Vet at dere ikke liker anonyme innlegg her men... (om parforholdet)

[Anonym bruker]

Siden jeg skal skrive om noe som ikke bare involverer meg selv, og jeg ikke synes det er rettferdig å utlevere mannen min uten at han er enig i det så får dere bære over med meg.

 

Kort sagt har alt gått den gale veien med oss helt siden graviditeten. Vi har vært sammen i mange år, og babyen var planlagt, men der stopper hans egasjement. Følte meg alene hele graviditeten, fikk mast meg til at han ble med på en kontroll, men det var bare for å få slutt på klaginga tror jeg.

 

Etter at barnet ble født har det desverre ikke blitt bedre. Han ga ikke babyen mat (verken flaske eller noe annet) før barnet var 8 mnd, og det var også under tvang fra meg. Aldri har han skiftet bleie på barnet. eller tatt kveldsstellet uten at jeg har mast. Vi hadde i utgangspunktet planer om to tette, men dette har jeg sagt klart i fra om at er uaktuelt, pga hans oppførsel. Hans reaksjon var å si at familien var jo grei som den var nå også.

 

Nå ser jeg bare det negative her, og det er sikkert ikke rettferdig ovenfor han, men jeg er knust over at han tar fra meg drømmen min om at babyen min skal få et søsken som er nære i alder.

Synes det er et nederlag og skille seg også, ikke vet jeg om jeg klarer meg økonomisk heller, siden jeg er arbeidsledig når permisjonen min er slutt.

 

Leser om andre her inne som virker som de har kjempeflotte menn og pappaer til barna sine, mens jeg føler at min er en lat , bortskjemt unge.

 

Vet egentlig ikke hvorfor jeg skriver dette heller, men vi går liksom rundt og later som vi er superlykkelige til alle andre, så jeg har ingen andre å betro meg til heller...

 

[Sanna&Simen]

Først og fremst er det lov å være anonym:)

 

 

Har du snakka med han om dette? Vet han hvordan du føler det?

 

Jeg tenkte det faktisk sist idag jeg. Jeg var litt slapp i fisken og lå på sofaen å betraktet barna. Så slo det meg, at dersom man ikke engasjerer seg nå, så er det "for seint" Man får ikke tilbake tida som er NÅ. Og det første året går så fort, og det skjer så mye!!

 

Ut ifra det du skriver syns jeg du kan kreve at han tar litt mer ansvar. Fordele det litt mer. En blie om dagen er vel minimum?

 

Syns det er litt vanskelig å svare jeg, men håper det ordner seg for dere!!

 

 

Klem fra Nina:)

[Sanna&Simen]

eventuelt bleie:)

[Hoppetussa]

Jeg har stor forståelse for at du velger å være anonym, det er godt å få det ut. Jeg vil vel egentlig bare si det samme som Sanna og Simen, at man får ikke tilbake tida.

 

Hvorfor tror du han reagerer som han gjør? Har dere snakket sammen, er det ikke mulig å få til ensamtale, eller kommer dere ingen vei? Dere kan kontakte familievernkontoret, f.eks. Ellers arrangeres det jo gode samlivskurs som går mer i dybden enn det helsestasjonen tilbyr. En kollega av meg på jobben "legges inn" på Modum Bad med familien sin for å redde deres forhold. Selv er jeg av den mening at man bør "sloss" littt for forholdet, og særlig når man har fått et barn sammen. Men om det ikke går, så går det ikke.

 

Jeg må vel innrømme at jeg var litt naiv som trodde et par småproblemer vi hadde skulle gi seg da vi fikk barn, at han ble mer "voksen" av det, men det endte med at vi tok det etter fødselen, og det var en belastning...

 

Håper du ikke tar det ille opp når jeg spør, men gir du han muligheten til å ta ansvar da? Jeg er i hvert fall en person som lett kan kjøre over min halvdel, men da sier han i fra,han reagerer ikke med apati.

 

Lykke til uansett hva som skjer!

 

[Anonym bruker]

Hei, takk for svar til dere.

 

Jeg føler i allefall selv at jeg har prøvd å snakke med han. Jeg har sagt at jeg synes fordelingen er urettferdig, og lurer på om han ikke har lyst til å være mer sammen med barnet sitt. Jeg gjør jo faktisk det jeg gjør med babyen fordi jeg har lyst til det, ikke fordi jeg mååå liksom. Han svarte da at siden jeg hadde lyst så kunne jo jeg bare fortsette å gjøre det da?

 

Har ikke foreslått samtaler på familievern kontoret, men har antydet at dersom det ikke blir forandringer her ser jeg ikke noe poeng med å være gift lenger. Jeg har også alltid ment at man skal kjempe for forholdet når man har barn, men samtidig så tenker jeg at han ikke er en god rollemodell for barnet vårt slik han er nå, og jeg vil ikke at barnet vårt skal vokse opp og tro at det er slik som dette et voksent forhold er.

 

Jeg er en type som står på og ordner opp i ting, han er mer en type som venter til andre ordner opp for seg. Dette har alltid irritert meg, men jeg har liksom bare gjort det som skal gjøres, og vært ferdig med det.

 

Det egentlige problemet er jo at det ikke blir noen bedring, uansett hvor mange ganger vi snakker om dette, så dersom jeg vil fortsette å være gift med han får jeg vel bare venne meg til at det er sånn han er eller??

[-carina-]

Hei!

Ser du har fått ett par fine svar allerede, jeg har vel ikke noe spesielt mer å komme med. Jeg vil bare si at det selvfølgelig er helt forståelig at du er anonym på et innlegg som er av det private slaget. Det var de innleggene som ikke var private, vi ønsker at folk ikke behøver å være anonyme på!

 

Så leit å høre at dere ikke har det så særlig bra nå. Det kan jo være litt som Hoppetussa foreslår, kanskje du ikke lar ham slippe til? Jeg tar meg stadig sammen for at mannen min skal få slippe til, ellers blir det jo jeg som tar mesteparten.

 

Det høres ut som om du og mannen virkelig har behov for å prate sammen. Hva med å få barnepass og reise bort en helg bare for å prate. Eller gjør som Hoppetussa foreslår og ta kontakt med et familievern-kontor. Har du snakket med mannen din om dette her i det hele tatt? Gir han deg noen grunn for at han ikke hjelper til noe mer?

 

De har jo funnet ut at fedre faktisk også kan få fødsels-depresjon. Det er mye mindre snakket om enn kvinners fødsels-depresjon. Kanskje han rett og slett sliter med det? Eller om det ikke er en depresjon, kanskje han bare har store problemer med å finne sin rolle og plass i den nye familien?

 

Økonomisk skal du helt sikkert klare deg, selv om dere flytter fra hverandre. Det er vel ikke lukrativt å være alene-mor, men det skal være mulig i dagens velferds-Norge. Men jeg synes at når man har fått barn sammen så bør man i hvert fall prøve å få det til, før man gir opp kampen...

 

Klart at du skal få lov til å betro deg til oss! Det er det vi er her for!!! Og du er hjertlig velkommen til å være anonym!!

 

En god klem til deg, med håp om at dette her kan bedre seg! )

[Sanna&Simen]

Syns du skal foreslå familievernkontoret, og/eller skriv et brev til ham. Kanskje du får skrevet ned ALT akkurat som du føler det.

 

Det er ikke alltid det er til det beste at mamma og pappa er sammen. Uten at jeg bruker deres forhold som eksempel!

Kjemp litt til:)

[-carina-]

Så at du svarte akkurat mens jeg skrev til deg...

 

Jeg synes absolutt at dere har behov for samtaler med et familievern-kontor, der får dere en nøytral tredjepart til å hjelpe dere med å greie ut konflikter. Og så virker det på det du skriver som om mannen din ikke skjønner at du faktisk mener alvor. Kanskje det kan gå opp for ham dersom du tar ham med til sånne samtaler.

 

Det er vanskelig å forandre en personlighet. Han er nok vant til å "få sydd puter" under armene, men nå er han faktisk voksen og har en til å ta ansvar for. Han vil vel kanskje neppe snu helt om, men han bør i hvert fall vise evne til å forsøke å forandre seg. Som en voksen mann synes jeg du bør kreve det av ham!

 

Jeg synes at du skal ta ansvar for deg selv og barnet deres, men slutte å ta ansvar for ham. Hans ting og problemer får han jammen meg begynne å ta ansvar for selv. Så får det bare være at ting ikke blir gjort, da...

 

Enda en klem! )

 

 

[Gjest]

 

Signerer på det de andre sier om anonymitet!

 

Dette høres innmari vanskelig ut.. Jeg synes det virker som om han har fått full service hele livet(av foreldrene sine?) og at han fortsatt forventer det. Det må være utrolig provoserende for deg. Hva som kan gjøres med dette er ikke godt å si, men å ta kontakt med en instans som blir en objektiv tredjepart er foreslått ser jeg. Og det er en god idè synes jeg. Kanskje trenger han å høre i klartekst hvordan du opplever han, og kanskje det blir mer virkningsfullt om en terapeut o.l. sier det.

 

Jeg har desverre ingen supertips til deg nå, men jeg skal fundere litt på saken.

 

Inntil videre-- stor klem til deg!

[Hoppetussa]

Jeg har vel også en samboer som det ikke er så mye tiltak i. Det er jeg som ordner opp i det meste, eller gir beskjed om at ting skal ordnes opp i - men da gjør han det også. Noen ganger skulle jeg velønske at han også kunne se disse tingene, at han hadde en formening om hvilke forsikringer vi skulle ha, for eksempel. Han har kontroll over sparinga vår da. Men når jeg tenker etter, er jeg vel like mye skyld i at det har blitt sånn, og personlig trives jeg vel egentlig med det. Det gir meg også makt til å styre som jeg vil i de sakene jeg vil(dårlig formulert, håper jeg ikke framstår som veldig herskesyk).

 

Jeg skreiv ikke dette for å lufte mine egne tanker, ville bare si at sånn har vi det. Men hvis du ikke vil ha det sånn, bør dere nok få en tredjepart til å høre på dere. Jeg anbefaler sterkt det!

 

Hva mener han når du har antydet at det ikke er noe poeng i å være gift lenger da?