Gå til innhold

Dere som har 2 eller flere barn...


seff

Anbefalte innlegg

...hvordan var egentlig overgangen fra 1 til 2? Var det like "sjokk" på en måte som fra ingen til 1, eller var det mer sånn at det ble mye mer travelt, men dere var allikevel mer sikre på dere selv og sånn?

 

Et litt kronglete spørsmål, men håper noen forstår hva jeg lurer på ;-)

Vi tenker jo på nr 2 snart, men må innrømme at jeg synes det er litt skummelt og , for det er jo så delig å ha så mye tid til å kose og dulle med snuppa og jeg er redd for at en eventuell nr 2 ikke skal få de samme godene.....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg kan si en ting, var mye mer avslappet og sikker denne gangen. Det er som med sykling og svømming, har du først lært det, så kan du det.

 

Hvordan det blir ellers, avhenger vel litt av aldersforskjellen på barna. Hos oss har minsten fått minst like mye kos og oppmerksomhet som eldstemannen, men det er også nesten 9 år mellom dem, så hun kan ta det (nesten) med fatning. Men har ofte litt dårlig samvittighet for at jeg ikke har like mye tid til henne som før babyen kom.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei!

Jeg føler at en er som ingen og to er som ti!!!!!!! Har en på 26 mnd. og da lillegull på straks 4 mnd.

Jeg føler kanskje det er litt tett aldersforskjell på dem men de vil jo få glede av hverandre så jeg får bare holde ut noen år med slit og mas :o)

 

Dagene er travle, har storegutt mye hjemme, er i park 4 timer 3 dager i uka.

Føler at jeg ikke får tid til å kose så mye med lillegutt som storebror fikk og at storebror ikke får så mye kvalitetstid med meg lenger. Minsten var veldig plaget med magen de første mnd men det er blitt mye bedre. Så han har jo krevd mye tid fra meg. Far jobber døgn når han er på jobb så det blir mye på meg. Døgnet har for få timer.

 

Under sv.skapet denne gangen var jeg mer usikker enn med førstemann. Hadde mer spm. og var engstelig for ditt og datt. Var mye syk. Er veldig rolig nå med misten men var egentlig det første gangen også. Men det er som Mrs. Potts skriver at "har du først lært å sykle, så kan du det."

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er det 5 år mellom mine, men nå visste jeg jo hva jeg gikk til på en måte. Visste hvor mye tid en baby tar. Er VELDIG glad for at det er såpass stor aldersforskjell mellom de, da eldsten "klarer seg selv"...dvs kle på seg, gå på do, ta på sikkerhetsbelte,spise o.l....

 

Det er jo veldig "lett" å ha en baby nå, du vet hvor de er, og de sover mye... Det blir jo værre når de blir 1-3 år, i trass-alder og de krever mye mer...men barna har det nok bedre av å være tette, men foreldrene skal jo leve og puste de og:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes overgangen gikk ganske bra. Har en på 4,5 som er stor og flink, hjelper masse til og synes det er stor stas med lillesøsteren. Den største forskjellen er nok at jeg sliter med dårlig samvittighet ovenfor eldstemann, som jeg føler jeg får altfor liten tid til. Leggetiden er hektisk og jeg legger bestandig snuppa siden jeg ammer henne. Dermed får jeg aldri tid til den kosen med kveldsstell og lesing med eldstemann. Det er litt trist, men vet at det blir bedre når snuppa blir større.

 

Synes svangerskapet denne gangen var veldig annerledes, og følte at jeg ikke fikk så mye tid til å nyte graviditeten som sist. Hadde nok å tenke på med eldstemann, bekkenløsning og jobben.

Men er glad for at vi ventet så lenge med å få nr 2, enklere med en som er så stor og klarer det meste selv; kle på seg, gå på do, spise etc. Hadde blitt slitsomt hvis han skulle trenge hjelp til alle de tingene + at han sikkert hadde blitt båret en del på hvis han var mindre.

 

Så summa summarium, synes dette går veldig bra. Hjelper selvfølgelig på at storebroren ikke er sjalu og at snuppa er "snill" og sover hele natta =)

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har nesten 2,5 år mellom våre og hadde vi hatt god tid (jeg er 39, så her hastet det litt) så hadde det være ideelt å vente litt med andremann, kanskje til førstemann var minst 3 år før man blir gravid.

Men vi visste jo ikke hvor lang tid det kunne ta for oss å bli gravide, og som sagt hadde vi ikke allverdens tid - så vi kjørte igang (brukte bare 6 mndr på å bli gravide da, men vi har venner som har brukt to år på andremann og angret på at de ikke begynte før)

Fordelen med større avstand er at førstemann er ferdig med trassalderen (nå er vår midt i den, og det er slitsomt kombinert med ny baby) og er mere selvhjulpen (ferdig med bleier, kler av og på seg selv, kan finne seg mat i skapet selv etc)

Det er slitsomt med to som skal skiftes bleier på, kles av og på, løftes opp og ned av ting.

Man får MYE mindre tid og kos med andremann og jeg savner veldig den roen man hadde til å finne rutiner og slikt.

Nå har man allerede rutiner med den eldste og så MÅ bare babyen innordne seg de eksisterende rutiner med en gang, det er litt slitsomt.

Deretter så er det en utfordring å ikke få dem til å vekke hverandre om natta når en av dem gråter, og hvis man er mye alene (slik jeg er) så er legging en tøff øvelse, når eldstemann skal legges og leses for og bades, mens babyen kanskje skriker og skal ammes etc samtidig.

Vi gleder oss veldig til trassalderen er over, og den minste begynner å sove gjennom natta - da skal vi nok se lyset igjen :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Alderen mellom barna har nok veldig mye å si.

Jeg er UTROLIG glad for den aldersforskjellen vi har mellom barna (nesten 5 år).

Med utgangspunkt i at jeg ikke er så innmari god på å holde meg rolig i "visse" situasjoner, og...at 5-åringen helt siden hun var 2 år har vært ganske krevende, så...Ja, jeg tror nok at jeg hadde blitt sprø av å ha "to tette" rett og slett.

For meg har det vært viktig å kunne fokusere på "en om gangen", og ikke løpe fra den ene til den andre uten å bli ferdig med verken det/den ene eller det/den andre.

 

Tross aldersforskjellen, så "havner" jeg i situasjoner jeg ikke trives noe særlig med...spesielt på kvelden når jeg og ungene er slitne (er far hjemme går alt som regel veldig greit). Men jeg kan tenke meg at en mor med to tette, og uten hjelp utenfra, er en VELDIG sliten mor.

 

For meg betyr ikke "to det samme som ti", men jeg kan se at med 3 barn kunne det lett bli kaotisk..Da er det vanskelig for far og mor å strekke til...

 

Hvis du har familie og venner som kan avlaste, så er det sikkert allright med flere barn, også "tette". Men vet du at ingen er der for deg, så...hadde jeg nok ikke hatt noe hastverk...

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

nå har jeg fått tre barn på 3,5 år.. eldste var 3,5 når nr 3 kom... mellomste var ikke fult 1,5 år.. jeg synes det går tålig greit.. men har litt dårlig samvittighet for minstemann.. siden han er så snill og rolig blir han kanskje fort glemt når nr 2 er ganske krevende og nr en maser om igjen og om igjen til hun får svar..

 

huff.. heldigvis klarer hun på snart 4 seg ganske greit selv da.. det er verre med han på 1,5.. men det går seg nok til.. babyn er heldigvis veeeldig snill....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar, jenter :-)

Ser de fleste bekrefter det jeg "frykter", nemlig at man får endel mindre tid til hvert av barna. Dilemmaet mitt er at vi brukte over 2 år på å få Mira, så jeg frykter vel at dersom vi venter til MIra er 2 år, kan det brått gå 2 år eller mer til det evt klaffer igjen...Og de vil jo ha så mye glede av hverandre hvis de er tette. På den annen side virker det jo ut fra svarene deres at det er en fordel for barnet at mamma'n har litt bedre tid siden storesøsken er større og klarer seg selv.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, hvis du ikke har uhemmet med energi og tid, så vil jeg tro at det aller beste er å ikke satse på to tette.

Jeg ville tro at en ideelle aldersforskjell er 4-5 år, da kan eldstemann hjelpe til litt med babyen og sjalusi er ikke noe tema, da de har vidt forskjellige behov.

Jeg tror dessuten at søsken får stor glede av hverandre uansett aldersforskjell (det er 8 år mellom broren min og meg, vi lekte voldsomt masse sammen helt til han flyttet hjemmefra, og vi har det varmeste forhold nå i voksen alder)

Lykke til - uansett hvordan det blir !

:-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, energi og tid er ikke det det har vært mest av de siste månedene gitt. Synes det går veldig bra nå da. Hadde vært greit å vært litt i form og fått en (i den grad det er mulig...) normal kroppsfasong før nestemann evt kommer

..

Er hhv 7 og 9 år mellom meg og søstrene mine, og vi har og har hatt mye glede av hverandre. De er jo nærme i alder og venninner, mens jeg har vært den "kule" storesøsteren ..hehe.

Takk for lykkeønskninger :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

synes ikke forskjellen va så veldig stor egentlig. Synes overgangen fra 0 til 1 var mye verre.

Når jeg fikk nr 2 var jeg liksom vant til å ikke ha tid for meg selv, vant til lite søvn og vant til å ikke få spise middag i fred og sånne ting.

 

Er jo travelt når jeg har begge dersom jeg er trett og jeg får ikke slappe av selv om vesla sover og sånn,men det går greit.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Blir litt fortvilt av innlegg hvor en hevder at barna ikke får nok oppmerksomhet når de er flere, kommer helt an på prioriteringene en tar det!! jeg studerer, har 6 små og er selvstendignæringsdrivende! jeg er hjemme mens barna er våken og jobber på kvelden. I tilegg er vi beredskapshjem. Vi opplever at vi er et naturlig samlingspunkt for barnas venner, og danner en trygg base. Selvfølgelig er det mangel på tid til meg selv!! men det er jeg som har valgt å få allesammen, og setter de først. det eneste jeg føler på er at tvillingene våre ikke fikk min 100 % fulle oppmerksomhet da de var babyer, da jeg hadde to.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...