Er jeg dum?

[MorTilMalthe]

Snakket med barnefaren i går.....jeg fikk følelse av at det kom til å bli aller siste gang vi snakket sammen.

Han er marinesoldat fra England (jada, jeg ser at det ikke høres bra ut ), og kan ikke stille opp for barnet i det hele tatt. Han sier selv at han ikke vil være halvveis pappa, det er enten alt eller ingenting. Og når han ikke bor her, så sier det seg selv at det må bli ingenting.

Han har alltid vært ærlig med meg, og selv om situasjonen er den den er, så synes jeg fremdeles at han er en fantastisk snill mann. Han har skikkelig dårlig samvittighet for å ha satt meg i denne situasjonen, sier at han alltid føler seg så forferdelig egoistisk når han snakker med meg, lurer på om det vil bli vanskelig for meg å finne en ny mann senere, var redd for at foreldrene mine skulle bli skuffet over meg nr jeg fortalte om graviditeten osv.

Nå skal han reise til Irak igjen, og selv om jeg vet at vi ikke kommer til å ha noen kontakt senere, så blir jeg bekymret for han..... Det er så typisk meg!

MEN det jeg egentlig tenkte på var: hver gang vi snakker sammen spør han om jeg trenger penger, og det gjør jeg jo ikke nå.... Men etter at vi la på telefonen i går begynte jeg å tenke: jeg trenger jo ikke penger nå, men vil jo kanskje trenge de senere. Er jeg dum som takker nei?! Stoltheten min sier at dette skal jeg klare alene, hvorfor skal jeg ta imot noe fra han nå, når han aldri kommer til å være der. Jeg vil vise at jeg klarer dette helt uten han.

*sukk* er det sånnne tankemaskiner vi blir av å være gravid?

[mememe]

om du er dum? nei, absolutt IKKE!

om vi blir tankemaskiner? JA, absolutt

 

barnefar her sa at jeg fikk si i fra hvis det var noe jeg trengte. men nå når jeg trenger en underskrift, er det helt umulig å få det. og når han skjønte han måtte betale barnebidrag, ja da var han ikke særlig fornøyd.

jeg tror kanskje det er lurt å ta i mot den hjelpen du får nå, selv om jeg skjønner det ikke er lett.

 

ta i mot den hjelpen du får nå. jeg tror det gjør det enklere senere

 

Lykke til

[MorTilMalthe]

Takk for råd Har tenkt meg litt om nå, og bestemt meg for at hvis jeg får tilbudet igjen så skal jeg nok takke ja. Det hjelper ikke med stolthet hvis det setter meg om barnet mitt i en knipe allerede før vi har fått begynt

Men jeg tror ikke vi hører noe mer fra ham.... De var liksom underliggende da vi la på. Det kan jo være han ombestemmer seg en gang, men jeg tror ikke jeg skal gå å vente på det.

[mememe]

koster penger å kjøpe klær når man vokser osv også.. så det hørtes lurt ut

 

jeg tenkte også sånn.. tenk om han ombestemmer seg.. men nå håper jeg nesten ikke at han gjør det. ikke i forhold til meg hvertfall. om han vil se babyen så er jo det fint. men jeg venter ikke på han.

 

[MorTilMalthe]

Helt enig Hvorfor skal vi gå rundt å vente? Meg og barnefaren hadde oj ikke et forhold, vi bare datet litt mens han var i Norge. Så for min egen skyld så trenger han ikke komme tilbake. Jeg var ikke forelsket i han, men han er en skikkelig snill mann.

Jeg tenker også på om han vil ombestemme seg for barnet sin del, men i følge det ha sier, så vil nok ikke det skje. Han kommer ikke til å fortelle det til familien sin, og han har vært ærlig nok med meg til å forrtelle at han egentlig har en dame som er bortreist i to år, og planen er at de skal gifte seg når hun komme rtilbake om et år. Han vil heller ikke fortelle henne noe. Jeg sa at hvis han fortalte henne det, så ville det være lettere for henne å hate meg og ikke han. Han var enig i det, og sa at hun nok ville tilgitt ham, men som han også sier: "hvorfor skal jeg la henne tilgi meg, vi ihar jo kke har gjort noe galt".

Mannfolk! Hvis han vil leve livet sitt på en løgn, så er det en avgjørelse han må ta selv.