Samboer med depresjoner

[Anonym bruker]

Jeg er ikke deprimert selv, men sliter med en samboer med kun negativt fokus.

Vi er nå 3 måneder på vei, og enda har han ikke kommet opp med en positiv ting med å blir far (han har en fra før, jeg ingen).

Jeg gråter mye og er helt fortvilet. Vet han tar ansvar når barnet kommer, men føler det utrolig vondt at et lite barn skal være så uønsket i denne verden. Jeg føler meg også mye alene. Han synes jeg maser mye hvis jeg snakker mye om barnet og mener jeg er ei hønemor som bekymrer meg for alt.

Dette er utrolig vanskelig og nå snakker vi ikke engang sammen. Vil så gjerne ha noen råd på hvordan takle depresjon. At jeg er hormonell som bare det, og blir lei meg for alt han sier, hjelper selvfølgelig ikke på saken.

Må også nevne at han i dag er en flott far for sin datter. Han orker ikke tanken på en til sier han.

Noen råd til hva jeg bør gjøre

[Anonym bruker]

Da må jeg bare spøre hvorfor ble du/dere gravida da? var det noe bare du ønsket eller er barnet et "uhell"? Høres ut som et barn som er blitt trøkt nedover huet på han, kan det stemme?

[Anonym bruker]

Det er utrolig nok noe vi var enige om. ( i lyse tider)

[Gjest Riga+hippiesnulla & piratspira]

Du kan jo ta dette opp med jordmor, og så kan dere gå til familierådgivning. For det ser ut som det eneste problemet han har er det at han ikke føler noen glede ved å bli pappa nå, og dette går igjen utover deg. Så hvis han får bearbeida situasjonen slik at han skjønner at han skal få barn, og at dette er noe positivt, så skulle dere begge få det bedre. Dessverre så er dette ikke noe som er veldig enkelt å forandre...har samme problem nå med eksen (vi slo faktisk opp bl.a. fordi han ikke ville ha et barn til)

[m den lille]

Syns rådet om familierådgivning var bra. Dere var jo enige om å få dette barnet, selv om det da var lysere tider... Men det er vanskelig å "ta seg sammen" og være den støtten vi gravide så sårt trenger fra mennene våre, om han er deprimert. Dere er begge to sårbare. Men du er ennå ikke så langt på vei. Har hørt om flere menn som virker nokså følelseskalde overfor den gravide mage - det virker langt fra så ekte som det gjør for oss. Det hjelper kanskje litt når magen vokser og han kan se og kjenne spark? Uansett må han få hjelp for depresjonen sin slik at dere sammen kan støtte hverandre, og at forholdet skal overleve et lite barn. Og det at han ikke orker tanken på en til... Hva er alternativene? Syns det høres veldig ufølsomt ut når dere ikke bare ble enige om å få barnet, men den lille vokser jo inni deg akkurat nå.