hva er dere med fødselsangs egentlig redd for?

[Anonym bruker]

jeg har hørt dette flere steder og alle spør meg (term mai) om jeg er redd for å føde. Men jeg er igrunnen ikke det. Altså klart jeg tenker på det, og jeg gleder meg selvsagt ikke til å oppleve ekstrem smerte. Men jeg har absolutt ikke fødselsangst. Det jeg lurer på er: hva er dere redde for, forbi den redselen som jeg tror alle har, fordi en fødsel vistnok skal være vondt. ??

[aanonym]

Kan bare svare for meg selv. Jeg var som deg da jeg skulle ha mitt første barn. Fødselen ble desverre en traumatisk opplevelse på alle måter. Både jeg og barnet fikk meget hard medfart, og det er et under at barnet ikke har CP i dag, samt at jeg kan gå på do på normal måte. Fødselen var en grusom opplevelse, følte meg lite respektert som menneske og mine ønsker ble overhodet ikke hørt. Smerte har lite med dette å gjøre, men jeg er livredd for at det ikke skal gå så (fysisk) bra neste gang.

 

En "naturlig" fødsel er for meg omtrent like risikofritt som en flytur med en kamikazepilot. Jeg skal ha keisersnitt denne gang.

[Anonym bruker]

dette er jeg redd for:

 

- jeg er generelt redd for helsevesenet

- jeg stoler ikke på leger eller jordmødre

- jeg stoler ikke på at jeg vil bli respektert og behandlet på en ordentlig måte av leger og jordmødre (har hørt tusen historier om fødende kvinner som behandles helt ræva av norsk helsevesen)

- jeg er redd for å miste kontrollen

- jeg er redd for å hyle/ skrike foran vilt fremmede mennesker

- jeg er redd for det nedverdigende ved situasjonen

- jeg er redd for å revne

- jeg er redd for å bæsje! foran samboeren min + fremmede mennesker

- jeg er redd for at jeg kommer til å bli "gal" under fødselen - og ikke vite hvordan jeg kommer til å reagere

- jeg er redd for at en traumatisk fødsel vil gi meg psykiske problemer i etterkant

 

Ja, det blir nok ks på meg også (selv om jeg aldri har født før).

 

Jeg ser på fødsel generelt som noe ekstremt ekkelt, og har alltid visst meg meg selv at det er noe jeg aldri kommer til å gjennomføre.

 

 

[*RutIetutt*]

Er ikke redd for smertene eller å revne el - jeg lå med rier i 18 timer sist, og syns smertene er noe en kan overleve;o) Er veldig redd for at noe skal gå galt med babyen - syns det var grusomt å ligge der å ikke ha kontroll på hva som skjedde og hvordan den lille hadde det i magen min. Han ble tatt med hastesnitt etter 18 timer, misfarget fostervann, bare tre cm åpning og synkende hjertelyd...det var ikke noe kjekt å ligge der å ikke skjønne hvorfor han ikke ville ut...på slutten var jeg så sikker på at han kom til å dø eller bli skadet på noen måte. Det var helt grusomt....Da de endelig fikk han ut var han viklet inn i navlestrengen - rundt halsen og kroppen, så det var vel derfor han mest sannsynlig ikke kom seg ut....og heldigvis for det, for det hadde vel ikke gått så bra da...

 

Har hatt mange mareritt om den opplevelsen, og de første mnd etter fødselen var jeg et nervevrak når jeg tenkte på hvor galt det kunne gått....føler vi har brukt opp flaksen vår for å si det sånn. Hører jo om så mage som blir presset time etter time for å føde normalt, og at det sikkert kunne skjedd her også.

Da jeg ble gravid igjen nå har angsten kommet igjen for fullt...så jeg skal få en henvisning til Haukeland for å snakke med de om å tilrettelegge fødselen best mulig - jeg skal ha så mye kontroll som jeg bare kan ha! Ser det ut som om noe lignende er på vei til å skje denne gangen skal jeg ha ks med en gang, og ikke vente så mange timer en gang til....kunne ønske det gikk an å se med en ul om babyen har navlestrengen rundt halsen før det gikk for langt, eller noe...men vet ikke hva som er mulig...

[Anonym bruker]

Hei,

 

Jeg født for fem mnd siden og synes ikke fødselen var traumatisk. Det jeg nervøs for på forhånd var at jeg ikke visste hva jeg gikk til, men i ettertid kan jeg si at det ikke er ekstrem smerte. Jeg hadde ikke smertestillende og synes smertene var overkommelige fordi de varer kort tid om gangen.

 

lykke til med fødselen!

 

[Anonym bruker]

og relevansen for denne tråden var...?

[maik-05]

Hei !

Jeg har hatt to fødsler. Både før og etter første fødsel hadde jeg null fødselsangst.

Så kom nummer to. Fødselen dro ut og varte ca 50 timer, ikke med intene snerter, men nok til at jeg ikke fikk sovet og til at jeg var fullstendig utslått. Behandlinen på sykehuset var grusom dårlig. Jeg er IKKE redd for smerter, de takler man bedre enn man tror. Min redsel er for ikke å bli tatt på alvor, ikke bli godt oppfulgt, ikke bli hørt og ikke bli behandlet på en ok måte. Og selvsagt for at fødselen skal ta så lang tid igjen.

Dette gjør at jeg er kjempe redd for å føde igjen, og nå 2,5 år etter fødselen har jeg fremdeles mareritt om den andre fødselen min. Tanken på å kanskje skulle gjennomgå det samme igjen er utenkelig, men har jo lyst på et barn til. Kanskje med god bearbeiding fra jodmor og god oppfølging på sykehus klarere jeg det !

 

[Anonym bruker]

Må bare si at jeg ikke helt skjønner utgangspunktet for en slik tråd.

[Adalis]

Poenget med denne tråden regner jeg med er for å forstå damer med fødselsangst bedre. Har man ikke angst selv kan man ikke forstå. Jeg ser på dette innlegget som et helt uskyldig spørsmål rett og slett for å vite litt! Og det ser jeg ikke noe galt i.

 

Min fødselsangst har aldri handlet om smerter. Føler selv at det er få som tror meg når jeg sier jeg har angst, samtidig som jeg sier at jeg ikke er redd smertene. Det jeg er redd for er det å være avkledd. Har slitt mye med slike ting, mannen min er den eneste som har sett meg uten bh (ja, jeg har hatt sex med flere enn han).

Er spesielt redd for overkroppen, aner ikke hvorfor. Men jeg har hatt en fødsel, som var helt super. Skrev brev og hadde samtaler på forhånd (med en jordmor med lite forståelse, da det tydeligvis var bestemt på forhånd at jeg MÅTTE være redd smertene, noe jeg ikke var...), og når jeg fødte respekterte alle ønskene mine!!

Fikk ha på bh hele tiden, hadde alltid laken over meg nedentil osv. Ingen som maste med amming e.l. Men, måtte ta av bh'n og ta opp armene for å ta på ren skjprte foran min mor, barnefaren, to jordmødre, en gynekolog, en barnelege, en barnepleier og en sykesøster, noe som var veldig ubehagelig!!!!! Vil heller ligge med blod på meg til jeg får dusje og skifte alene neste gang. (Var så mange i rommet grunnet vakuum og hastverk).

 

Det jeg er redd for neste gang er det å revne, for det var det eneste jeg husker som jævlig fra fødselen. Min angst går mest på avkledning og amming, men hadde ens uper opplevelse av respekt og å bli tatt på alvor under min fødsel!! Heldigvis!

Det er det jeg er redd for! )

[Anonym bruker]

Kan man ikke engang stille et respektfullt spørsmål her uten å få hodet bitt av? Skjerp dere litt!

[Gjest Odyssey]

Hvem faen hang hodet av henne da?

[Gjest Odyssey]

UNNSKYLD - BET

[Guldamedgull]

Hva er det med deg anonym???

Hvorfor er du her. kan du gi oss en forklaring på det???

[Anonym bruker]

Jeg har fødselsangst.

[Anonym bruker]

Jeg også. Hvorfor er DERE her inne?

[Delirium]

Syntes det er spesielt at noe som er et sakelig spørsmål med informative svar skal plutselig bare bli ubehagelig... Det virker som det er for mange her inne som har for lite å drive med. Noen ganger er den Aonym knappen mer til ulempe enn til fordel...desverre...for det er fint å kunne spørre om sensitive ting anonymt. Å bruke den for å kunne "åpent" kritisere er missbruk.

 

Selv har jeg en del fødselsangst. Kjenner meg veldig godt opp i den listen som ble lagt frem over alt hun var redd for. Det er enda tidlig for meg 5+5..men tenker allerede på sånne ting. Det var fint å lese de andres begrunnelser for angsten de sliter med...

[Nusse 78]

Kjenner meg godt igjen i problemet du beskriver Adalis. Mitt problem ligger imidlertid på det andre private området. Jeg takler ikke gynekologiske undersøkelser, etter er nekke uheldige erfaringer i den sammenhengen føles en slik undersøkelse som en ren voldtekt. etterpå føler jeg meg tilgriset og jeg merker at for hver gang det har skjedd har noe gått mer i stykker inni meg. Jeg har allerede født ett barn med keisersnitt på grunn av dette. For hvordan kan du føde et barn vaginalt uten at noen ser eller berører intime deler? Det endte med at jeg måtte true med å låse meg inne og føde alene. Noe jeg faktisk tror jeg hadde gjort hvis jeg ikke hadde fått innvilget keisesnitt. Jeg er ikke det spor red for smerten, men frykter i tillegg tanken på å revne. Dessuten ville en fødselssituasjon for meg føles fryktelig fornedrende. Kommer ikke tl å bli noen vaginal fødsel på denne jenta nei, ikke med andre til stede i ale fall. Keisersnitt opplevelsen min var fantastisk bortsett fra at jeg måtte ha kateter. AAAAAngst! Men sett i forhold til alternativet var det peanuts.

[Anonym bruker]

Det er vanskelig for noen som ikke har fødselsangst å forstå de som har det.Men det er ikke vanskelig å RESPEKTERE mennesker med slike problemer.Jobber på tannlegekontor og forstår absolutt ikke hva mennesker med tannlegeskrekk redde for??? Men jeg må respektere de og jeg må respektere dems skrekk.

[Gjest]

Jeg er kort og godt redd for smertehelvete! Hver gang jeg hører andre beskriver de smertene som helt uutholdelige, så får jeg panikk inni meg og er sjeleglad jeg hadde epidural begge gangene jeg har født før. Og jeg bare håper jeg rekker å få epidural denne gangen også. Jeg orker ikke tanken på å gjennomgå sånne forferdelige smerter som kanskje vil gjøre meg helt liten og hjelpeløs. Jeg tør kort og godt ikke å møte lidelsene derfor skulker jeg det med å kreve epidural.

[Stine_23]

Jeg er redd for alt.. Smertene, for at det skal ta MANGE timer, ligge naken foran mange ukjente mennesker, det å kanskje bæsje foran samboeren min!, epiduralen er jeg også livredd for.. vet heller ikke om jeg kan få den pga tattovering på korsryggen (selv om legen min sa det ikke er noe problem).

Jeg ønsker meg mest keisersnitt,men så er det det at jeg har ikke lyst å være "feig" heller. For det er det jeg har hørt andre si, at hvis du velger å ta keisersnitt så er du feig...

["gullet"]

du er ikke feig hvis du velge keisersnitt, men det er ikke bare, bare og få det.... faktisk må man være innstilt på masse hjelp etter fødselen og den første tiden... men sånn av erfaring så tenker man fint lite på hvem som er der når man er skikkelig i gang, da vil man bare bli ferdig og få nurket sitt...... men be om og få samtaler med jordmor, jeg ble henvisst denne gangen til jordmor på sykehuset for og snakke ut om det, jeg er "heldig" og får velge hvilken måte jeg vil få barnet. men jeg har uansett behov for og snakke med noen som kan en masse om det og som ikke stiller tvil v d jeg sier.. ett tips jeg fikk var og skrive dagbok og pluss og minus liste, hva som var posetivt og negativt med de forskjellige måtene og føde på.. så får jeg se om det vil bli t mer hjelp

[Anonym bruker]

jeg synes det er HELT NORMALT å være redd, ja til og med å ha angst for fødselen. Synes det er rart at noen ikke er redd i det hele tatt.

 

Det er helt normalt at man blir redd ved tanken på det store babyhodet som skal gjennom den trange passasjen? Man kan jo bli vettskremt av mye mindre prøvelser enn det! Alle vet jo at det er veldig smertefullt å føde, klart man er redd for smertene! Jeg trøster meg med at svært mange kommer seg gjennom det på en grei måte, og at de aller fleste som har født en gang, går løs på nytt svangerskap igjen!

 

 

[Kirsebæra]

OK, først og fremst...det ligger i naturen vår at vi skal vøre redd for enkelte ting...

Noen er redd for å fly,mens jeg og maaaaaaaaaaaaaaange andre er redd for å føde..

Hvorfor det er slik, vet vi ikke...

 

Jeg kan ikke si til en person med flyskrekk at nå er du usaklig..det er trygt å fly(det er ikke det..man vet aldri hva som kommer til å skje)

Samtidig kan ikke den personen si til meg at det er trygt å føde, for det det er ikke sikkert at det er det....kanskje det går bra fysisk, men hva med psykisk?

 

Dere som skriver her at dere har enda mareritt om fødselen...fødselen deres var ikke bra for dere psykisk...jeg tenker tilbake å fødselen til elias og blir rett og slett kvalm...jeg begynner å kaldsvette bare jeg tenker på det...

 

Og mange syns det er, ja jeg skal bruke dette ordet, teit å vre redd for smertene...hvorfor det?

Det gjør jo inn i h***** vondt...det er jo langt i fra deilig...hva med de om har sprøyte skrekk? hva er de redd for? jo, stikket og sprøyta...det eri kke teiti d hele tatt...

 

Som sagt, å være redd ligger i vår natur...Og jeg hører mange som sier at fødselsangst er bare en fobi...

 

en fobi er når du er redd for noe du ikke trenger å være redd for...

mange er redd for tranger rom, klaustrofobi, man trenger ikke være redd for tranger rom, for det gjør en ingen ting..men en fødsel kan faktisk ta livet av mor og barn eller gi STORE psykiske problemer..mange som har dårlige fødselsopplevelser får fødselsdepresjon og det går utover barnet...

 

Å ha fødselsangst er IKKE en fobi...så nå vet dere det..=)

 

Jeg støtter alle fult ut som har angst...stå på...kanskje vi en dag overvinner frykten=)

[Anonym bruker]

Jeg skal ikke føde vaginalt en gang til pga en grusom førstegangsfødsel som var lang og veldig smertefull. Jeg ble overlatt til meg selv fordi JM trodde det gikk bra fordi jeg ikke laget en eneste lyd. Sannheten var at jeg hadde for vondt til å klare å lage en lyd.

Fikk også en skade på endetarmmuskelen som gjør at jeg fremdeles ikke klarer å holde på luft.

 

Så jeg har ikke fødselsangst, jeg er bare klok av skade ;-)

[Anonym bruker]

jeg er redd for

-at fødselen skal ta like lang tid som sist (27t)

-At barnet ikke puster denne gangen heller og trenger hjelp til og puste

-At jeg ikke er så heldig og får med meg et barn hjem denne gangen...

-At epiduralen nok en gang dette ut og at de ikke får det med seg engang, sånn at d blir et smertehelvete

-At jeg får en talentløs jordmor som faktisk ikke vet hva hun gjør

-At de juger til meg sånn at jeg ikke får vite hva som faktisk skjer, sånn som sist.

-At barnet rett og slett ikke overlever.