Prøving og selvbilde...

[LilleVakreAnna]

Tenkte å spørre om noe som på en måte er ganske opplagt for oss som har prøvd en stund, men likevel! Nemlig hvor hardt prøvinga går utover selvbildet og selvfølelsen deres.

 

Jeg har alltid vært en blid og utadvendt person, og stort sett tenkt positivt på livet. Men etter 1,5 års prøving merker både jeg og mannen min at jeg virkelig har forandra meg. Er særlig han som påpeker det, at det er lite igjen av den "gode gamle jeg." Han har sagt flere ganger at han er oppriktig bekymra for meg, og at hvis ting ikke snart blir bedre så burde jeg kanskje få hjelp av psykolog eller noe.

 

Og han har egentlig mye rett, jeg har mista totalt trua på meg sjøl. Jeg har på en måte gitt opp at noe i det hele tatt skal lykkes eller gå bra rundt meg. Har for tida en prosjektstilling som jobb, som bare varer noen måneder til, og skulle egentlig vært i full gang med å søke ny jobb, men jeg gidder liksom ikke. Hvem i all verden er det som gidder å ansette en total FIASKO av en person som meg???

 

Det værste for min del er at jeg har så dårlig samvittighet overfor mannen min, han må jo holde ut med det dårlige humøret og mismodigheten min... STAKKARS mann, jeg er virkelig ikke verdt det!

 

Er det normalt at prøvinga går så hardt inn på folk, eller er jeg unormalt dårlig til å takle dette?? ikke at der overrasker meg, men jeg måtte bare spørre.

[lupina]

Du er ikke alene...agnes... ! Vi hadde lyst på barn et par år etter at vi møttes. Jeg var 26 han 29, begge jobbet fullt. Planen var å bruke fødselspermisjonen til å fullføre studiene mine. Vel 4 år har gått,med aktiv prøving (noen mnd. har vi vel ikke prøvd like hardt, eller en av oss har vært bortreist akkurat under el) uten resultat. Fra å bli litt slitsomt har det blitt ødeleggende, for meg iallefall. Føler meg mislykket som kvinne. Bekymringer om at jeg kanskje vil forbli barnløs tar all fokus bort fra alt annet( har enda ikke fullført studiene, og sliter med motivasjonen der og)!!

Har fått litt sosial angst. Føler alle "ser det på meg"iogmed at jeg er i rette alder for å få barn osv. Orker ikke flere spm. om vi ikke snart skal ha barn! Noen har gått over til å spørre rett ut om vi sliter....som om det er det morsomste jeg kan tenjke meg å snakke om. I tillegg er min beste venninne gravid med nr.2(hvor deres første er 1 år nå) allerede og er på god vei til å bli den perfekte familie med hus, barn, hjem, fast jobb osv.! Blir mye i lengden dette!!

Vil iallefall du skal vite at du ikke er den eneste, og jeg håper det løser seg for dere snart!!

STOR klem til deg:)

[LilleVakreAnna]

Stor klem til deg også, *luma*!!!

På en måte ville jeg ikke ha "veit akkurat hvordan du har det-svar" for denne følelesen er noe jeg faktisk ikke unner min værste fiende å oppleve! men samtidig var det veldig godt å lese svaret ditt. Jeg kjenner meg kjempegodt igjen i nesten ALT du skriver, det kunne vært mine egne ord. Sosial angst er vertfall noe jeg kjenner meg igjen i. Jeg har slutta helt å ta kontakt med venner og bekjente, til min manns store bekymring. Men jeg orker bare ikke tanken, og når jeg blir spurt om å bli med på noe har jeg som regel en unnskyldning. Skjønner at dette på en måte bare gjør ting værre, men jeg ORKER ikke at folk skal spørre, og jeg orker vertfall ikke at noen skal vite hvordan vi har det og synes synd på meg.

 

Nei, jeg veit virkelig ikke hvordan vi skal komme oss videre i livet jeg, *luma*, men ønsker deg virkelig alt godt, og mest av alt en liten spire i løpet av våren!!

 

KLEM