er jeg egoistisk som gjennomfører dette?

[Anele&Solstråla]

er fortsatt en smule i tvil, stikker meg i hjertet i ny og ne...

Ble jo gravid på p pilla med han som nå har blitt min X.

Vi var sammen i litt over ett år da jeg fant ut at jeg var gravid...nyheten ble ikke tatt vel i mot, og jeg gjorde det slutt etter at min usikkerhet kom og etter å ha hørt hva han hadde å si : beholder du barnet så stikker jeg, du ser meg aldri igjen...reaksjoner i litt senere tid har vært - du ødelegger livet mitt, du har lurt meg, du bryr deg ikke om hva jeg føler/tenker, du er egoistisk om du beholder et barn som er så sterkt uønsket fra fars side....skjønner ikke at du vil ødelegge forholdet vårt+++

 

Det er nå 4 uker siden jeg fant ut dette, var på forundersøkelse for abort, og fikk time til abort 10.april.

Har vært veldig usikker, vært hos Amathea, pratet med familie og venner...

Jeg vet at jeg vil klare fint å ta vare på et barn, men allikevel så har jeg muligheten til å bestemme om dette er omgivelsene jeg vil bringe frem et barn til ( altså uten en mor og far sammen)

 

ÅÅÅÅÅÅÅÅ...er så forvirret.

 

Vil jo ta vare på barnet jeg har i magen, og vet ærlig talt ikke hvordan en abort vil virke inn på meg..tok en for 7 år siden,.

 

Er jo 25 år , MEN for tiden har jeg ikke jobb ( går på dagpenger)..skal på intervju imorgen da men...

Har ikke min egen leilighet, flyttet ut av den vi leide sammen i dag!!!

 

PUH, måtte bare få ut litt frustrasjoN!!!

 

 

[Gjest]

vet du, jeg heier på det og håper så sterkt at du beholder den lille:)

uansett hva barnefar sier så er jo forholdet til ha helt tydelig ødelagt uansett, han ønsker gi deg dårlig samvittighet så du tar abort, men ditt og hans forhold vil uansett aldri bli helt bra igjen.

jeg hadde ikke egen leilighet og har heller ingen jobb, man kan få mye hjelp, bidrag osv så man klarer seg og leilighet finner du nok bare du leter så jeg håper du beholder for jeg ser at du ønsker den lille:)

[ღFiskenogPrinsessa2007ღ]

det samme sa min kjæreste da jeg jeg testet positivt. "du ødelegger livet mitt, du ødelgger for barnet siden det ikke har en far, du er egoistisk osv" og den verste kommentaren av de alle "skjønner ikke at du vil ødelegge forholdet vårt" hvor dum er de egentlig? hvilket forhold er det om man ikke tåler en graviditet?

min kom med følgende "tilbud", "om du tar abort, så lover jeg deg at vi skal få det fint sammen, vi kan flytte sammen og om 1 år kan vi prøve og få barn".

Altså- hva får han til og tro at jeg vil ha det "fint" med mannen som prøvde og tvinge meg til abort, og som dumpet meg på den dagen jeg testet positivt??

Jeg er glad jeg stolte på meg selv, og holdt hodet kaldt=)

 

Jeg er nå i uke 16, (og andrer ikke et sekund) og de siste 2-3ukene så har jeg faktisk fått tilbake kontakten med barnefar og han gleder seg som bare det til og bli pappa, og kanskje med tiden klarer vi og legge det bak oss og prøve på nytt(?) =)

De fleste gutter får en skrekk-reaksjon, for noen går det ikke over, noen trenger gjerne bare litt tid, mens andre venner seg først til tanken i det de får barnet i armene..

 

Vet ikke om det var så mye til hjelp, men jeg håper at du tenker på deg selv, hvis du hadde ville tatt abort så hadde du vel ikke skrevet inn her i håp om og få hjelp??

De fleste her inne har litt forskjellige historier og komme med, noen har blitt gravid tilfeldig, noen har hatt kjæreste/samboer, og noen har til og med planlagt barnet..

De fleste klarer seg utmerket, og i noen tilfeller 100 ganger bedre alene enn sammen med barnefar=)

[ღFiskenogPrinsessa2007ღ]

og så må jeg legge til at norge har veldig gode støtte ordninger for alenemødre, de 3 første årene vil du jo få overgansstønad + dobbel barnetrygt. og hvis du ikke klarer og få jobb nå så får du engansstødnad+ bidrag dra lånekassen dersom du er student. Alt ordner seg alltid=)

[Gjest anouschka with Love]

Har også vært i den situasjonen hvor jeg fikk beskjed om at jeg ødela livet hans. Jeg valgte å beholde. Husk å tenke på deg selv og barnet! Jeg ville ikke ta abort denne gangen for jeg kjente at det var feil for meg, og jeg angrer ikke et sekund.

[Gjest anouschka with Love]

Vil også tillegge at for 10 år siden var jeg gravid med førstemann. Jeg ville ta abort, men x'en min ville ikke at jeg skulle. Han klarte å overtale meg. Vi er ikke sammen lenger, men så sinnsykt glad jeg er i min 10 åring det hadde jeg ikke trodd jeg skulle bli i noen! :-)

[MorTilMalthe]

Jeg skjønner deg kjempegodt! Jeg slet virkelig selv også. Fra klokken ringte om morgenen til jeg hadde stått opp, så hadde jeg bestemt meg og ombestemt meg i alle fall 4 ganger. Det er absolutt ingen lett avgjørelse å ta! Jeg har, som deg, også gått igjennom en abort før. Den gangen var det nesten en selvfølge at det var det jeg skulle gjøre, å beholde barnet var egentlig ikke et alternativ. Men denne gangen var det ikke sånn. Jeg kjente at jeg trengte å tenke meg godt om, men jo mer jeg tenkte, jo mer følte jeg at den lille inne i meg var en del av meg.

 

Hva sier "magefølelsen" din? Jeg tror det kanskje kan være lurt å høre på den. Har du sagt noe til familien og venner? Ofte er de den beste støtten vi kan få, og enda oftere vil de kanskje overraske oss positivt

Jeg skal ikke fortelle deg hva jeg synes og mener at du bør gjøre, vi er alle veldig forskjellige.

Det er mye å tenke igjennom, og hvis jeg forstår deg rett, så er det kanskje en liten panikk fordi datoen for abort nærmer seg? Jeg kan selvfølgelig ta feil.

I Norge så er vi s heldige at den finnes massevis av støtteordninger for oss alenemødre. Du har jo snakket med Amathe, så jeg regner med at det har fortalt deg en del. Det er også mulig å få bostøtte, men da tror jeg du må henvende deg direkte til kommunen.

 

Hvis du vil beholded barnet så vil du ikke måtte gjøre det helt på egenhånd. Det er masse hjelp å få der ute.

 

Lykke til!

[Anele&Solstråla]

takk for tilbakemeldinger...måtte bare lufte min frustrasjon.

I dag har jeg vært på jobbintervju hos et vikarbyrå...så krysser fingrene for at de ordner noe til meg.

Vil beholde barnet, det er det magefølelsen min sier.

Så får X'en si hva han vil...har kranglet nok med han de siste 4 ukene...deilig å være kvitt det!!

Han ringte meg jo to ganger i går, sa han var lei seg, ville møte meg, savnet meg...bla bla...

Rart følelsene kan være så splittet, me don't get it:(