Skal, skal ikke?!

[Anonym bruker]

Etter å ha vært sammen med nåværende kjæreste og samboer i over fire år fant jeg nylig ut at vår uforsvarlighet hadde endt i graviditet.

Såklart kom det som et enormt sjokk..

Vi er begge i ferd med å fullføre en Bachelor utdannelse og har store ønsker om hva fremtiden skal bringe med seg, og pr i dag, inkluderer det ikke noe barn. Vi er begge i begynnelsen av 20 års alderen og har allerede egen stor leilighet og bil, men selv om vi har ressurser og evne til å ta oss av et barn er det ikke noe vi ønsker...

Tross disse klare meningene ligger det en masse usikkerhet, og da bare fra min side.. Når du går dag etter dag og kjenner at der skjer noe inni deg, blir følelesene for det som skjer bare sterkere.. Derfor kan jeg ikke i min villeste fantasi tenke meg til hvilke føleleser jeg vil sitte igjenn med etter at det som er der, plutslig ikke er der lenger..

Derfor lurer jeg bare på, om dere som har gått gjennom dette, kan fortelle meg litt om hva dere tenkte og følte, hva som fikk dere igjennom det, og hvordan dere la dette bak dere?

Og om dere har noen råd å gi meg? For akkurat nå, trenger jeg det mer enn noe annet?

 

[Celina`s Mamma18]

hei..

eg har aldri tatt abort før, men har vært i den situasjonen om å ta abort eller ikke... eg angrer ikke på at eg beholdt jenten min.. eg utsatte bare skolen og utdannelsen ett år. eg har hatt en spontan abort. kom meg videre då, m å gjøre mye ting m andre venner og være m min datter. men eg følte meg litt "heldig" at d ble en spontan abort, for eg skulle ta abort ikke så lenge etter eg fant ut at eg hadde hatt en spontan abort..ikke misforstå heldig.. men for min skyld var d best å miste..eg hadde ikke klart å hatt en abort på samvittigheten min. eg tror vær enkelt som tar abort, for seg igjennom aborten på forskjellige måter.. vis du tar abort(noe eg har kjønt at du kommer til å gjøre), så blir d tøft.. men d e så mange før deg som har kommet seg igjennom en abort, så du klarer d nok du også

 

mange gode klemmer og lykke til fra

[Anonym bruker]

Jeg har tatt abort, og jeg har aldri angret ett sekund. Dette var i løpet av det siste avsluttende året på 5-årig utdanning, og i ett frohold som jeg visste ikke kom til å vare. Jeg var aldri i tvil om hva som var den rette løsningen for meg, men det betyr ikke at jeg ikke har tenkt på fosteret jeg valgte vekk.. Jeg er tross alt her inne på disse sidene, følger med i andres tanker om temaet. Spesielt da jeg gikk gravid med mitt første barn, så jeg på barn var på alder med "mitt" barn, og tenkte mye på hvordan det barnet ville sett ut. Nå venter jeg nummer 2, og tankene kommer ikke så ofte, jeg ser ikke etter "mitt" barn på gaten lenger, men jeg er fremdeles her inne..

 

I forhold til min historie, så ligger hele forskjellen i at dere er i ett stabilt forhold, har hus, bil, økonomi til å ta dere av ett barn. -Men det er dumt å ikke komme rett i jobb etter endt utddanning, og det med at "ett fri-år er en enkel løsning" er jeg heller ikke sikker på. Sørg i såfall på å ha litt igjen, så kan avslutte siste oppgavene etter permisjon og søke på jobb med fag friskt i minnet. (Man blir ganske rar i hodet av ammetåke, søvnmangel og generelt totalt skifte av fokus etter fødsel og permisjon)

 

Nå som jeg allerede har ett barn og venter nummer 2 må jeg si jeg ville hatt mye større problemer med å gjenomføre en abort. Det å ha fulgt utviklingen på mine barn fra fosterstadiet, gjør at jeg har ett mye mere bevisst forhold til fosteret's utvikling enn tidligere. Derfor vil jeg råde deg til å ta avgjørelsen så raskt som mulig. Det at du er i ett stabilt forhold gjør at dere må ta avgjørelsen sammen. Jeg er veldig uenig i de som mener mannen bare må finne seg i kvinnens avgjørelser! Dere er to om å starte dette, og så lenge faren ikke er en voldelig, farlig fyr som du ikke engang ville ønsket å oppføre som barnet's far, så må dere være to for å bli enige om eventuell avslutning eller fortsettelse..

 

Mitt eneste råd er å sette av en hel kveld eller to med kjæresten. Fortell om din tvil, og lytt til hans reaksjoner og tanker. Sett opp en liste over ting som eventuelt vil bli problematisk ved begge valg (husk at mange får problemer i parforhold dersom de går med på abort delvis mot sin egen vilje/overbevisning, både menn og kvinner) Sånn sett er både det å ta abort og det å beholde (Det er en belastning på ett hvert forhold å få en liten baby, men kommer man over de første årene så er det en styrke.) en risiko for forholdet, og dere må forsøke å sette dere inn i hvordan begge alternativer vil påvirke dere. Det er ofte enklerer for menn å være helt sikre på abort, så det er din oppgave å forklare han din usikkerhet, og få han til å forstå at dette eventuelt kan ha følelsesmessig betydning for deg vidre i forholdet. Noen blir deprimerte og klarer ikke å ha ett kjærlighetsforhold til faren etter en abort. -For min del ble ikke det aktuelt, ettersom jeg gjorde det slutt da jeg bestemte meg for aborten. (Han fikk vite om det, selvsagt og var som forventet helt enig i mitt forslag)

 

Lykke til med avgjørelsen, og jeg håper du klarer å være sikker på valget dere ender opp med å ta, uasnett hva det er!

[Anonym bruker]

Tusen tusen takk for utrolig god veiledning=)

 

[siw*ern]

heisann... du sier jo selv at deres uansvarlighet har ført til graviditet.. min mening er at så lenge du har klart og bli gravid bør du beholde barnet, for og ta ansvar... jeg har nettopp selv vært gravid.. kom til uke 20 og fant at livet ikke var til og redde for lille Vetle... utrolig vondt og miste han.. så jeg er ikke for abort vertfall...men det er jo opp til hver enkel person da...er jerne litt krass med deg , men vet hvordan det var og miste min lille skatt, og kan bare ikke helt sjønne hvorfor noen velger selv og fjerne barnet, så lenge folk har klart og bli gravide... men det er jo bare min mening da...

[babygullz <3 vilde]

jeg tok abort når jeg var 17 år.

 

jeg hadde store diskusjoner med meg selv, og samtaler med mamma, og min personlige rådgiver.

 

jeg gikk frem og tilbake og prøvde å forestille meg tiden etter en abort, eller tiden frem til en fødsel med baby og et barn man skal ta vare på i rundtom 20 år....

20 år, jeg var jo ikke selv så gammel en gang....

 

jeg var veldig redd og forvirret, og ikke minst barnefaren som bare hadde rett ut kun vært ute etter å ha noen å pule på.

han ville ikke ha noe særiøst med meg, og iallefall ikke noe barn!

han nærmest kommanderte meg til å ta abort, indirekte.

husker godt tekstmeldingen han skrev til meg, da vi var på SAMME festen, jeg var i 2 etasje, og han hadde gått ned i 1...

: jeg hører du er gravid, hva faen er det for noe dritt da?

 

jeg svarte med at dette er resultat av noe begge to har vørt med på, og at han måtte skjerpe kjeften sin..

 

han svarte med at ja, du får ta abort da.

 

jeg var blind og forelskert i denne tosken, noe jeg absolutt ikke kan skjønne idag. . .

og det hadde nok mye med det valget jeg tok, jeg trodde jo han ville ha meg hvis jeg bare fjernet barnet i magen! dum som jeg var!

 

mamma ville ordne så jeg kunne bo gratis i kjellerleiligheten, og hun vile stille opp alt hun kunne for å passe barnet slik at jeg kunne gå på skole og jobbe....

 

jeg var egoistisk og endte med å ta abort.

jeg var så lykelig den dagen jeg gikk ut av sykehuset og tente meg en røyk sammen med besteveninna mi, og planla den store sommerferien vi hadde foran oss..med masse festing, gutter, råning og hytteturer....

idag vil jeg bare gråte med tanken på valget jeg tok..

jeg vil spy av meg selv.

 

 

[Anonym bruker]

jeg har tatt abort. Og jeg mener ennå at jeg hadde gode grunner til å gjøre det. Jeg vet jeg tok det rette valget for meg den gangen, og at jeg ville nok gjøre det samme igjen. Men nå etter å ha fått barn da er et veldig vondt å tenke på det. En blir aldri kvitt disse tankene om det lille barnet som ikke fikk komme til verden.

Og en ting vet jeg, det passer aldri å bli gravid:)

[Anonym bruker]

Jeg tok abort da jeg var 18 år.

Var ikke sammen med barnefaren, det var kun en fyllevenn av meg.

Merkelig nok sa han at valget var opp til meg, og ville jeg beholde barnet så var det griet for ham. Da jeg har en mor og en far som er alkoholikere og to av de største røykerne (det er jeg sikker på) var det ikke så veldig vanskelig å velge. Jeg hadde sluttet på skolen fordi jeg måtte jobbe for å betale husleie osv for de. Mamma ville ikke at jeg skulle ta abort, men for meg var det verre å få et barn inn i en verden hvor ikke jeg selv hadde funnet min plass enda. Skulle barnesenga stått i enden av rommet mitt? Røyk overalt...Nei, jeg valgte abort.

Jeg tenker fortsatt på det, og vet ikke hvordan livet mitt kunne ha blitt. Jeg er fortsatt venn med barnefaren og jeg tror nok han hadde stilt opp som best han kunne.

Men, livet mitt er likevel ganske bra. Jeg har en "ny" samboer og vi har egen leilighet og bil. I juni blir vi foreldre til ei litta jente. Jeg tror nok ikke jeg ville fått muligheten til å gjøre alt det jeg har gjort de siste 7 årene hvis jeg hadde valgt å få barnet...

 

Men, alle er forskjellige. Hvis du ikke føler at det å ta abort er rett for deg, ja så la være. Tror det blir mye verre hvis du ikke er sikker. En kollega av meg ble gravid en mnd etter meg og mannen hennes ville hun skulle ta abort. Det klarte hun ikke og de er i dag separert.Men, hun gleder seg veldig og vet at hun valgte rett!

 

Lykke til med alle tanker og følelser som dukker opp. Gjør det som er best for deg, det er du som skal leve med valget ditt

[Anonym bruker]

Ikke spy av deg selv! Jeg forstår at du er mer voksen i dag, men du gjorde det du følte du trengte da. Putt det i sekken med erfaringer du har gjort deg, men ikke forakt deg selv for det du gjorde. Du burde tilgi deg selv nå.

[Anonym bruker]

Har du kommen noen vei med den avjørlsen du skal ta? Jeg håper det går bra med deg!

[Anonym bruker]

Ta deg sammen siw*ern. Alle kan være uheldige og gjøre en dum ting. Bare fordi du ikke syns det er rett så har du ingen rett til å komme med en slik nedlatende kommentar.

[Anonym bruker]

Jeg har ikke selv valgt å ta abort, men mistet to. Dette i seg selv er utrolig vondt å tenke på selv om jeg ikke lenger er sammen med han jeg første gang ble gravid med. En god venn sa til meg en gang med tanke på et annet tema, men vil si det gjelder med det meste i livet... "Er du i tvil, er du ikke egentlig det"...

Håper det ordner seg/har ordnet seg for dere.

Klem