Kan jeg komme inn til dere??

[Anonym bruker]

 

Uff.

 

Jeg føler meg som verdens dårligste samboer.

Vi er egentlig prøvere, men jeg har fått kalde føtter og tror ikke jeg vil likevel. Men det vil samboer.. Veldig!!

Så jeg har ikke sagt noe til han om hvordan jeg føler det enda. Skjønner jo selv at jeg er nødt å gjøre det, men det er så lett og utsette.........

 

Prøver å tenke med meg selv hva jeg plutselig har fått skrekken for, men etter at vi har begynt å prøve så har jeg plutselig begynt å tenke slik som "Hmm.. Krangler ikke vi mer enn før??" "Er det virkelig dette jeg vil?" Og i det hele tatt..

 

Ene dagen vil jeg, andre dagen vil jeg ikke, tredje dagen tviler jeg på forholdet og fjerde dagen tviler jeg omtrent på min egen eksistens før jeg går tilbake og tar hele regla på nytt!!

 

Kan noen trøste meg og si at dette er normalt??

Si at det ikke er meg som er gal og at en eller annen vet hvordan jeg har det??

 

Sukk.

[Gjest]

Her er du veldig velkommen!

 

Skjønner godt at du har det litt vanskelig. Det er en enormt stor avgjørelse å ta når det gjelde å prøve. Da er man på en måte voksen. Du er nødt til å være ansvarlig. Og ikke minst være sikker på at det er det man vil. Jeg skal ikke begynne å prøve før om noen måneder, men alt nå får jeg helt is i magen innimellom. Og det er de samme tankene du har. Er forholdet bra nok, er jeg bra nok, er det virkelig dette jeg vil akkurat nå. Jeg tror ikke de spørsmålene blir noe enklere heller med tiden egentlig, i hvertfall føles det ikke sånn nå.

 

Samboeren min har og lyst på barn. Men han sa noe til meg her en dag som ga meg en liten tankevekker. "Kan ikke du bare begynne å prøve uten å si noe til meg". Han mente ikke at han ikke ville ha barn, men han syns avgjørelsen er så stor. Da, tror jeg, kanskje det er lettere hvis det alt har skjedd. Hvis man først har gått med drømmen om en liten en, men vært litt redd for å kaste seg uti det hadde det vært så deilig å bare slippe å ta avgjørelser!

 

Det jeg så klønete prøver å si er at jeg tror den tvilen du har er ganske naturlig. Men at du må finne ut av det med deg selv om du har mer lyst enn ikke lyst. Og for all del, snakk med samboeren din. Men ikke la deg overtale til noe du kjenner er feil for deg. Det kan falle tilbake på deg senere. Å få barn er et kjempeansvar. Det er ikke noe vi gjør fordi vi har litt lyst. Det er noe vi kommer til å dedikere resten av vårt liv til. Og det er jo kjempestort, og kjempe fantastisk, og da burde vi jo faktisk unne oss selv og i hvertfall helle mer mot har lyst enn ikke lyst siden når vi får barn

 

Jeg håper du og dere finner ut av det. Og hva dere enn bestemmer dere for er det riktige for dere!

 

Da har jeg lest dette selv før jeg trykket... Og jeg er klar over det, jeg er dramatisk... he he...

[*MiAMi*]

Veldig bra sagt maggimor!

 

Det er en kjempeavgjørelse - og kan man egentlig bli helt 100% klar? Som førstegangsprøver, så vet man jo ikke hva man går til. Man hører og leser om mange opplevelser, kjenner kanskje folk som akkurat har fått barn, men når det er sagt så er det jo ingen historier som er helt like. Det er vel like mange opplevelser som det er familier rundt om.

 

Jeg lurer også på valgt vårt innimellom. Er vi klare for en så stor utfordring? Er forholdet vårt stabilt nok? Har vi god nok økonomi? Har vi gjort unna det vi ønsker å gjøre alene? etc etc..

Når disse spørsmålene popper opp, prøver jeg å si til meg selv de argumentene jeg kom med da vi diskuterte om det var riktig for oss å få barn. Jeg tror det vil gi oss masse å få barn. Det vil bli positive og det vil bli negative opplevelser - det vil bli opplevelser som følger oss resten av livet, og som vil gi oss masse! Og vi trenger jo ikke legge livet til side fordi om vi får barn. )

 

Som maggimor sier, håper dere finner ut av det.

Du vet hva som er best for akkurat deg! )

 

Ha en fin dag!

[Jelly Belly]

 

Tusen takk for svar dere!!

 

Håper virkelig jeg snart klarer og finne ut hva jeg vil!!

Snakket litt med min svoger i natt, (jeg og mannen min er på påskeferie hos min tvillingsøster og hennes familie) og han fortalte at det var mye frem og tilbake før de bestemte seg også. Men de vet jo ikke at vi prøver, så jeg kunne ikke spørre så altfor mye.

Men han røpet såpass at min søster fant ut at hun var ordentlig klar den dagen de testet positivt!! Og for å være ærlig hadde jeg aldri trodd det om henne.. Hun har virket klar hele livet!!

 

Men jeg tror jeg heller mot å vente.. Jeg vil ut å reise, oppleve litt av verden!! Jeg har brukt så å si hele livet på å jobbe mot den utdannelsen jeg har, så mye annet har blitt lagt til side. Jeg traff mannen min som student (Heter det student når man går første året på videregående???), og han har vært like målrettet som meg. Mye annet har måtte vike for det ja..

 

Så nå vil jeg nyte tiden som ferdigutdannet, jeg vil nyte "friheten" og oppleve alt jeg har gått glipp av!!!

 

Ja.. Idag skal jeg snakke med N.N!!

[Anonym bruker]

Jeg og samboeren min har bestemt oss for å begynne prøvingen i april, og jeg gleder meg! Men,det er også tider hvor jeg har en stooor isklump i magen. Vet egentlig helt hvorfor.... Jeg er trygg på forholdet vårt, har vært sammen i 6 år og jeg vet dette er mannen i mitt liv! Men jeg kommer til å ta pause i utdannelsen min for å få dette barnet,så det er kansje det som ligger å iser...? Så et MEN igjen, vi har begge funnet ut at det passer best å få barn nå, med tanke på yrket videre....

 

Så det jeg skal frem til er det samme som de over,man vil nok uansett være usikre helt til den dagen testen er positiv.