Savner deg sånn, lille venn!!! (et liv som ble borte...)

[Anonym bruker]

Jeg savner deg, babyen min. Du gjorde verden min til et mareritt den dagen ditt hjerte sluttet å slå. Jeg har aldri vurdert tanken på selvmord så nøye som nå, men jeg er fortsatt for feig. Går bare og venter på den ene dråpen som vil få glasset til å renne over. Det er ingen som forstår hvor høyt jeg elsket deg, lille venn. Nå er jeg bare alene. Jeg er ikke engang meg lenger. Jeg kjenner at jeg får mer og mer lyst til å forlate verden for hver dag jeg klarer å overleve. Ja for nå er det kommet så langt at jeg må kalle det nettopp det. Jeg kveles rett og slett. Alle har drømmene sine oppfylt eller klare. De er forlovet eller gift, tenker på å kjøpe hus eller har kjøpt hus, vil ha barn eller har barn. Jeg synes alle rundt meg smiler lykkelig, mens jeg står der og har det vondt mens jeg presser frem et stivt smil. Ikke fordi jeg har lyst til å smile, men fordi jeg må.

 

Noe spiser meg opp innvendig. Det er ikke lenger bare psykisk. Jeg har det utrolig vondt. Jeg tenker hver dag på å bare rømme, slippe unna dette livet. For jeg vil ikke leve det lenger. Jeg savner deg, lille venn. Jeg vil se deg… For jeg fikk aldri sjansen. Av og til tenker jeg at Gud vil at jeg skal ta livet av meg. At det er noen som sørger for at akkurat jeg ser alle de nybakte mødrene, og alle som stryker seg over de runde magene deres. Alt har en skjebne, det har jeg forstått. Men at min skulle være denne…

[Silje69]

Hei,

 

Skjønner du er veldig lei deg, og jeg håper at du får oppleve å bli gravid igjen snart.

 

Gikk selv gjennom en provosert abort for 3 år siden, og har nettopp hatt en spontanabort. Jeg ble presset til på ta den aborten for 3 år siden, og var ikke sterk nok til å stå imot. Angret veldig siden, og hadde det kjempetøft. Nå ble jeg gravid igjen, men fikk vite i dag at fosteret er dødt. det er kjipt.

 

Som du kanskej skjønner forstår jeg litt hvordan du har det. Håper likevel at du kommer deg raskt ovenpå igjen og ser en lysning om ikke så lenge.

[Aguin]

Kjære deg.

 

Jeg forstår godt at du er lei deg nå.

Har nettopp hatt en spontanabort selv sannynligvis,men veldig kort kommet, og jeg har en datter fra før, så min sorg kan ikke sammenlignes med din sorg.

 

Men hold deg fast i livet selv er du snill!

Det vil komme bedre tider.

 

Når du har det så ille som du beskriver bør du kontakte primærlege eller andre, og spørre om å få noen å snakke med.

Det er hjelp å få, og kanskje trenger du det nå.

 

 

 

[Sunny:)]

Kjære anonym!

 

I 2005 på denne dato hadde jeg det akkurat som deg.

4. april mistet jeg min etterlengtede baby i en MA i svangerskapets uke 16.

Jeg hadde ikke lyst til å leve og orket ikke møte verden.

Rundt meg bugnet det av lykkelige mennesker med små babyer eller voksende mager.

Jeg tenkte som deg at gud helst ville se meg dø. Hvorfor hadde han ellers påført meg denne ulidelige smerten?

Jeg ville ikke leve lenger og jeg trodde helt oppriktig at jeg aldri kom til å bli lykkelig igjen.

 

Ord blir fattige - jeg vet det så alt for godt.

Vi lever alle vårt liv og ingen har det likt, men jeg håper du som meg vil få gleden og sola tilbake.

Det finnes lys i enden av tunnelen.

 

Ønsker deg alt godt!!!!

 

Varm klem

 

[kallenavn]

Hei kjære vene

Uff.. jeg strigråter når jeg leser dette... Ikke bare forde jeg kjenner meg ijgen 100% eller fordi jeg er i samme situasjon, men forde jeg synes så ufattelig synd på deg.

Tror ingen som har gått gjennom en MA eller SA vet hvordan det føles på kroppen.

Jeg mistet mitt barn i 17 uke og fikk holde barnet så ofte jeg ville. Det var en terapi i seg selv, for å akseptere at barnet ikke levde lenger.... Men men men... livet er så jævla urettferdig iblandt... Men alt har en grunn. Noen av oss på denne kloden MÅ bare gå alle oppoverbakkene,,, alle svingen før de når "smørøyet" DET ER TØFT men vi kommer så utrolig sterker ut av det.

Jeg virker kansje motsigende når jeg sier dette, men samtidig føler at jeg ønsker å bare legge meg til å sove "for evig og ikke våkne igjen",,, men jeg ønsker ikke å gjøre slutt på livet.... Vi har for mange rundt oss som er glade i oss og stolte av oss forde vi er den vi er.... TRO MEG!!

Jeg var på veg til å bli enslig mor og var lykkelig med det,,, fornøyd med jobben og hvor jeg bodde... Alt har rast sammen for meg... men livet går vider...

Så kjære DEG.... vit at jeg tenker på deg og jeg ønsker bare det alt det beste vider. Ta den tiden du trenger til å tenke, sørge, gråte og hvile. Prat om tankene din og se lysere på livet. Det kan virke tungt,,, det vil kansje ta tid. Men det er mange rundt deg som har stort hjerte til deg.

Jeg ønsker deg bare lykke til videre.... Du komme til å få din lykke igjen snart.

Opp og fram!!! Mange store klemmer

Smiley

[Kaosmamma' n]

Føler med deg, har selv opplevd 1 SA, 1 dødfødsel og 1 MA. Det er veldig viktig at du har noen rundt deg som du kan snakke med. Har du ikke det bør du ta kontakt med helsestasjon/lege som kan formidle kontakt med noen profesjonelle du kan snakke med. Vet ikke om det kanskje finnes et tilbud om sorggruppe der du bor, disse kan også være til hjelp. Det er viktig å få snakket ut om de tankene du bærer på.

[Anonym bruker]

Setter pris på forståelsesfulle svar. Har fått time til samtale hos jordmor 23.april, og det vil sikkert hjelpe litt, men tror jeg må videre til psykolog. Det er hvertfall slik jeg føler det.. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg kommer aldri til å gi opp livet. Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg er redd for å ikke klare det. Jeg har forandret meg så mye på to måneder, og det skremmer meg så sinnsykt! Utenpå er jeg fortsatt den samme, men inni er det så fryktelig tomt og mørkt... Jeg ser fram til timen med jordmor, for dette sliter så mye. Den eneste som faktisk ikke synes det hele er glemt og over, er mamma. Hun har vært så fantastisk. Hun gledet seg slik til å bli bestemor, og har støttet meg fullt ut hele veien. Jeg er så takknemlig for å ha en slik støtte. Men så er det bare det at jeg ikke kan snakke med henne om absolutt alt. Hun vet jeg har det vondt, men ikke hvor vondt, og hva det får meg til å tenke.

 

Huff, her ble det masse syting... Tusen takk alle sammen hvertfall, dere er utrolige jenter alle sammen. Vet det er flere som har det verre enn meg. Håper det går bra med dere også. Godt å høre at jeg ikke er alene om å ha slike tanker surrende i hodet. Håper dere har en fin påske, det fortjener dere.