Dårlig samvittighet...

[Anonym bruker]

Her sitter jeg, gravid, ca 4+1 eller 4+2...Jeg og samboeren min hadde på en måte planlagt dette. Men nå sitter jeg her med en helt annen følelse enn overlykkelig.. Jeg har begynte å kjenne tvil... føler meg så ondskapsfull. Samboeren min er verdens beste og verdens snilleste. Han er så klar for å bli pappa og jeg vet at han kommer til å stille opp for meg. Jeg ser at han har det vondt nå som jeg ikke klarer å være like lykkelig som han...

 

Han er 24, har fast jobb, som gir bra betalt. Har jobbet der i snart 2 år. Han har reist en del før han traff meg. Jeg er 20, blir 21 dette året. Jeg holder på å utdanne meg. Skal ta en bachlorgrad, er snart ferdig med 2. året. Men har funnet ut at jeg må ta ett år ekstra for å bli ferdig. Jeg har jo reist litt og jeg vet jo at det å få barn ikke betyr at jeg ikke kan reise mer. Jeg er også ganske redd for å si det til mora mi. Samboeren min sier ofte på tull at det er ikke jeg som bestemmer for meg sjøl, men mamma. Alle sier at de vet at hun kommer til å bli glad. Jeg håper jo så klart det, men jeg er så redd for å skuffe noen. Jeg har alltid vært av den typen som prøver å gjøre alle til lags... noen ganger, sånn som nå, går ikke det og da blir jeg ganske lei meg..

 

Vi eier vår egen leilighet og bil, men begge vil etterhvert bli for små til oss og en liten til. Kan bo her i starten, men etterhvert må vi selge. Vi har tenkt litt på det og damboeren min har sagt at han godt kan være hjemme med babyen og få permisjonspenger, sånn at jeg kan fortsette å studere. Vi har kikket på hvor mye penger vi har rett på og slike ting.

 

Jeg vet at det egentlig er ingen som kan gi meg et fasitsvar på hva jeg skal gjøre, at dette er noe jeg må finne ut av selv. Jeg måtte bare få blåse litt ut. Føler meg utrolig dårlig og jeg regner nesten med at noen som leser dette kan bli irritert på meg. Jeg er bare så nervøs for det som ligger foran meg. Dette er mitt første svangerskap. Og jeg er ofte nervøs og redd for litt store nye ting. Jeg er bare så redd for at vi skal fullføre svangerskapet og at det viser seg at vi ikke klarer oppgaven...

 

Dette ble litt langt, men takk for at jeg får dele tankene mine med dere.

[Sanasol har 2 herlige jenter]

Hei! Tror det er mange som tenker som deg, det er ikke uvanlig å tenke litt på hvor stor omvelting dette blir i hverdagen din, for det blir det. Det er nok ikke uvanlig å tvile litt heller. Vi har akkurat fått vårt første barn, og man kan trygt si at hvor enn forberedt jeg var, så var jeg ikke forberedt i det hele tatt. Det er myyyye større enn jeg trodde det skulle bli, på alle måter. Men vi klarer det jo, på vår egen famlete måte så ser vi at hun har det bra og at vi er kanskje ikke verdens verste foreldre likevel. Vi har blitt veldig glade i henne og tror at hun også er glad i oss :-) Jeg fikk det første smilet her om dagen, og det var stort skal jeg si deg! Sånne ting gjør at alt er verdt det. Det kommer du også til å oppdage, det er jeg sikker på. Og jeg er sikker på at du klarer dette kjempefint. Det er bare sunt og fornuftig å være litt bekymret. Det viser mer enn noe at du er voksen nok for oppgaven synes jeg.

 

Jeg tror nok dere finner ut av det når det har gått litt tid, og dere venner dere til tanken. Dere kommer til å klare det, sånne saker har en merkelig tendens til å bare ordne seg så lenge man er innstilt på det.

Ønsker deg lykke til! :-)

[2 gutter og 1 jente]

Da jeg fant ut at jeg var gravid ble jeg pluttselig vettaskremt, enda detta var det jeg hadde oensket meg mest av alt. Da begynte jeg aa tenke paa paa alt som kanskje kunne gaa galt. Men naa 3 uker foer termin kan jeg ikke vente paa aa faa lillegutten ut. Alt annet skal nok falle fint paa plass tenker jeg. det er helt vanlig aa faa litt panikk naar alt pluttselig blir virkelig. Men du vil nok se at disse tankene blekner etterhvert. Det gjorde det for meg ihvertfall. Og gratulerer med graveringen forresten!