En vanlig fødsel og en styrtfødsel

[Testing123]

Denne la jeg ut for ett års tid siden:

 

Registrerte i går noen som ville høre om lette, udramatiske fødsler.

Selv om det er ei stund siden sistemann kom til verden (4 mnd), så funker vel historia allikevel ....? Har ikke skrevet fødselshistorien før, altså.

Vil fortelle kort om den første. Det er åtte år siden, jeg var 20 år men fortsatt student. Svangerskapet forløp ganske så normalt, var en del plaget med bekkenløsning og mye kynnere.

Fødselen starta en lørdags morgen med at jeg våkna av at det hugg et smerte-tak i ryggen. Skjønte jo etter hvert at det var rier, så tok tida på de. Gikk hjemme i fem timer før jeg ringte jordmor, da var det ti min mellom riene. Vi møttes på helsesenteret, sjekken viste 3-4 cm åpning. Da bar det i ambulanse til sykehuset, vi bor et-par timers kjøring unna. Vi har ei fødestue mye nærmere, men førstegangsfødende sender de helst til sykehuset. Under kjøreturen kom riene plutselig hvert 4 min og var kraftige. Da skjønte jeg at de hadde vært slik ei god stund uten at jeg hadde fått det med meg, hjemme hadde jeg hatt ei sterk ri og ei svak om hverandre. Jeg oppfatta ikke de svake som rier... Jordmor fortalte meg etterpå at hun frykta jeg ble å føde i bilen fordi livmormunnen var helt utslettet. Hadde så vidt kunnet kjenne kanten av mormunnen mot babyens hode, jeg måtte ringe litt tidligere neste gang!

Halvannen time etter ankomst ble gutten født, jeg stod på kne i senga for å få hjelp av tyngdekrafta. Hadde fem pressrier, tror jeg, så var hodet ute. Men kroppen satt litt mer fast så da pressa jeg på extra hardt. Han hadde armene i kors over brystet, derfor var han bredere der enn over hodet. Da først revna jeg visstnok så måtte syes litt etterpå. Det tok litt tid, men mest fordi hun gjorde det nøye. Brukte ikke noe smertestillende, følte ikke behovet selv.

Jeg lå på fødehjemmet og var klar for nestemann!!

Så enkelt var det ikke, først ville vi ha hus og økonomien på rett plass. Jeg har gått med smerter i hoftene mer eller mindre hele tiden siden graviditeten og derfor vært i tvil om å få flere barn. Har vært hos flere leger, fysioterapeut, akupunkturbehandling og alle har hatt forskjellig mening på hva som feiler hoftene. Derfor delte meninger på om jeg burde utsette hoftene for et svangerskap til...

Etter en del meningsutvekslinger hjemme tok vi sjansen... Ville jo neppe bli verre enn det var argumenterte jeg. Visste jo at det har skjedd med noen men trengte jo ikke skje med meg!

Ble gravid i fjor på denne tida. Hadde noen småblødninger i begynnelsen så legen sykmeldte meg en måneds tid.

Jeg hadde mye kynnere som sist gang, de siste ukene var de ofte så kraftige om kvelden at jeg måtte puste meg gjennom dem.

Bortsett fra blødningene og kynnere så var svangerskapet helt utrolig.

Jeg ble til og med tilnærma smertefri i hoftene!

Jeg var på omvisning på fødestua og fikk mange forslag og ideer om hvordan bruke timene der. Det jeg bet merke i var bl.a. badekar som alltid ser så fristende ut, kassettspiller, fødekrakk og sikkert mer til som jeg ikke kommer på i farta…

Fødselen starta natt til søndag siste helga i oktober, den natta klokka stilles vet dere. Vi hadde gått oss tur om kvelden, jeg var trøtt og kroppen var tung så jeg la meg tidlig. Våkna ti på tre at jeg måtte på do. Mens jeg satt der kjente jeg at jeg hadde mye kynnere, er vel turen som fortsatt sitter i kroppen tenkte jeg. Men de ville ikke gi seg og nå kjente jeg at de ble vondere. Måtte også hele tiden på do og bomme, men riene kom så i ett at jeg ikke fikk gjort meg ferdig på do mellom dem.

Orka i hvert fall ikke legge meg igjen, men lot mannen få sove. Jeg gikk rundt og rundt på gulvet, prøvde pusteteknikken uten å få det til. Fant ikke rytmen.

Riene kom utrolig tett, prøvde å lese litt avis innimellom men klarte ikke konsentrere meg om å holde avisen engang.

Jeg kunne ikke huske at det var så vond sist, begynte å grue meg til å ligge i ambulanse til fødestua. Bestemte meg der og da om at denne gangen skulle jeg ha smertestillende, for dette ble jeg ikke å klare uten.

Fikk lyst å dusje, det gjorde jeg flere ganger ved forrige fødsel og hadde vært SÅ deilig. Henta meg ei ren truse på soverommet, lista meg til og med for ikke å vekke mannen!!

Det fantes ikke deilig å dusje, klarte ikke å stå rolig lenge nok. Måtte bare hive en handduk rundt meg for nå måtte jeg på do igjen. Da jeg tørka meg var det en blodstrek på papiret. Oida, tenkte jeg, kanskje lurt å ta en kjapp telefon til jordmora... Gikk opp da(vi har dusjen og toalett nede så det ble en del gåing i trappa med rier...) Skulle til å ringe helsesenteret for å høre hvem som hadde vakt da det slo meg at jeg burde si fra til mannen, han fortjente da såpass! Han var snar å våkne. Jeg tok en kjapp titt på klokka og det hadde gått akkurat en time.

Heldigvis var det "min" jordmor som hadde vakt, jeg ble letta for visste da at hjelpa var nær, hun bor bare ti min unna oss. Hun spurte om hvordan jeg hadde det og jeg svarte så godt jeg kunne, jeg hulka og var helt på gråten. Jeg skal komme med en gang, sa hun.

Ble letta da, men litt panikk også. Jeg for jo og løp tilnærma naken rundt i huset, hadde bare nådd å slenge på meg ei t-skjorte etter dusjen.

Prøvde å få ei truse på om ikke anna ....slettes ikke lett med rier som herjer kroppen, det vet de som har prøvd! Mens jeg gikk rundt omkring så gikk vannet, mens jeg måtte på do igjen. Vet ikke hvor mange ganger jeg var på do i løpet av den timen, men det var mange! Jeg fikk bare til litt hver gang og var redd for å presse for mye også. Trusa var blitt våt, så den kasta jeg. Stappa handduk mellom beina i stedet. På tur opp trappa fra do kommer jordmora, var gått et kvarter siden vi ringte. Vi kom oss opp på soverommet, jeg la meg i senga så ho fikk sjekka meg. Hun kjenner godt etter, jeg ser på henne og tenker "nå er det sikkert bare en cm åpning ....ble ordentlig overraska når ho sier "her er det full åpning, vi kommer oss ikke noen steder".

Da ble jeg letta, da. Har aldri vært så skremt og så glad på samme tid!

"kan jeg presse nå?" måtte spørre for å bli sikker...

mann min rygget bakover da han hørte det, han ble skremt!

Vi måtte flytte oss inn på stua, badet var for lite og soverommet for kaldt.

Etter kontrollene huska jm at jeg ønska å føde på kne nå også. hun og mann min ordna puter på gulvet foran godstolen i stua, jeg prøvde å stå på kne der men det var så vondt at jeg spratt opp igjen like fort. Gikk omkring til neste rie kom, da var jeg ved trappeoppgangen så der stoppa jeg og holdt meg fast på halvveggen som trappa er festet i. Der var det behagelig å stå så jm flytta bare handdukene og resten av utstyret dit. Hun hadde kontaktet ambulansen før hun kom til oss så den kommer mens det står på. Jeg registrerer et sted at de kommer opp trappa, men har mer enn nok med å presse og rope litt. De holder seg i alle fall helt i bakgrunnen. Etter noen pressrier, ca et kvarters tid så blir gutten født. Jm ber ambulansesjåføren om å få med seg tidspunktet.

Det har nå gått halvannen time siden jeg skjønte at det var fødsel på gang!

Jeg står på kne og får holde han, jm skal til å sette den sprøyta i låret for å få morkaka fortere ut. Da kjenner jeg at lårmusklene er HELT stive, det kommer til å gjøre vondt å bli stukket der nå!! Jeg ber henne vente så jeg i alle fall får satt meg ned på gulvet. Merkelig nok så synes jeg den var verre enn riene.... Sikkert fordi den føles så unødvendig der og da!

Jm mener jeg bør sy et sting men det kan vente til vi kommer til fødehjemmet hvor det er bedre forhold. Jeg blødde lite under fødselen men følte veldig for en dusj før vi skulle dra. Jm ser litt rart på meg, hun kan strekke seg til at jeg kan skylle av meg i badekaret oppe men å gå helt ned i dusjen vil hun ikke. Hun følger meg på badet, skal jo få med seg hvor mye en blør osv. Jeg får på meg litt klær og har heldigvis noen bind igjen fra før jeg ble gravid. De andre får pakket tingene vi skal ha med oss i ambulansen, sjåføren spør jm om han skal ta inn båra til meg men hun svarer "det trengs ikke, hun er så sprek så."

*Ble litt stolt av meg da...*

Gutten pakker vi inn i tepper og han får ei lue på seg.

Turen i ambulansen ble utelukkende positiv, det var så godt å kunne ligge der og nyte synet av gutten i stedet for å ligge i smerter! Jm ble med oss og fikk sydd meg, hun sydde to sting for å være på den sikre (les pene) siden. Barnepleieren stelte gutten imens, han var 3490g, 49 cm og 35 rundt hodet. Like lang som broren men litt lettere.

I sykebilen kom vi på at det var jo klokkestilling denne natta, så gutten ble egentlig født en time tidligere. Det var nemlig ingen som hadde husket på å stille klokkene sine.

Vi lå på fødestua en stund, jeg fikk servert litt mat og prøvde å amme han for første gang. Ba selv om å få oss et rom å være på, jeg ville bare hvile ut, prøve å få sove litt. Så trilla de senga mi mens jeg gikk selv etter og trilla babykurven... Da var de overraska over hvor sprek jeg var, det var ikke ofte det skjedde! *stolt*

Det var historiene om mine fødsler, kan ikke tenke meg at disse er skremmende...?!

Nå er han som nevnt fire måneder og en aktiv krabat. Jeg har kjempelyst på en til så snart som mulig, men mannen vil vente litt. Vi får se hva det blir til, ikke i år –det er sikkert!

Klem fra (og takk for at du har tatt deg tid til å lese min historie!)

[♥Dumle♥ har tre søte små♥]

Det var flott lesning:-)

Ble ikke skremt av historien din.

Hørtes ut som det gikk veldig bra med deg selv om det gikk fort.

Sprek du;-)

Lykke til videre!

[Keiko&Sivert Nikolai<3]

Hørtes koseli ut!

Glede meg til min fødseln, uannsett hvordan den blir, d e jo da eg får treffe prinsessa mi:)

Men hade ikke hvert skuffa om eg kunne få valgt en av dine;)

[♥ msBehavin ♥]

Herregud! Tårer i øynene nå jeg.. ,)

Flink du var..

Er så sinnsykt og uvirkelig å lese sånne historier (har ingen barn selv), men helt utrolig.. =)

 

[Testing123]

Hei.

Kommer bare innom for å oppdatere på at vi har sagt stopp på flere barn, holder med de to vi har fått.

 

[Testing123]

Det var litt av en opplevelse, høres det ut for!!

 

Synes det er fantastisk å lese alle forskjellige fødselshistorier og tenke over hvor mye vi tåler, hvor utrolig fantastisk det er å føde barn!!

Blir bansjuk igjen, jo!!

Men vi er nok ferdige med de to vi har, vi også.