Min historie, må bare få den ut for å kunne komme meg videre. Håper dere andre har hatt et mye enklere forløp av ma..

[Gjest]

Min historie

Opplevde først en ma og så et par mnd senere en sa. Sliter enda med tankene og følelsene som kom da og tiden etter. Det som er verst er minnene fra ma. Hvordan det var å ligge hjemme sykemeldt i 10 dager å blø, blø og blø... Det å dra på ul og se at hjertet faktisk banket og få høre at det var et godt tegn.

 

Håpet steg idet jeg så hjerte banke og jeg fikk troen tilbake på at dette kom til å gå bra likevel. Fikk med meg bilde av bebyen hjem til samboeren så vi kunne se vår lille baby.. Blødningen stoppet ikke og fikk en kveld voldsomme smerter. Ringte legevakta, men de var ikke interesert i å hjelpe meg.. Lå hele natta å vred meg i senga, blødningen var nesten stoppet, men det kom store koagler av blod.. Studerte nesten hver klump bare for å være sikker på at det ikke var babyen..

 

Morgenen etter dro jeg til legen som sendte meg videre på sykehuset. Smertene var blitt svakere, men klarte ikke gå likevel. Kom inn på sykehuset å ble møtt av en varm og hyggelig lege.. Tok ul med enn gang. Det var et gammelt apparat som han sa var bare brukt i krisesit. så på sjermen og jeg så ingen hjerteaktivitet.. Fikk helt panikk, så fostret ligge slik som sist, men ingen hjerteslag.. Legen sa at vi ikke skulle ta det for god fisk siden det var et gammelt apparat, gikk ut å hentet et nyere. Så på samboeren min som holdt meg i handa mens jeg lå der utbretta i gynekologstolen. Det randt et par tårer, det har aldri vært så godt å se noen gråte som da. Det nyere apparatet viste heller ingen tegn til liv.

 

Jeg fikk lov til å kle på meg, trengte hjelp av samboeren min til det meste pga smertene..Etterpå satte gynekologen seg ved siden av meg å forklarte meg de ulike alternativene jeg hadde. 1vente å se 2få noen piller som skulle hjelpe livmora og frastøte seg fostret .. Valgte nr 2, ville ikke sitte å vente på at det hele skulle være overmed de smertene jeg hadde. Ble innlagt å fulgt inn på rommet på føden. Ja, på føden av alle plasser!?! Lå der i min egen lille fødsel å hørte babyskrik.. Måtte kle på meg sykehusskjorte, sykehustruse og en stor bleie med beskjed om å bli liggende. Etter 2 piller (som ble ført opp i skjeden) skulle jeg inn til ny ul. Smertene ble verre etter jeg fikk pillene, fikk sterke smertestillende rectalt. Planen var å fjerne det kirurgisk om det ikke kom ut etter disse to pillene så derfor fikk jeg verken spise eller drikke. Timene gikk,smertene avtok litt etterhvert..

 

Var inne til ny ul rundt kl 16.00 å fostret hadde ikke beveget seg i det hele tatt. Planen var nå en pille til å så ned på operasjonstua. Da ingenting var skjedd til kl 20.00 da de tok en ny ul ble det avgort at jeg fikk en pille til (den fjerde) og at jeg ble satt på operasjonsprogrammet morgenen etter. Fikk endelig lov å drikke, hadde ikke verken spist eller drukket siden kvelden før og var meget tørst å sulten. Dagen etter var det en ny gynekolog som skulle ha ansvar for meg, han tok en kontroll ul for å se om det hadde kommet ut iløped av natta, men det hadde det jo ikke. Han bestemte plutselig at jeg skulle ta 2 piller til for å se om det kom ut av seg selv. Fikk jo selvfølgelig ikke lov å drikke eller spise siden muligheten for operasjon senere på dagen var tilstede. Jeg ble så sint og krevde å få gynekologen som jeg hadde hatt dagen i forveien. Fikk komme inn til han igjen i to-tiden til en ny ul. Fostret var på samme sted som dagen før. Han måtte på møte, men vi planla å fjerne det kirurgisk rett etter møte.

 

På ettermiddagstid er det bare 2operasjonsteam tilrådighet (tilhører et lite sykehus) begge teamene ble opptatt av en stor bilulykke som selvfølgelig måtte skje akkurat når jeg skulle bli kjørt til operasjonsstua. De i bilulykka var jo mye mer skada enn meg og jeg måtte vente, legen kom å snakka med meg i sekstiden. Han sa at begge teamene kom til å bli opptatt hele kvelden, men de trodde de skulle være ferdig til 22.00. Han sa at han kunne være klar til å operere meg da eller om natten om de ikke ble ferdige til da. Han var veldig snill, men siden jeg ikke hadde drukket eller spist avtalte vi at det kansje var best for kroppen min at jeg fikk spise å drikke å samle krefter til opersjonen. skulle ned morgenen etter.

 

Etter to dager på sykehuset ble jeg endelig kjørt ned på operasjonssalen. Hadde vært det mange ganger før sammen med pasienter (jeg er sykepeleierstudent å måtte være med på x antall operasjoner). Men denne gangen var det annerledes, nå var det min tur, det var meg de skulle legge i narkose. Det siste jeg sa før jeg ble borte var at jeg ville ha babyen min tilbake...

 

Jeg hadde lest hvordan de fjernet fostre ved aborter og likte det ikke i det hele tatt. Det var groteskt! Etterpå, når jeg våknet av narkosen flere timer etterpå forklarte legen hva han hadde gjort. Fostret var tatt ut med tang. Har aldri vært så lettet før. Han sa at det ikke var valig at vi fikk babyen tilbake siden vi ikke var så langt på vei. Han hadde fått med seg det jeg sa, men det var da ikke slik jeg mente det.

 

Uansett, etterpå gråt jeg meg i søvn hver kveld i flere uker. Om noen pasienter eller andre sykepleiere sa noe på måten jeg utførte ting på måtte jeg forlate fordi jeg begynte å gråte.

 

Etter sa var det ikke så ille synes jeg. Føltes mer naturlig, men likevel ganske uretferdig. Har akkurat stablet meg på beina igjen og er klar til ny dyst. Har kjøpt flere graviditetstester og eggløsningstester så nå skal det bli baby! Håper bare jeg har oddsen med meg den neste gangen og at vi får et friskt barn

[Gjest]

Det var en trist opplevelse Ida... fra ende til annen.

En bør absolutt ikke bli behandlet slik, når en føler at hele verden har falt i grus.

Håper du har det litt bedre nå.

 

Klem

[togutter-08og10]

Hei.

Det var en trist historie å høre. Jeg hadde en exu for 3 uker siden. Hadde vært hos gynekolog 3 ganger, siden jeg hadde blødninger. Han greide ikke se om jeg var tidlig gravid eller om det var exu. Jeg fikk sterke smerter en lørdag og ringte legevakten, de sa at jeg måtte komme med engang og at jeg skulle få komme fort inn. (det burde legevakten hos deg sagt også) Jeg hadde 1, 7 l blod i buken når jeg ble operert.. Heldigvis slapp jeg så langt sykehusopphold som deg, men var veldig fysisk syk i over en uke. Jeg føler at ingen tok seg tid til å prate med meg og forklare og forberede meg på å være dårlig etterpå.

Men slik er kanskje heles Norge?

Du må bare stå på og jeg ønsker deg masse lykke til neste gang..

Vi er hvertfall optimister og håper på bedre lykke neste gang.

[Gjest Riga+hippiesnulla & piratspira]

Skulle bare innom ung og gravid, men bomma litt på tastene, og endte opp her. Følte faktisk at vi var på samme alder, og det overraska meg derfor ikke å se at du også er 86-modell. Er så fryktelig å lese din historie, og jeg skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre for å gjøre ting bedre!

 

Jeg håper at du blir gravid igjen snart, og at det går bra den gangen,- alle gode ting er 3! Lykke til videre, Ida!:-)

[Gjest]

Takk for tilbakemeldingene:)

-har prøvd å regne meg frem til at jeg kansje har el 15/16 april..Kommer ann på om det er rett siden jeg egentlig ikke har noen fast syklus eller sykluslengde, men håper virkelig det klaffer nå!

 

Det hjalp faktisk å bare få skrevet historia ned, vil anbefale dere andre som sliter med å gjøre det samme!