Gode råd til de som ønsker å unngå svangerskapsdepresjoner....

[Anonym bruker]

Hei.

Jeg er ingen "kansegpå`er" som vet hvordan vi løser dette problemet, men jeg har erfart litt og kommet frem til hva som hjelper for meg. Dette er logisk og jeg vil tro det hjelper for flere.

Jeg fikk en kraftig depresjon etter forrige svangerskap og det varte i ca 2,5 år. Jeg føler kanskje at jeg kan se anrydninger til det fortsatt men forstår etter hvert at det er bare jeg som er mer bevisst, overfølsom og har lært meg selv mer å kjenne, spesielt hvor mine grenser går. Det er viktig. Jeg var veldig overarbeidet , følte stort press fra jobben, drakk alt for ofte før jeg ble gravid og røykte som en svamp. Når jeg oppdaga at jeg var gravid sluttet jeg å røyke samme dag. Jeg var på det tidspunktet veldig stressa og røyken var min beste venn. Det å slutte var fælt, noe det er for alle. Jeg spiste kake hver gang jeg var sugen og este ut. Jeg ble mer og mer fortvilt over vekta og spiste bare enda mer for å trøste. Ond sirkel. Jeg ble slapp av all den usunne maten og orket ikke å trene/bevege meg. Dette gjorde at jeg som tidligere trente flere ganger i uka ble bare enda mer slapp og "feit".Dette gjorde meg deppa, og på jobben greide jeg ikke å fullføre det jeg burde pga. dårlig form, og dette irriterte de andre på arbeidet mitt. Jeg ble mer og mer fortvilt. Ingen andre kunne ta over min stilling, for folk med min utdannelse var ikke å oppdrive i fylket , så det var viktig å fullføre det jeg hadde startet med før jeg gikk ut i svangerskapspermisjon. Dette ble et stort press som gjorde at jeg sakte men sikkert ønsket mer og mer å rømme fra virkeligheten. Jeg hadde også hatt det tøfft i forholdet til min mann før jeg ble gravid, og skjønner nå i ettertid at det var min egen skyld. Jeg behandlet ham urettferdig når jeg hadde det fælt og stressende på jobb og ble mer og mer bitchy for hver dag som gikk. Når graviditetshormonene kom ble jeg ti ganger verre. At han ikke forlot meg under svangerskapet er et under. Han hadde det helt forferdelig. At jeg ikke såg hvordan han led.... Jeg trodde at alt jeg gjorde var riktig og alt han gjorde var galt. Jeg ser jo nå at jeg var helt skrudd. Vi fikk ettersom han var tolmodig forholdet på føttene på et rart vis og så kom dagen for fødsel. Jeg ble liggende i 16 timer med noen uhorvelige til smerter. Det var non stop, frem til pressriene kom. Det var peace of cake, borsett fra at jeg hadde dem i 50 min for så å miste dem, ble satt på drypp, fikk dem tilbake og så presset i nye 50 min. Jeg revnet helt bak til endetarmen og helt opp til livmora. Det tok 7 måneder å bli frisk. Jeg hadde jordmora fra helvete.(innmleid fra sverige) Hun stod å såg på meg når jeg presset ungen ut av meg og uffet seg, som om jeg var til bry. Det kom ikke en lyd ut av meg, men hun mente at om jeg ville trenge epedrual, noe jeg ønsket, burde hun hørt mer lyd fra meg. Jeg er ikke den som får meg til å ligge å hyle og ba henne pent ta meg på alvor. Mannen min snakket alvor med henne og sa at når hun sier dette mener hun det virkelig. Legen min har i ettertid sagt at det er helt sykt at jeg ikke fikk epedrual eller tilbud om annen smertelindring. De neste to døgnene husker jeg ingenting av. Jeg har fortrengt dem. De som kom på besøk ble skikkelig skremt og lurte fælt på hva som hadde skjedd med meg. I ettertid har jeg skjønt at jeg var i så dårlig forfatning før fødsel at jeg ikke taklet fødselen. Jeg burde i alle fall hatt psyken i orden. F.eks. gått til bearbeidelse hos psykolog for problemene mine. Saken var bare at jeg følte meg dum som hadde det tøfft og hadde aldri kommet til å gå til psykolog. Det var flaut i mine øyne. Nå derimot er det flaut at jeg ikke skjønte mer av mitt eget beste. Jeg gikk fortsatt i 9 måneder til før jeg tok det steget og fikk hjelp. Dette reddet ekteskapet mitt, ungen min fra å ha en grinete mor som ikke tålte noe som helst av ungen sin og jeg fikk det gode gamle livet mitt tilbake ( det jeg hadde før jeg begynte å stresse på jobben). Jeg ville på sett og vis ikke vært for uten denne erfaringen, for nå har jeg vokst på det. Jeg vet også hva som gjorde at jeg fikk det så tøft og at man MÅ ha det godt med seg selv når man skal ha en unge. Det verste som hendte etter fødselen var at jeg fikk en kolikkunge som skrev "hele natta" i 5 måneder. Det viste

steg i ettertid at hun hadde en tarmsykdom som gjorde at hun hadde vanskelig for å fordøye maten og fikk voldsomme smerter av dette stakkar. Vi trodde som legene at det var kolikk og holdt ut så godt vi kunne med konstant grining ( må inrømme at det var mange ganger jeg hadde lyst å filleriste ungen min), men det gjorde jeg aldri.

Nå går jeg gravid igjen og hadde det veldig stressende før jeg ble gravid, men jeg er så bestemt på å ikke oppleve dette igjen at jeg denne gangen hadde en annen jobb, der bedriften ikke er avhengig av meg konstant. Jeg kan sykemelde meg med god samvittighet. Jeg hadde ikke valgt å bli gravid om jeg ikke hadde fått orden på disse tingene. Jeg er fast bestemt på å ikke havne i dette uføret igjen. Jeg går til psykolog hver uke, uten å føle at jeg trenger det, men det er forebyggende. Har jeg det tungt en dag, så tar jeg det ut der i stedet for hjemme. Mannen min har lovet at om vi blir uvenner og ikke greier å løse det innen 4 dager, drar vi til samtale sammen og får løst konflikten, så slipper vi å drasse på unødvendige problemer som kan føre til negative ting før fødsel. Jeg skal være sterk denne gangen og jeg vet hva jeg går til, tør å kreve mer og er mer trygg på kroppen min. Legen min forstår ikke helt hva som er nødvendig for at jeg skal unngå å få igjen depresjonen så han skjønner ikke at jeg trenger å psykemelde meg når ting er litt tøfft, men jeg VET hva som må til og stoler på meg selv og tar ting i egne hender. Psykologen min er helt enig. Det er leit at leger ikke forstår mer sammenhengen i dette. Fødsler er ofte utløæserknappen for demningen som har ligget der ofte i årevis. Da kan det være at vedkommende enten er overarbeidet, har blitt missbrukt, mistet noen, osv.......Hvis disse tingene ikke er bearbeidet hoper det seg opp en demning og den raser når det passer som verst. Når babyen har kommet og alt skal helst være rosenrødt. Tror det er viktig for folk som har hatt depresjoner etter fødsel og ikke få barn før de har fullstendig orden på livet sitt, kustus på den første ungen og en trygg jobb. ( eksteskapet/samboerforholdet er alfa omega også). De stakkar som har blitt gravid ved uhell og ikke har koll på disse tingene , må bare stå på og få orden på det, om de så får hjelp fra flere hold til å få orden på det. Jeg har forutsett svangerskapsdepresjoner hos mange og det er det samme jeg har sett hver gang. De har det ikke godt med seg selv når fødselen står for tur. Jeg vet at hos enkelte er det annerledes, men det er slik i mange tilfeller. Jeg greide meg uten tabeletter , selv om legen og psykologen min maste om at jeg skulle ta, men jeg er i ettertid glad for at jeg klarte det på egnehånd. Tabeletter er bra å ha for enkelte for de hjelper på en måte hjernen på vei til å ha det fint, og er sikkert en nødvendighet for mange.

Ønsker alle lykke til og gå i terapi gjerne for å grafse i gamle problemer, bare for å bli kvitt disse spøkelsene som kødder med psyken vår til tider....................

Hilsen snart mor til to gull.....

[Anonym bruker]

Takk for at du deler opplevelsene og tankene dine. Det er godt å høre at ting blir bedre. Sliter selv og er etter lang ettertanke kommet frem til at det var best å sykemelde meg fra jobben min selv om jeg bare er 24 uker på vei. Dette har jeg ikke angret på og kan nå fokusere på meg selv, mannen min og barnet jeg bærer på, fremfor å være stresset. Ting er fremseles tungt og noen dager er værre enn andre, men nå er hvertfall kroppen uthvilt.

 

Mange synes kanskje at det er tåpelig, men jeg mener at man skal respektere og ta signalene kroppen sender alvorlig, og rett og slett ta vare på seg selv, barnet og personene man lever sammen med.

 

 

[Anonym bruker]

Hovedinnlegget her kunne jeg skrevet selv... Det er så utrolig deilig å lese om andre som har det på samme måten og tenker likt som meg angående årsakssammenheng. Det er helt utrolig - eller kanskje ikke - at vi har opplevd mye av de samme stressmekaninsmene som har ført til depresjon.

Jeg vet jo at jeg må bli flinkere til å stole på meg selv angående disse tingene og at andre rundt meg ikke kan sette grenser. Men jeg klarer ikke å sette grensene selv og ønsker at andre gjør det.

Jeg var også helt ekstremt overarbeidet før fødselspermisjonen. Jeg tok overhodet ikke signalene fra kroppen på alvor og bare kjørte på. Ville ikke være syk eller at andre skulle tenke om meg at jeg var syk. Jeg sliter veldig i forhold til sykmelding på jobben. Jeg synes det er flaut og grusomt pinlig, men det er ingen annen utvei. Dessverre.

 

Har som de fleste jenter slitt med spising og det var selvfølgelig også veldig slitsomt under graviditeten, siden alle måtte kommentere hvordan kroppen min så ut heeeele tiden.

 

Ang. å ha det slitsomt med samboer, så var det en vanskelig tid for en tid siden, men det ordnet seg før vi ble gravide.

 

Under svangerskapet hadde jeg det selvfølgelig også vanskelig med bekkenløsning og komplikasjoner. Slitsomt, men ville alene vært greit å holde ut.

 

Fødselen, å herregud. Jeg får pusteproblemer. Jeg fikk heller ingen smertestillende og det var like før barnet fikk hjerneskade eller døde. Jeg var i en annen verden, var ikke lenger en person, men et eneste stort smertehelvete. Bare det i seg selv ville ført til depresjon. Merkelig å bli torturert - for det var det det var - samtidig som at alle - lege, jordmødre, venner, oppførte seg som om dette var en helt naturlig ting, det er vondt å føde liksom. Men en ting er å ha det vondt, en annen ting er å være midt i smertehelvetet og bare ville dø når jeg kom til meg selv (såkalt).

Og selvfølgelig var babyen syk etterpå, og det var utrolig tøft, men det gikk bra.

Ja, jeg lurer på å gå til psykolog, men føler at jeg ikke er sterk nok. For det blir tøft å rote oppe i alt dette. Må jeg det?

Ja, fødselen var utløserknappen. Jeg har ikke helt landet ennå, mange måneder etterpå.

Angående det å få barn igjen, så har jeg veldig lyst! Men føler at jeg må være i harmoni først. Men det er ikke sikkert det blir noen flere da, hvis jeg må være så utrolig "ren" først. Hvor lang tid tok det hos psykolog før du ble deg selv igjen? Tror du at du hadde klart det, selv om du ikke hadde gått til psykolog?

[Anonym bruker]

tror jeg hadde klart det ja, men det hadde absolutt ikke vært til det beste for verken meg eller barnet og spesielt ikke for ungen jeg har fra før av. Nå må jeg på en måte være litt "voksen" og ta ansvar for det jeg har og ikke ende opp som en av disse mødrene på "nanny-hjelpen" som både er nervevrak og hysteriske. Det er nok en grunn til at de er som de er og.....Det har rett og slett gått for langt, og det er det som kan skje. Tenk om neste fødsel er lik og om neste unge er syk og om jeg får svangerskapsdepresjon neste gang også...?? Dette er ting man må ta i betraktning når man prøver å se for seg hvordan livet vil bli for dem i rundt meg også. Du får det nok supert med deg selv om senn, men man MÅ ta tiden til hjelp. Jeg hadde villet gått til psykolog om jeg var deg, jo før jo bedre. Jeg tenkte også at jeg ikke var klar for å gå til psykolog, men det er jo akkurat da den riktige tiden er inne. Jeg gikk noen måneder før ting begynte å bedre seg , men det var viktig at jeg var helt åpen og ærlig om alt, til og med ting jeg ikke sa til andre enn meg selv....Virkelig en ny opplevelse for meg. Så trengte jeg litt tid i ettertid, for å bearbeide alt....Så sakte men sikkert våknet jeg om morgenene og følte livsglede og for å ikke snakke om energi. Det kom av seg selv liksom....

Lykke til!!!