Har jeg tørna helt???

[Anonym bruker]

først vil jeg bare si at jeg er ei jente som akkurat paserte 20år ..100% frisk og alt vel med den lille jenta mi i magen.

Har en fantastisk familie som er der 100% både for meg, den lille og typen min(forholdet har skrantet en del og vi har gjennomgått mye, men endelig er vi også på bedringens vei). Jeg har 2 utrolig herlige hunder som jeg elsker høyerere enn alt..en liten pus som krever sin dose oppmersomhet en gang i blant. Føle at alt går virkelig framover(eller det var ivertfall det jeg burde). 5mnd på vei og formen er på topp.....MEN: Jeg føler ingen glede over det som venter.. Gruer meg rett og slett til den lille kommer ut! Dette plager meg noe helt vanvittig, at jeg føler det slik når jeg egentlig burde følt den gleden med å gå rundt å vise fram den store magen som er kommet gått synlig fram og i det hele tatt vært glad for at jeg er så heldig som for oppleve det i det hele tatt å bli mor!

Dette er skikkelig deprimerende og stressende og jeg tør ikke fortelle noen om hva jeg egentlig føler. for vet ikke om det er normalt og om andre har slik som meg. Jeg tenker jo ikke på at"off, nå forsvant hele ungdomstia mi" som så mange tror jeg tenker eller mener jeg tenker..

Jeg føler ingen glede med å gå å kjøpe baby ting ol.. alt er bare et stress og et mas på"å, du skal jo snart bli mamma". dridlei alt lenge før det har begynt jo..!!!!!!! Klare sikkert ikke å forklare alt slik som det vanligvis er nå daglig men om det er noen med råd,meninger eller erfaringer som kan være til hjelp så hadde jeg satt stor pris på det! Tør ikke egentlig å si rett ut her heller hva jeg mener men satser på at noen allerede vet!

 

hilsen frustrert!

 

 

[Gjest Ut på tur]

Tror ikke du har tørna

Tror egentlig det er ganske normalt sånn du har det jeg.

Jeg er 33 år, godt gift også med familie og hele pakka, men jeg kjenner da også frykt. Dette som skal skje skal snu opp ned på hele livet mitt. Jeg er ingen psykolog eller noe som helst men er helt sikker på at om ikke med det samme etter fødselen så sakte men sikkert vil du føle glede over det som har kommet inn i livet ditt

 

Og hvorfor skal du stresse og kjøpe masse utstyr nå?

Mange som av overtro venter til ungen er ute. Er jo praktisk å ha vogna, et sted den kan sove og bare litt klær klart. Men er jo ikke så mye de trenger i starten utenom noen som passer på dem. En kollega av meg fikk barn for 20 år siden da hun var 21. De var første ut i venneflokken. De hadde INGENTING da ungen blei født. Men tusla på butikken og kjøpte litt klær og en pakke bleier. Ungen blei bada i gulv vaskebøtta og vogna kom på plass etterhvert. Ingen krise

 

Dersom du har en god jordmor eller lege ta en snakk med dem om hvordan du har det. Jeg er 100% sikker på at mange har det som deg. Og det går faktisk ann å informere omgivelsene om at du ikke har behov for å snakke hele tiden om det som skal skje. Det har jeg egentlig gjort til noen av dem som har mast mest. har bare sakt "vi snakker ikke så mye om det vi egentlig" Livet er jo så mye mer enn bare ungen som skal komme.

 

 

Ta det med ro, ikke stress over gleden du ikke føler, kanskje du finner noen du kan dele tankene dine med, og så ordner det seg til slutt skal du se

Du kommer til å få en annerledes undomstid enn mange av vennene dine, men om du har familie og venner som kan være barnevakt kan du jo fortsatt være med på masse. Og så får du et barn som er kjempeheldig og får en ung mor og far ... ikke sånne "gamlinger" som vi er som kom i gang kjempe seint

 

Lykke til hilsen ei som i bunnen hvertfall er optimist

[Legekjærringa]

Det er normal/vanlig å ikke føle seg overlykkelig. Men jeg vil anbefale deg å snakke med noen, venner eller JM, ev. lege. Uanett alder så er det en påkjenning for kropp, hormonene fører oss tilbake til "tenårene" og følelsene gå løpsk den ene eller andre veien. Ting endrer seg nok etterhvert. For noen varer det litt lenger, og derfor er det viktig å snakke med noen slik at du kan få hjelp hvis det utvikler seg til fødselsdepresjon i etterkant. Men som sagt litteratur og blader for gravide skriver ofte om dette, så det er mange som har det slik som du. Jeg er ofte usikker jeg også, om jeg er glad eller ikke, men om det skyldes graviditeten eller andre ting vet jeg ikke...for jeg har ikke all ting på plass slik som det skulle være Men tar en dag av gangen og finner små gleder i hverdagen.