Viljar kom til verden 14.mars :)

[chill+enda en til]

Med ultralydtermin som var den 5.mars, og 9 dager over denne, så begynte tålmodigheten min å få seg en real knekk.

Natt til 14.mars var det ingen bønn, måtte prøve denne "fantastiske" sexoppskriften, selv om sex er noe av det siste man tenker på når man er diger og drittlei.

Men jammen! Mindre enn en time etterpå, ca kl 02.40, på god vei inn i drømmeland, bråvåknet jeg av et "plopp!", med påfølgende sildrende vann.

Spente nesten min kjære ut av sengen "jeg tror vannet gikk nå!!" Han så rimelig forfjamset og skremt ut der han føk opp av sengen.

Jeg kom meg opp, vannet fortsatte å renne, og jeg ringte KK. Fikk også sambo til å slå på pc'en, "må si fra på bim!" (han himlet kanskje litt med øynene, hihi).

Fikk beskjed om å avvente til riene kom igang, og jeg fikk såklart ikke sove mer den natten, lå bare og ventet på at det skulle skje noe mer. Etterhvert syns jeg at jeg kjente noe, og det gjorde en smule vondt. Rundt kl 07 dro vi på Storken, men med bare 1 cm åpning ble vi sendt hjem igjen...

Fikk sove litt på formiddagen, men våknet etterhvert av litt mer vondter. Rundt kl 14 dro vi tilbake igjen til Storken. Denne gang var åpningen på ca 3 cm, så vi fikk bli der. Fikk komme inn på et føderom, "Iris". Der tok vi sparketest, mens jeg i spenning kjente på riene som kom og gikk. Det var ikke spesielt godt å ligge under riene, men måtte jo det pga sparketesten.

kl 15 var det vaktskifte, og vi fikk en alldeles herlig jordmor som het Elisabeth.

Riene tok seg litt mer opp, men jeg følte de var en del ujevne. Korte, lange, rare mellomrom. Dette hadde tydeligvis ingenting å si, for fremgangen var god. Pustet meg godt gjennom riene, inn nesen og ut munn. Følte selv at det gikk fint. Det eneste som var litt ekkelt var da jeg plustelig måtte på do. Idét jeg satt meg merket jeg at jeg måtte spy også. Rakk akkurat å rope på min kjære og jordmor, som kom løpende med noe jeg kunne spy i. Holdt på å spy på sambo, så det var fullstendig ukontrollerbart og kom ganske så overraskende.

Under riene sto jeg også endel i prekestolen, eller gikk rundt i den.

Timene gikk, og jeg var også innom badekar og akupunktur. Det var herlig å være i badekaret, med varm dusj til å massere korsryggen med under riene.

Etter badekaret fikk jeg litt nåler, mer for å "samle" riene litt. Fikk de i hodet, hender og føtter.

Stabbet meg for det meste rundt i prekestolen, eller sto lent over sengekanten.

Rundt kl 19 var åpningen på ca 9 cm, og da regnet jeg med at det var kort tid igjen.

Det viste seg at det var igjen en liten kant, som var litt å jobbe med. Jeg sto, lå på siden og jordmor hjalp til under flere rier, men kanten var ganske så seig å få unne. Tilslutt hentet jordmor en kontorstol som jeg satt overskrevs på, og det funket visst!

Reiste meg så opp i prekestolen igjen, sto og gikk rundt. Fikk endelig lov å presse på riene, og kjente etterhvert at hodet var på vei ned.

Innimellom riene så sjekket jordmor også hjertelyden til babyen, syntes det var en smule irriterende, for riene kom jo plutselig på igjen.

Tiltross for masse pressing så følte jeg liksom aldri at babyen kom seg godt nok ned, for jeg klarte ikke å stå bredbent nok. Hadde knapt følelse igjen i hendene, for jeg skviste så sinnssykt hardt på håndtakene på prekestolen da jeg presset, hehe. Uante krefter dukket virkelig opp, hadde heller aldri trodd det skulle være så godt å brøle og skrike litt

Løsningen ble tilslutt å stille seg på kne, lent over kanten på sengen. Sambo satt oppi sengen og holdt meg i hendene.

Aner ikke hvor lenge jeg sto slik, men jeg presset endel. Og endelig, 14.mars kl 21.25; den mest underlige følelsen; kjente hodet bare kom ned, og "plopp", resten av kroppen fulgte etter. Og det som hadde gjordt vondt sluttet bare å gjøre vondt, det var bare herlig! Følte meg nesten litt høy, alt var så uvirkelig, var bare så glad. Sliten, men lykkelig.

Siden jeg da sto med ryggen til, så fikk jeg ikke sett babyen med én gang. Var ganske spent på å se hvem det var som hadde gjemt seg inni magen min, hvilket kjønn det var.

Da jeg fikk snudd meg og lagt med oppi sengen, så løftet de vår skjønne opp, og jeg fikk se selv - en gutt!! Verdens mest herlige, lille skapning! Jeg fikk han opp på brystet mitt, varme, herlige bylten. Han var litt blå, så jordmor gned ham godt med håndklær, sugde ut litt slim og gav ham maske med litt oksygen - så han kom seg fort.

Hadde ham liggende oppå brystet en stund, mens jordmor sydde meg. Mens vi lå sånn så ringte jeg likegjerne hjem til mamma, pappa og søsteren min. Det var kun min søster og svigermor som visste at noe var på gang, så de hjemme ble godt overrasket

 

Dette er definitivt det største noensinne! Følte vi hadde en flott fødsel, ingen tvil om at jeg vil gjøre det igjen.

Når jeg ser på den herlige gutten vår nå... Fy søren.. han er vår.. vi har laget ham selv.. Det er helt ufattelig. Vår herlige Viljar

 

[blåbæret]

Gratulerer så mye med lille Viljar :0)

[Keiko&Sivert Nikolai<3]

Gratulere så masse!!

Glede meg til d blir min tur:)

[3guttsmamma;)]

Så herlig å lese..

Sitter her med tårer i øynene jeg;)

Du får fødselen til å høres så lett ut..haha...

Skal nok høre med deg når jeg ser deg på onsdag om den var så lett egentlig;)

Masse klemmer,og gratulerer igjen med Viljar!!

[Olives]

Gratulerer så mye!

 

Nå gleder jeg meg bare til det blir min tur om ca en mnd. Har gjort det tre ganger før, men det er like flott hver gang. Fint navn på lille Viljar...

[chill+enda en til]

Takk for det

Jeg kunne gjort det igjen nå, det som var av smerter er long gone & glemt iallefall.

 

Ønsker deg lykke til med fødselen!