Vil, vil ikke, vil, vil ikke!!

[rosered]

Nå begynner det å blir vanskelig her.. I det ene øyeblikket er jeg kjempeklar og vil bare begynne, men i det neste kan det godt vente...

Ikke greit, med sambo som egentlig bare maser og jeg som ikke helt vet hva jeg vil... Eller jeg vet vel egentlig hva jeg vil men...

 

Her er historien.... Vi prøvde å bli gravide fra april til november 2006, men da det ikke skjedde noe så søkte jeg ny jobb pga at vi flytta.. Fikk ny jobb som jeg begynte i 1.januar.... tenkte da å vente noen mnd og så ta opp prøvingen igjen (det skal sies at vi ikke bruker prev, men prøver å styre utenom fruktbare perioder), men så ble jeg spurt om å være verneombud på jobben, kun et år, svangerskapspermisjon, som jeg sa ja til... Det bli jo da egentlig litt teit å komme etter noen mnd og si de må finne en ny til å være vikar for meg igjen, men allikevel så må de jo regne med det... er jo midt i 20 åra og har samboer og hus og bil...

Har lyst på barn og føler at det er neste skritt på veien, men samtidig har jeg jo samvittigheten min i forhold til jobben... Tenkte at det ikke er noe problem å vente noen mnd ekstra, men samtidig er det ikke noe jeg heller vil enn å bli gravid... Vet jo ikke om det klaffer med en gang heller da...

Men det jeg egentlig lurer på er vel om noen har vært i liknende situasjon eller om noen har noen gode råd å komme med....

Noen mener sikkert at jeg kan vente fordi jeg enda er ung, men jeg har alltid likt barn og alt som egentlig har mangla er den rette så når han har kommet og hus og bil er i boks er det jo bare en ting igjen?!?!

[Ella_Bella_Snupperella]

Hei rosered!

 

Det er ikke en enkel situasjon du er i! Kan skjønne at du vil være pliktoppfyllende overfor jobben din! De fleste av oss har en liten stemme som guider oss i å gjøre rett fremfor galt - eneste er at den ofte ikke presiserer hvem "det rette" er rett for! Jeg har selv vært en pliktoppfyllende arbeidstaker - så til de grader at det gikk utover helsen min! Jeg har nå vært sykemeldt i nesten et år og er på bedringensvei, men har blitt klar over noen enkle ting på veien:

 

- Jeg må selv passe på meg selv! Det kan godt være andre som bryr seg om meg (jobben er ikke nødvendigvis en av dem) men det er til syvende og sist bare meg som kan bestemme over meg og vite selv hva som er best for meg!

 

- Ikke gjør noe som går på din egen bekostning. Det kan høres utrolig egoistisk ut - men som kvinner i kvinnedominerte yrker (som sykepleiere slik jeg er) er det svært ofte at vi setter alle andre foran oss selv. Samfunnsnormen sier vi skal ta hensyn og vi skal være omsorgsfulle og ja, t.o.m pliktoppfyllende. Og da gjør vi jo det! Men vi tar dermed hensyn til andre - men ikke oss selv, vi er omsorgsfull overfor andre - men ikke oss selv og vi stiller opp for alle mulige forpliktelser overfor jobb, familie, venner, kjæreste - mens våre egne krav til oss selv, eller drømmer og ønsker kommer i bakhånd!

 

Det er ikke bare meg som tenker slik - jeg innså det ikke selv før jeg hadde blit fortalt det av samtlige jeg er glad i og profesjonelle som leger, terapeuter og psykolog... Det trenger ikke å bety at du har det slik - jeg kjenner deg ikke! Men fra det jeg leste kjente jeg hvertfall igjen følelsen av å ville stille opp for jobben og sette mine egne ønsker og drømmer tilside - på vent - til det passet jobben bedre! Det kommer aldri til å passe jobben din at du blir gravid og at de må finne enda en å erstatte deg med - men tro meg, det er ikke første gangen det skjer og det vil ikke bli den siste heller! Men de klarer seg! Og uansett så er det ikke for deg å bekymre deg om det - for ofte bekymrer vi oss unødvendig om ting! La sjefen din ta seg av det - det er en del av det han får betalt for!

 

Viktigst for deg - bør være deg og dine! Hvis du og din kjære virkelig vil ha barn - og du sa at det ikke er noe du heller vil enn å bli gravid - da har du svaret (slik jeg oppfatter det)! Hadde bekymringene dine overfor å bli gravid kommet på bakgrunn av problemer i forholdet hadde jeg nok sagt det beste hadde nok vært å tenke seg om, men slik er det ikke - ihvertfall ikke ifølge det du forteller her! Hopp i det om det er det du vil - jobbe kan du likevel gjennom graviditeten forhåpentligvis og det er ikke sikkert det bli en spire med første forsøk heller... kanskje er du ferdig med året som verneombud før du skal bli mamma!!!

 

Uansett hva du måtte velge ønsker jeg deg lykke til! Og husk - du bør bety like mye for deg selv som alt og alle andre rundt deg!

 

Klemmer

 

PS: Velkommen innom - "Solskinnssnuppa'er med babylyst"

 

[rosered]

Tusen takk for svar....

 

Da er det vel bare å kjøre på da:) Det er så sant som du sier, tror jeg for en gangs skyld skal tenke på meg selv, og bare blåse i alt annet... Og selvfølgelig tenke på min kjære da, men i denne saken vil han det samme som meg:)

 

Så da hører jeg kanskje ikke til her lenger da... Det var jo litt trist, nå som jeg akkurat hadde funnet den... Jaja, kanskje jeg holder meg her litt lenger da:)

 

Klemmer

[Ella_Bella_Snupperella]

Hopper du over til "bli gravid" er du likevel hjertelig velkommen som "æresmedlem" i Solskinnssnuppa'er vettu!

 

Vi må alle videre på et tidspunkt, noen før og noen siden - viktigst er vel om du trives der du er, og om du kan ta med deg noen gode følelser eller venninner videre!!!

 

Uansett - lykke til!

[Brina86]

GJør som meg...

 

meg og samboeren min planlagte svangerskap.. men var noe småplukk som måtte påplass først.. også fikk jeg forrige uke vite at hele 2 stk på jobben min er på tjukken.. jeg ble kjempe glad på deres vegne, men også litt lei mei for føler det blir feil og planlegge svangerskap når 2 skal i permisjon så og si sammtidig.. men innen jeg får ordnet med alt plukk jeg skal.. jobbet meg opp til fast stilling osv, så er de i mamma permisjon.. når de er det så begynenr vi og prøve.. hehe.. så når de er ferdige, så er det min tur ut i permisjon.. hehe..

 

så passer bra..

 

jeg har egen nedtelling.. om 218 dager(127 etter klokken tolv nå.. hehe) så ringer jeg legen opg betilelr henvisning til og ta ut spiralen.. dne er vel ute i januar engang og så er det bare prøve prøve prøve... det er min plan... maks permisjon er jo 44 uker.. ikke ett HELT år..

 

ca en mnd mindre om det er en liten trøst.. hehe..