Å bestemme seg for barn - mange tanker

[minlilletass]

Er det noen flere enn meg som synes det å bli gravid er et vanskelig valg? Jeg fyller 30 i år (det så rart ut..) og har vært sammen med kjæresten min i fem år. Likevel har jeg mange kvaler, og tenker en del på om jeg vil greie omstillingen. Gleder meg til den dagen jeg er mamma, men er samtidig usikker. Føler at alle synes dette er et lett valg...

[Gjest]

Det var overhodet ikke noe lett valg å bestemme seg for å forsøke å stifte en familie.. Selv om forholdet var bra og man føler at alt er på plass, finner man mange gode unnskyldninger for å kanskje vente litt til.. - Men til slutt så må man bare hoppe i det.

 

Når dagen endelig var der og vi testet positivt, så hoppet jeg heller ikke av glede. Jeg gråt. Store, våte, redde tårer. Ville jeg virkelig det her, var jeg klar? Var VI klare det? Ville forholdet tåle den belastningen et barn er til å begynne med? Kom jeg til å bli en bra mamma?

 

Fortsatt er ikke alle spørsmålene besvart, og jeg blir mange ganger grepet av panikken om at nå skal jeg snart til pers.. Men, det er samtidig noe spennende og mirakuløst over dette. Vi får tross alt æren av å skape et liv, et liv som er avhengig av oss. - Av at vi bryr oss og tar oss av det. Det er et privileium at vi får et slikt ansvar!

 

Det er et mirakel hver gang det skjer, og det er fantastisk hvordan kroppen din, tankene dine og ja, hele deg forbereder deg på det som skal skje. - Det er en grunn for at vi er gravide i 40 uker. Vi trenger den tiden på å forberede oss!

 

Ønsker dere masse lykke til med valgene og prøvingen! - Du kommer til å bli en glimrende mamma!

[Samsyn, Camilla og Therese]

jeg tror ikke man kan bli 100% klar for å få barn. Iallefall ikke jeg :-)

Er jo en utrolig omstilling man går gjennom. Plutselig har man et lite vesen som er 100% avhengig av deg og pappaen sin. Utrolig rar og fantastisk følelse.

Man venner seg raskt til en ny tilværelse, og så har man jo 9mnd å "forberede" seg på også :-)

Jeg og mannen min var enige om at vi skulle gifte oss før vi fikk barn, så når bryllupet sto så var det liksom en selvfølge at vi sluttet med p-piller og lot naturen gå sin gang.

Så jeg var 31 når lille Camilla så dagens lys for 16 dager siden :-) Vil absolutt anbefale å bli mamma, helt utrolig!!

 

Lykke til!!

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke det er noen fasit. Men ting som jobb, partner osv må jo være på plass da. Selv vil jeg råde deg til å ikke vente for lenge. Jeg hadde ikke kjæreste i slutten av 20 årene og da passet det selvfølgelig ikke å få barn. Nå er jeg 35 og har hatt samme kjæreste i 4 år. Vi begynte å prøve for 2 år siden, men ikke positivt resultat enda dessverre. Begynte hos gynekolog i høst og har tatt div undersøkelser. Vi står nå i prøverørskø, 8 md for tiden.. Så hvis du skal være så uheldig som meg, så kan det ta lang tid fra en bestemmer seg til man får det til, og dess yngre man er dess lettere gravid blir man dessverre. (for meg altså)

[Gjest]

Enig med dere, man kan aldri bli 100% klar for å få barn. Jeg er selv 32 år og venter mitt første barn om 1-2 uker. Vi ventet lenge, hadde det så fint sammen, koste oss sammen med venner og reiste mye. Ville ikke gi opp denne friheten, men så begynte jeg å tenke på den biologiske klokken og jeg har jo alltid hatt lyst på barn. Vi prøvde i 1 år før det gikk, sikkert mye pga av alderen og at jeg begynte å stresse (trodde vi ikke kunne få barn).

 

Men, nå er vi altså snart foreldre og fortsatt er jeg usikker, vil vi klare dette, hvordan vil livet bli med et lite barn? Vil forholdet klare dette? Det er jo ingen garanti at man skal være sammen resten av livet.

 

Jeg vet iallefall at jeg allerede elsker dette lille barnet som sparker meg helt øm og gir meg sterke ryggsmerter..... Gleder meg til å hilse på nurket, og så får vi ta en dag av gangen. Heldigvis kan vi ikke vite noe om fremtiden, den må man bare ta som den kommer....

 

 

[minlilletass]

Takk for mange gode svar! Godt å høre at man kanskje aldri blir helt klar, og at man bare må hoppe i det. Ikke lett når man helst skal planlegge alt til minste detalj...

[Brina86]

Jeg har vært baby sjuk veeeldig lenge.. og vært kjempe instilt på baby, men hele tiden slått det fra meg siden samboeren min ikke har tatt det opp som tema...

SLo det helt fra meg men har abre kommet sterkere og sterkere igjen hver gang.. denne gangen var det helt vilt.. så sykt sterkt ønske om barn.. jeg bestemte meg for og ta opp tema om barn en gang for alle, og han sa at klokken hans tikket, at det var mitt valg og ta og at om jeg følte meg klar så var han klar...

 

AKKURATT det svaret jeg ville ha.. var helt i hundre..

Men først da var realiteten lysende... jeg var sterkt i tvil.. panikken tok meg..

Når er det "riktig" og planlegge barn? klarer vi dette sammen? når det er gjort er det forsent og ombestemme seg..

 

jeg var klar for og trekke meg og satte i gang på nettet for og lese meg litt klok på rettigheter og leste fødsels historier og ble mer og mer vettskremt..

så snakket meg og typen sammen og alt ble bare klinkende klart... selv om og planlegge barn når man er 21 er ganske dumt for noen, så er det HELT riktig for meg.. slet veldig med det og føle meg komfortabel med valget mitt.. så for meg at andre kom til og tro jeg er helt ute på viddene som tar ett så livsendrende valg i en så ung alder..

 

men med en gang jeg bestemte meg greit.. vi gjør det..

Jeg følte meg 1000000 kilo lettere, ubeskrivelig.. angrer ikek litt på at den avgjørelsen er tatt og har vært tatt en stund no.. tviler på at jeg kommer til og ombestemme meg..

 

men siden vi no skulle planlegge så gjør vi det heller ordentlig, ringer og bestilelr time for og ta ut spiralen i desember (pga vente tid med henvisning)

så kommer jeg til i januar en gang ( i min tidsplan da.. heheh)

i februar så er alt klappet og klart og ligningen fra ifjor er på plass og da skal vi søke bolig lån før banken får nyss i våre lumske planer.. hehe.. kan tape penger på det vettu...

 

enseste som er alfa omega er JOBB!!!

skaff dere jobber jenter... da har dere rett på barselspenger!!!

 

33000 i engansgs stønad er ikek mye.. går rett på alt som må kjøpes inn det, så er du avhengig av far til resten.. og er man ung så er det ofte litt slitsomt og MASSE ansvar for en ung gutt..

 

vi er begge i full jobb så min lille spire er HJERTELIG velkommen...

 

 

husk og begynne tidlig på folat i prøve tiden.. hehe..

OG SLUTT OG RØYKE!!

 

uff.. ble helt gira igjen jeg no.. nå får jeg iaffal ikek sove.. hehe

[Gjest]

jeg kjenner mange som tenker at de må vente til alt er i orden før de får barn. de vil være helt sikker på at dette er rett tid å få barn på. de skal være sikker på at forholdet til barenfaren varer livet ut, de skal ha kontroll på karriæren, nok penger, stort, fint hus og alt annet man trenger. Årene flyr forbi og plutselig sitter de der, 45 år gamle og barnløs og tenker, Nå kan jeg få barn for nå er alt på plass. Men nå er det plutselig ikke så lett å få barn lenger, fordi kroppen deres ikke lenger er så fruktbar som den en gang var.. det er kanskje lurt å få barn før det plutselig er for seint. Dessuten er det flere av mine bekjente som sa sier til meg (med tanke på at jeg er "bare" 17 år og gravid") at de angrer på at de ventet til de ble så gamle for å være moden nok og kalr for ansvaret, fordi de mener at dette kommer automatiskt når du blir en forelder. Jo yngre du er når du får barn, jo mer overskudd har du og som følge av det har du ett bedre utgangspunkt til å ta barna dine med på ting og leke med dem! selvfølgelig kan jeg ikke si at sånn er det, men det er jo verdt å tenke på

[*vilsågjerne*]

Hei!

 

Jeg lurte bare på det du skrev i et innlegg om folat?

Hvis man ønsker seg barn, øker folaten fruktbarheten eller noe??

[Vektbaby, prinsesse 07 + spire]

Det er mye å tenke på når man skal sette et barn til verden, og det vil nok bli en ny tilværelse med nye utfordringer. Jeg er gravid igjen etter at jeg opplevde MA i august - 06. Den gangen var jeg ikke helt tilfreds med at jeg var gravid. Selv om jeg i utgangspunktet ønsket meg barn var det mange tanker i hodet mitt. Tanker om at dette var et barn jeg måtte ta amsvar for i mist 20 år, jeg kom til å få mindre tid til meg selv og samboeren min.. Hvordan kom vi til å takle å bli foreldre, og var det virkelig mannen i mitt liv? Hadde vi god nok økonomi til å få et barn? Osv..

 

Så kom sorgen da vi mistet vår lille spire. Det var først da jeg tenkte at det å få barn virkelig må være det beste man kan oppleve! Plutselig så jeg helt annerledes på det å bli mamma og nå gleder vi oss veldig til å bli foreldre. Det er ikke dermed sagt at vi ikke vet at det kommer til å bli mange utfordringer, men det er likevel dette vi ønsker og er åpen til alle fordringer. Det spørs om man noen gang kommer til å bli helt klar til å bli foreldrem, noen føler seg kanskje aldri helt klar. Jeg har alltid ønsket å være ung mamma siden jeg har en ung mamma selv og tror jeg er så klar som jeg kan bli.

Lykke til!

[Anonym bruker]

IKKE et lett valg her. Grunnet økonomi, jobb, studier og tidvis ustabilt forhold.

Men baby bli det, og det skal gå veldig bra! Må fokusere på det som er positivt også!

[Siljevanilje:)]

Alt jeg ville her i verden var å bli mamma- og likevel er det et kjempevanskelig valg. Første graviditeten var ikke planlagt- og endte i spontanabort. Etter det var vi innstillt på å prøve igjen, for vi likte tanken på en familie og hadde gjort det meste klart til han/hun skulle komme, men redselen for et nytt tap var stor. Jeg trodde ikke jeg skulle bli gravid igjen med det første, og tok altting ganske piano... Men på første forsøk ble jeg svanger... Og ganske skremt. Heldigvis har alt gått bra til nå. Bare 9 uker igjen:) Jeg er foresten 21 år.

[Anonym bruker]

Det minsker risikoen for ryggmargsbrokk hos barnet.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg veldig godt HI. Er selv 27år, har snart vært gift i 1år. Vi er ferdig med utdannelsen vår begge to, har fast jobb, og det man vel kan kalle en svært god økonomi. Alt skulle vel ligge til rette for å sette et barn til verden, men det er skumle saker alikevel.

 

Har aldri vært veldig opptatt av barn og bebier, og ikke av typen som alltid må opp i vognen for å se på bebier, eller spør om å få holde venninners bebis. Tror derfor aldri jeg kan bli babysyk, og ønske meg en sånn søøøøt liten en. Synes de er søte, bevares, men blir aldri helt betatt.

 

Vi tenker på det litt pragmatisk. Det passer nok aldri 100%. Det kommer alltid til å være steder vi ikke har reist til, mere "glamorøse" ting å bruke penger på, friheten kommer aldri til å bli den samme, man kan ikke reise på storbyferie på impuls osv. Men det er en del av å få barn, og man får nok helt nye verdier og et rikere liv på andre måter (ellers hadde det ikke vært så mange barn i den vestlige verden, og folk hadde vel ikke fått flere hvis de ikke syntes det var flott)

 

Tror også grunnen til at mange synes det er skumelt når man begynner å tenke på det er fordi det er noe en ikke kan styre, planlegge og perfeksjonere. Hittil har man kunnet styre og forme livet sitt mye som man vil, men her er man avhengig av av at man kan få barn ( føler at det er skummelt, tenk om vi ikke får det til, slikt kan tære på), man vet aldri hva slags barn man får( er barnet friskt, blir det kolikkbarn og man ikke får sove på natten osv), hvordan blir den nye hveredagen, økonomien, parforholdet osv

 

Håper ikke dette fikk deg enda mer usikker, prøvde bare å få frem at du ikke er alene.

Det som faktisk fikk meg "over kanten" var at min beste venninne plutselig ble gravid, ikke helt planlagt. (merker at jeg hørtes litt barnslig og patetisk ut der), det var selvfølgelig ikke bare det, men det ble litt sånn hvis de kan, kan vi og. Tok 4 mnd å fordøye det da.

 

Kommer ingen god konklusjon av dette, men tror det er sunnt å tenke godt igjennom alt. Og at du synes det er litt skummelt, vil vel også si at du ikke har et romantisert bilde av hvordan det er å få barn Også at du er veldig fornøyd med livet ditt som det er. Det tror jeg er et sunt miljø å få barn inn i. Et barn skal ikke måtte fylle et tomrom, men være velkomment i verdi av seg selv.

 

Ble langt og rotete dette. Du er ikke alene i allefall.

 

 

 

[Gjest]

Hjertet mitt forteller meg at jeg vil bli en super mamma. Ingen tvil overhodet :-)

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg forstår at det er mange tanker som surrer rundt. Men er ikke tanken på å ta livet av et lite foster enda verre? Tror du ikke at du ville angret deg veldig i ettertid da? Kanskje du ikke får flere sjanser til å få barn. Fruktbarheten går faktisk ned fra man er 25 år.

 

Jeg er enig i at man skal tenke seg godt om før man planlegger å bli gravid, men når man først er det synes jeg man skal ta i mot det lille barnet og gjøre det beste ut av det. Jeg blir skremt av at mange tar så lett på det å ta abort (sikkert mange som er uenig med meg her)... Det er faktisk et lite barn man bærer på.

[Anonym bruker]

spis ginseng!.det gjorde jeg når jeg ble gravid.vart gravid nesten med en gang jeg sluttet med p-piller og har lest i etter tid att det skal hjelpe.