Har dere fått svar på hvorfor babyen døde?

[Tredjegull]

Vi mistet en liten gutt for 4uker siden. Han døde i magen min da han var litt over 16uker, og vi fant det ut ved vanlig kontroll hos legen da jeg var 16+4. Da fant han ingen fosterlyd, og på UL så de at livet hadde nettopp stoppet. Jeg vet jeg kjente liv 2dager tidligere... Det er så utrolig trist. Fødte han uten store fysiske smerter, og han var en veldig liten skjønn herlig gutt. Helt perfekt. Både utenpå og innvendig... Obduksjonsrapporten viser at morkaka ikke virket slik den skal. Så vårt tredjegull fikk ikke nok surstoff.

 

Er det noen andre som har fått denne beskjeden, og kanskje fått vite litt om hvorfor dette kan skje? Vi har ikke fått svar på alle blodprøvene enda, så kan jo hende vi får vite mer hvorfor senere...

 

Nå tar vi en dag ad gangen, så får vi se hva fremtiden bringer oss...

[Gjest]

Hei tredjegull

Så trist dette var å lese. Håper det går bra med deg. Må være en utrolig tøff opplevelse.

Jeg vet om en annen inne på ett annet forum her som har mistet flere ganger. Hun fikk til slutt beskjed om at hun har forhøyet fare for blodpropp. Det vil si at blodet er for tykt, slik at fosteret dør pga for lite næring.

Hun har fått beskjed om å ta Albyl-E tabletter og Klexane sprøyter neste gang hun blir gravid, helt frem til uke 36.

Kanskje dette er noe du også bør få sjekket opp...?

 

Masse lykke til, håper de finner ut av det så du slipper å engste deg for å måtte oppleve dette flere ganger.

[Gjest]

Det er trist å høre at du mistet.

Jeg mistet selv i uke 18 og barnet hadde vært død noen uker i magen min, uten at jeg merket det.

Det tok litt over 2 måneder før vi fikk svar på alle prøvene.

Vår situasjon er nok ikke sammenligbar.

Det viste seg at vårt barn hadde trisomi 18 - en veldig sjelden gentisk sykdom som ikke er forenlig med liv.

 

Forstår godt at du har en tung tid med mange spørsmål.

Når vi fikk våre enderlige prøveresultater fikk vi en samtale med legen på sykhuset.

Prøv til å få til det når dere har fått svar på alle blodprøvene.

 

 

[Tredjegull]

Tusen takk for tilbakemeldinger. Så trist at flere opplever dette, for jeg unner ingen, ikke selv en fiende, dette her...

 

Jeg har snakket med legen flere ganger på sykehuset. Det er hun som kan fortelle meg om svarene de får. Det har tydligvis blitt noen blodprøver borte, så jeg har tatt de på nytt igjen. Og de har med det som Smugs snakker om. Altså om det kan være at blodet er for tykt. Men det har ikke vært noen blodpropp i morkaka, for da vil jeg jo tro de har sett det. Og skrevet det i papirene... Men det kan jo såklart være noe for tykt blod alikevel.

 

Legen som var der rett etter fødselen sa at siden alt gikk så bra, og alt så bra ut da jeg fødte mitt tredjegull, så så han ingen grunn til den samtalen som de fleste får tilbud om. Han sa at siden jeg har født to friske barn tidligere, så var dette bare skikkelig uflaks. Men om jeg følte behov for det etter at jeg har fått svar på alle prøver, og fortsatt satt igjen med mange spørsmål så skulle jeg ta kontakt med sykehuset. For da vil jeg få den samtalen alikevel.

 

Det er gått 4uker og 1dag siden han ble født, så dagene går iallefall. Selv om jeg tenker jo på han hele tiden. Mange tanker går jo også til de siste blodprøvene, men de må jeg vente på i iallefall 2-3uker til. Men jeg tenker litt at ingen svar er gode nok for meg... Han var helt perfekt, men alikevel gikk det ikke... Uff, det er så utrolig trist. Hvorfor skulle dette skje?

 

Men jeg får bare ta tiden til hjelp, og tenke igjennom alle tanker jeg har, kjenne på alle følelsene. Så vil fremtiden si hva som skjer videre...

 

[evigoptimist]

Hei tredjegull!

 

Fryktlig trist å høre om din lillegutt!!

Vet desverre så altfor godt hvordan du har det... mistet min lille prins i uke 17 for 3.5 år siden - og min lille prinsesse i uke 16 i august...... Har også mistet i uke 6,19 og 12 tidligere. ( Men har heldigvis to friske barn!)

 

Sist opplevde jeg også at prøver ble borte. Lillejenta skulle obduseres, men ble ved en feil sendt direkte til minnelunden... Det er forferdelig frustrerende å vente på prøver etter en slik opplevelse.... Alt man vil er å få noen svar på hvorfor det mest meningsløse skjer om og om igjen...

 

Det å måtte vente i måneder gjør at man ikke får bearbeidet sorgen ordentlig.... Jeg fikk til slutt svar på hvorfor ting tok så lang tid, men ingen svar på hvorfor min engler døde....

 

Det er ennå vondt, og jeg kjenner fortsatt på savnet hver eneste dag. Men, med tiden lærer man seg å leve med det - og litt etter litt begynner man igjen å se fremover.

 

Håper du har gode venner og god støtte rundt deg! Føler veldig med deg. Lykke til videre!

[jordbærsjokolade]

Hei kjære tredjegull,

jeg har tenkt så mye på deg de siste ukene, håper du får svar på hvorfor dette forferdelige skjedde dere slik at dere kommer dere videre. Jeg syntes det er så vanskelig å vite hva jeg skal skrive til deg for å trøste, akkurat nå vil jeg bare gi deg en klem

hilsen meg

[Hege & lille Hannah <3]

Så utrolig trist å høre. Babyen min døde også rundt uke 16, men jeg gikk med den døde babyen i magen helt til uke 20, da jeg var på første ordinær UL og fikk se et bittelite menneske som bare lå der, helt stille...Og dette på selveste valentinsdagen. Utskrapningen skjedde 19. februar. Sykehuset har fått svarene fra obduksjonen, og vet hvorfor det gikk som det gikk. Så kommende mandag skulle jeg ringe sykehuset for å få svar på hvorfor babyen min døde. Både gruer og gleder.... Huff... Men er veldig spent.

[Tredjegull]

Uff, Evigoptimist. Det må ha vært tøft å få vite at det ble gjort en slik grusom feil. At de "glemte" å sende lillejenta di til obduksjon. For min del så kunne jo feilen gjøres om, for det var jo blodprøver av meg... Det må jo ha vært forferdelig midt oppi alt... Og det er jo også så utrolig trist å høre at du har vært igjennom å miste babyen din så mange ganger. Jeg skjønner ikke hvor du tar motet fra, om jeg kan kalle det det. Jeg ønsker meg så inderlig et barn til som jeg kan følge opp gjennom livet, men er livredd for å ikke kunne få det. Jeg tør ikke prøve igjen, for jeg vet ikke om jeg fikser dette en gang til. Sorgen over mitt tredjegull er fortsatt stor, men jeg føler at jeg har kommet langt. Jeg har min kjære, min familie, mange gode venner og arbeidskollegaer å prate med. Og det er jeg de evig takknemmlig for. Det verste i min hverdag nå er at jeg er redd at jeg kommer til mangle to barn i livet mitt... Mitt tredjegull og det jeg ikke tør å prøve å få i fremtiden... Hvordan skal jeg tørre det? Det lurer jeg på...

 

Hegelita87, har du fått svarene fra sykehuset i dag? Håper du har fått noen svar som du kan forstå på en måte...

[evigoptimist]

Hei tredjegull!

Forstår godt din frykt for å prøve igjen! Har vært der jeg også...

Men, jeg kom til at det for min egen del ikke er noe alternativ til å prøve igjen...Vet ikke om dette har med mot å gjøre, dumdristighet kanskje.. overlevelsesinstinkt.?

Det gjør så vondt å tenke på at vi har vært gjennom så mange tap til ingen nytte.... derfor føler jeg det er det eneste rette å gjøre....det MÅ jo komme noe godt ut av dette tilslutt!!!!!

Hadde tre SA/MA før jeg fikk mine to friske barn - har fortsatt ikke glemt dem jeg mistet da, men det gjør mindre vondt å tenke på dem. Hadde det ikke vært for dem, hadde nok ikke mine unger vært her idag - og da er jeg jo på en måte takknemlig for at det ble som det ble...

Så, når vi nå har hatt to senaborter, sett våre to engler og egentlig hatt det helt j...... og dratt våre to friske unger inn i dette - føler jeg at jeg ikke har noe valg. Jeg må fullføre dette. Jeg MÅ få tredjemann i hus!!

Og tør jeg ikke prøve en gang til, vil jeg jo heller aldri klare det igjen....(Og jeg er så sta - at det finner jeg meg bare ikke i!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

JEG SKAL KLARE DET!!)

Men, innser også at dette er en enorm påkjenning for ungene mine, mannen min - og meg selv, så vet at jeg ikke kan fortsette å prøve i det uendelige....

Har vel kommet frem til at dette blir siste forsøket ( med mindre jeg mister tidlig, før ungene vet noe..). (ja, garderer meg hele tiden mot nederlaget..)

Er derfor en desperat, livredd "prøver" for tiden... (kanskje derfor det tar så tid for å bli gravid..) Dette er ikke lett, er langt nede og høyt oppe om hverandre.. Men- det er altså det eneste jeg føler er riktig for meg.

 

Kan ikke svare på hva som er riktig for deg, det må du finne ut av selv. Det er en enorm påkjenning å gå gjennom dette en gang til...iallefall når vi ikke er garantert en herlig liten frisk baby.

Unner ingen å gå gjennom dette!! Håper du finner ut hva du orker - vet at det er prosessen du må gjennom nå, sammen med din mann, som er den mest krevende. Når avgjørelsen var tatt følte iallefall jeg en lettelse. Det er alltid lettere å se fremover når man har et mål.

Håper virkelig du får oppfylt drømmen din - og at ditt neste svangerskap forløper uten problemer av noe slag!!

Lykke til videre:-)))

[Hege & lille Hannah <3]

Hei tredjegull. Nei, jeg har ikke fått svar. Ringte klokka halv ni igår, slik de hadde sagt jeg skulle gjøre. Da var ikke gynekologen jeg skulle snakke med der likevel, så de skulle be henne ringe meg opp etter 12.00. Ble oppringt halv fire, og da var det ei som sa at jeg måtte vente på et brev ETTER påsken for innkallelse til samtale.. Så jeg vet ikke helt hvorfor de plutselig ikke vil si noe over tlf. Er jo veldig redd for at det skal være noe veldig alvorlig. Synes det er dumt at jeg må vente så lenge... Nå gruer jeg meg bare..

[Tredjegull]

Så dumt da... Det er jo ikke noe koselig å gå slik å lure. Jeg har fått alle opplysningene av legen som var "min pasientansvarlige lege under oppholdet" som det så fint står på vissitkortet. Og alt har foregått pr tlf. Men det er jo gjerne slik at de ikke skal gi opplysninger over tlf. Men om du insisterer så mener jeg at du kanskje kan få svar. Jeg hadde ringt en gang til var jeg deg, og sagt at du gjerne vil bruke påsken til å tenke igjennom det du evnt. vil få vite i fred og ro. Vet ikke hvilket sykehus du hører til jeg, men jeg hører iallefall til AHUS, og der har jeg fått svar...

 

Ønsker deg iallefall lykke til, men skjønner at du gruer deg...

[Tredjegull]

Evigoptimist:-)

 

Det du skriver er kunne vært meg egentlig... For jeg er virkelig sta jeg også, så jeg kan ikke skjønne at ikke jeg kommer til å tørre igjen... Men jeg er så utrolig redd for å miste et barn til på samme måten...

 

Men jeg har ikke noe annet valg enn å la tiden vise. Så får vi se om det blir en ny graviditet etterhvert... Må vel bruke litt tid til på å bearbeide sorgen, og plassere tredjegull godt å trygt inne i meg. Så får vi se om det kommer et veldig etterlengtet barn til etterhvert. Storebror på snart 5 ble skikkelig lei seg når jeg sa at det er ikke sikkert han blir storebror igjen. Han VIL det, så jeg måtte bare få en baby inn i magen min igjen. De er jo søte da, og for de er det jo så enkelt:-)

 

Ønsker deg iallefall masse lykke til!!!

[har4barn]

Det er så rart å se hvor mange som har opplevd det samme. Det er nå gått litt over 4 uker siden vi oppdaget på ul i uke 18 at babyen vår var død, og at den nok hadde det vært det i ca 3-4 uker. Vi valgte å ikke vite hva som hadde gått galt. Jeg hadde vært forferdelig dårlig hele tiden, og vært bekymret for at noe var galt. Og vi fikk rett. Vi har tre friske barn fra før, så vi bare mente at her var det nok en baby som ikke kunne leve.

 

Fikk følelsen av på sykehuset at dette var relativt sjelden, men her inne er vi mange bare i feb. og mars.

 

Dette forumet har hjulpet meg veldig i å bearbeide sorgen. Det å få "snakke" med andre som har opplevd det samme, og det å oppdage at jeg ikke er alene om tankene mine - at de ikke er "rare".

Takk for at dere er her, ,jenter, så håper jeg at vi alle kommer inn på 1.trimester igjen snart.