Hei alle sammen...

[Anonym bruker]

Det var jeg som ønsket dette forumet her... jeg ønsket å snakke med andre i min situasjon. Men jeg har ikke brukt dette forumet noe særlig. Men nå kunne jeg tenke meg å høre litt om det er flere i samme situasjon som meg...

 

Her er min "historie"...

Jeg og samboern fikk en baby sammen. Alt var bare topp. Etter en stund, begynte han å være borte i helgene oftere og oftere.,.. og etter hvert var jeg vant med at han forsvant fredag etter middag, og kom hjem søndagskveld. Da var han enda beruset...

 

Etter hvert begynte jeg å innse at dette ikke gikk lenger, jeg fikk ikke til å gjøre noe med han, så jeg bad han flytte ut, og fortalte hva grunnlaget var. Først ble han veldig sint og såret, og lovet bot og bedring. Men etter en lang diskusjon, fant han ut at det var nok best å flytte, for da ville han slutte med denne drikkinga, for det var meg som fikk han til å drikke, mente han...

 

Det gikk en stund, og han oppførte seg bedre og bedre, var stadig hjemme hos oss i helgene. Og jeg begynte å få en god følelse for at dette kunne ordne seg. Men jeg snakket med han, og sa at jeg trodde det var best vi tok litt avstand fra hverandre en stund, for å se hvordan det var. Og det var greit. Vi gjorde det.

 

Livet mitt ble kjempegreit. Jeg hadde blitt kvitt et tonn bekymringer.

 

Et helt år gikk... En kveld kom han hit (sent - etter barnet hadde sovnet) han gråt. Han fortalte ALT. Etter det hadde blitt slutt mellom oss, så hadde han begynt å drikke mer og mer, og nå drakk han hver eneste dag!! Ikke bare i helgene. Det var ikke dette han ville, og han ønsket at jeg skulle gi han en sjanse. Det eneste som holdt han edru, var å være sammen med oss. Jeg fikk kjempevondt av han, og lovte å stå ved hans side om han ville gjøre alt i sin makt for å gjøre noe med livet sitt. Men jeg ville ikke bo sammen med han for det, det sa jeg klart fra om. Skule vi flytte sammen, skulle alt være i orden først!

 

Til å begynne med var han mye hos oss, og det gikk veldig bra... Men nå er det gått 2 år siden denne samtalen, og han hopper enda frem og tilbake mellom å være sammen med oss, og å havne på fylla...

 

Jeg er så møkk lei, ikke noe jeg gjør, ser ut til å hjelpe noen ting!! Jeg gir opp! Jeg vil at han skal komme seg, samme f om vi er sammen eller ikke. For skal han være pappan til barnet mitt, så må han gjøre noe med seg selv!

 

Hva kan jeg gjøre? Hva har dere gjort?? Hjelp!!

[Anonym bruker]

Jeg lurer på... er han alkoholiker? Er det for sent å gjøre noe??

[Medavhengig mor]

For å svare på det siste spørsmålet ditt først; ja kjæresten din er alkoholiker. Når det er rusen som settes først, før deg og barnet så er han maktesløs ovenfor alkohol.

 

MEN, fortvil ikke - det er ikke for sent å gjøre noe. Men det er heller ikke opp til deg å gjøre noe. For å bli rusfri, er det han som må innse at han har et alkoholproblem. Oppmuntre ham til å gå på et AA-møte. Disse finnes overalt i Norge. Du kan sjekke på aa.no - her er det liste over tider og steder for møter i Norge.

 

Jeg vet hva du sliter med. Jeg har selv vært i den samme fortvilte situasjonen. Hørt på lovnader at det er siste gang, at han elsker meg og ungene høyere enn rusen, men til syvende og sist var det alltid rusen som vant kampen.

 

Min samboer dro i behandling i august i fjor, til en institusjon som følger Minnesota-modellen - Anonyme Alkoholikeres behandlingsopplegg. Her var han i 2,5 måned. Etter han kom hjem går han ukentlig på AA og NA (anonyme narkomane)-møter pluss at vi går i Ettervern-gruppe sammen. Her er vi sammen med andre rusavhengige og deres nærmeste. Min samboer har nå vært RUSFRI i snart 8 måneder og jeg er så stolt av ham. Han er en flott familiefar og en fantastisk kjæreste.

 

Jeg har mest lyst å gråte når jeg tenker tilbake på hvordan situasjonen var for et år siden. Han var aggressiv, sint, ufølsom, brydde seg ikke om oss, gikk glipp av fødselen til vår datter, løy, manipulerte osv. Og det verste av alt; jeg forstod ikke HVORFOR ei heller hvor uutholdbar situasjonen faktisk var. Jeg hadde ikke snøring at han var så ute og kjørte. Klart jeg visste at han var veldig glad i ølflaska og kunne ha problemer med sprit, men jeg forstod ikke hvor avhengig han faktisk var. Hos oss var det jo også en annen luring på gang, nemlig amfetamin. Men, om det ”kun” er alkohol din kjære sliter med, så er dette også en stor og mektig fiende.

 

For deg som pårørende så finnes det al-anon – pårørende-gruppen til oss som lever eller har levd med alkoholikere. Her treffer du andre som har hatt det sånn som deg. Sjekk al-anon.no – så finner du et møte for deg. Selv om det ikke er du som sliter med alkholmisbruk, så er du også ”syk” – fordi sykdommen alkoholisme også tærer på de som er rundt. Mistanken, utvissheten, redselen – den er altoppslukende.

 

Jeg setter stor pris på at du har lagt inn et innlegg her. Jeg håper du kommer innom igjen for å få støtte og styrke fra oss som har gått veien før deg. Lykke til!

 

[Anonym bruker]

Takk for svaret ditt... begynte å gråte jeg, fordi jeg ble så glad på dine vegne! Det må være utrolig godt å ha kommet seg gjennom dette! Og så stolt du må være av han!

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre jeg! Han innrømmer at han har et problem når han er full. Men når han er edru, så blir han forbanna bare jeg nevner det!

 

Hvis han blir hjemme en kveld hvor han egentlig hadde tenkt å drikke, er han så jævlig mot meg at jeg sitter å gråter hele kvelden. Så å presse han til å være hjemme lørdagskvelden, det er ikke noen god løsning for å si det sånn.

 

Det er ikke noe jeg ønsker mer enn å få tilbake den kjæresten jeg en gang hadde. Men akkurat nå ser jeg ingen løsning på noe av dette!

 

Jeg tør ikke nevne ordet alkoholiker for han så lenge han er edru, det ender med at han stikker fra oss for godt, det er jeg sikker på!

 

Han har ingen interesser annet enn drikkingen heller! Hva skal vi gjøre for at han ikke skal kjede seg?? Jeg vet ikke mine arme råd...

 

HI

[Anonym bruker]

Forresten, hvordan gikk du fram for å få han i behandling?

HI

[Medavhengig mor]

Ang. behandling: Vi var heldige, for min samboer var allerede hos Blå Kors. Vår kontaktperson der sendte brev til Helse Øst og ba om å få plass. Huun skrev et brev som fortalte litt om samboers forhold til rus.

 

Hos oss måtte vi sette hardt mot hardt. Enten dro han i behandling, eller så gikk vi!!! I tillegg så hadde samboeren selv innsett hvor langt dette hadde gått. Han endte i rus-psykose etter han gikk glipp av Tiril's fødsel - og ble innlagt på psyk i 3 dager. Dermed hadde han ikke så mye å argumentere mot når vi ville at han skulle til behandling.

 

For deg/dere: Legen kan henvise han videre i systemet. Det kan også være at legen selv henvise rett til en behandlingsinstans. Men da er det viktig at din "kjære" er ærlig og legger korta på bordet. Det nytter ikke om han sier "jeg tror jeg drikker litt for mye av og til."

 

I tillegg tror jeg det veier ganske tungt når man har familie. Her gjelder det å stå på!!

 

Et annet alternativ om man ikke ønsker å vente på at systemet skal ordne opp, er å ta kontakt med en institusjon selv. Behandling koster ca. 70-80 000 - dette er mye penger, men vel verdt det om det virker!!

 

Lykke til!