som føler seg som en skikkelig klagekjerring..

[Anonym bruker]

Når man har det tøft, kan det være lurt å ta en dag om gangen, så ikke alt blir så komplisert. Prøv å leve mest mulig i nuet. Mange lever i fortiden og fremtiden, men det er jo i nuet du kan være tilstede i ditt eget liv.

 

Prøv å se lykken i små ting. Tenk på hva du liker å gjøre og hva som gjør deg glad. Skriv ned hver kveld en ting som er bra med deg selv i en notatbok. Alle mennesker har verdi og er unike.

 

[Anonym bruker]

Har du hørt om The Secret? Les om det på www.oprah.com.

Kanskje det kan få deg på bedre tanker. Det er i tankene dine at problemene ligger. Negative tanker gir mer og mer negativitet i livet ditt. Du kan bestemme deg for hvordan du vil ha livet ditt, og jo mer du fokuserer på det, jo større er sjansen for at livet ditt blir slik.

 

Du sier du er trøtt, og lei av å tenke positivt. Jeg er sikker på at du er enda mer lei av å tenke negativt? Uansett hvem vei du velger er det en tung vei med mange utfordringer. Slik er livet. Klarer du å velge den positive vei skal du ikke glemme hvor stor innvirkning du kan ha på menneskene rundt deg. Du er avgjørende for hvordan ditt barn blir, og hvilket liv barnet får. Og du er avgjørende for flere generasjoner etter deg. Velger du den positive veien er du til glede for andre og for dine kommende generasjoner. Velger du den negative veien er du ikke til glede for andre (heller ikke for deg selv) eller dine kommende generasjoner. Negativiteten sprer seg videre i generasjoner, vær klar over din store innvirkning.

 

Jeg forstår deg og har medfølelse, og jeg vil deg vel, men jeg håper også at at jeg har fått deg til å ta et valg - fått deg til å snu den negative tankerekken.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Hei!

 

Sett deg ned og finn ut hva som er problemet for deg, ta tak i problemene og gjør noe med det!

Bestem deg for at du ikke vil fortsette livet dit som du gjør nå og bestem deg for at du vil gi dit barn et godt liv og ikke la barnet ditt måtte lide for dine problemer!

Livet er hva du gjør det til selv,vil du da at alt skal være negativt?

Da vil det også bli et negativt liv du gir til ditt barn!

Ta styring over problemene dine, og ikke la problemene styre deg!!!!

 

Mvh

 

BB

 

[Anonym bruker]

Jeg synes at du umiddelbart skal ta det opp med legen din og få en hasterekvisisjon til en psykolog eller psykiater. Selv om du føler at INGENTING hjelper så er det faktisk eneste mulighet for å få hjelp - å be om hjelp.

 

Det finnes hjelp og få og medisiner man kan ta for å avhjelpe din situasjon. Det er ikke bra for deg eller barnet at du går og føler det på denne måten. I værste fall kan du få en fødselsdepresjon etter fødselen og da blir det enda værre siden du har en liten en å ta deg av.

 

Jeg vet det er sort i mørket ditt, men for å finne lyste tilbake så MÅ du søke hjelp.

 

Hilsen en som har vært i dine sko.

[Anonym bruker]

Tusen takk alle sammen for svar! Kan ikke si hvor glad jeg er for at dere har tatt dere tid til å lese miine ord og gi tilbakemelding; det gjør at jeg ikke føler meg alene eller så fryktelig "svak" for å ha slike tanker.

 

Det går bedre. Det er rart å lese noen av rådene fra dere, med tanke på hva jeg gjorde for å komme litt mer ovenpå. Før jeg lese dem så ville jeg jo ikke at vonde tanker skulle styre meg, men at jeg hadde kontrollen over de dumme tankene. Og jeg visste at dere hadde rett. Det var bare så vanskelig å styre tankene over på riktig spor likevel.

 

Rett før jeg leste innlegget om "the secret" så hadde jeg sett den på dvd. Og det fikk meg til å styrke viljen til å få kontrollen, og å styre tankene over på noe positivt og bort fra det negative. Så, inspirert av dette begynte jeg å skrive ned ting jeg var takknemlig for i livet. Gjorde dette hver kveld, skrev ned 3 ting, og prøvde å glede meg over det. Og det hjelper! At en så "liten" ting kan gjøre så mye...

 

Fremdeles må jeg jobbe med meg selv og tankene mine, og et går opp og ned, men mest opp for tiden, og det gjør meg glad. Da kan jeg jo glede meg over arnet og samboeren min, og vi har det bedre sammen. Det er jo ikke bare et trylleslag så er alt bra, men jeg føler det er et stort steg i riktig retning for meg.

 

Tusen takk alle sammen!! hvordan går det med dere andre som sliter??

 

#m#