Alene?

[Anonym bruker]

Er det noen her som føler at de har dette svangerskapet helt alene, tross at dere har familie og samboer/mann rundt dere?

Men at de maser, det gjør du feil, du må gjøre sånn...nei! ikke den maten, det er ikke bra. Du må ut og røre på deg mer. (Tross at man løper 8 timer om dagen på jobb og har begynnende bekkenløsning og helst skal ta det litt mere med ro, men man går ut og går tur hver dag for at de forventer seg det?)

At man bare er en fødestasjon liksom, ikke et menneske lengre? Det eneste som er viktig er at barnet har det bra og at man selv har blitt helt bortglemt?

 

Seff gjør jeg jo det jeg kan for og være flink, forutom den ene røyken annenhverdag=( Ja, jeg veit det. Det er ikke bra. Og har gått ner bra mye så nå er det bare lidt igjen så er den uvanen borte også.

 

Men at dere ikke kan glede dere ordentlig over svangerskapet for det er så mye man skall tenke på og allt man gjør feil hele tiden?

 

Sorry, måtte bare få det ut.

[Anonym bruker]

Følte det litt som deg i mitt forige svangerskap, og derfor lovte megselv å ikke la noen ha for store forventninger til meg neste gang! Så denne gangen tar jeg det med ro og gjør akkurat som jeg vil- så langt det går da ;0)

Ta vare på deg selv og ikke la noen andre bestemme hvordan du skal gå gjennom dette!

[Sol + spire]

Heisann

 

Trist når en føler det sånn. Hvert enkelt menneske er forskjellig og den det gjelder må være den første til å fortelle hvordan en har det og hvordan du føler at ting bør være. Jeg har ikke opplevd det slik som du, men "bekymrer" meg heller over all informasjonen en finner på nettet om alt mulig. Selvfølgelig er info kjempefint, men det kan bli for mye også. En kan jo bli paranoid til slutt ved å tro at ved å ha vondt et sted er symptomer på det ene eller det andre.

 

Jeg har heller begynt å tenke at for mindre enn 100 år siden hadde de ikke den mengden med info som vi har. Men de klarte seg allikevel de også. Jeg synes vi skal gjøre som våre "forfedre" å stole mer på oss selv og slutte å bekymre oss for alt mulig, enten det er folk som sier at det vi gjør er galt, eller alt vi finner av stoff på nett eller i bøker. Det er fint å ha, men stol først å fremst på ditt eget instinkt og din egen kropp.

Vi er jo ikke i en syk tilstand. Vi kan jo leve som normalt vi også. Det er det ikke alle som skjønner.

 

Stå på!!! Vær stolt av å være gravid og stol først og fremst på deg selv.

 

Stor klem

 

Julie 25 13aug kommer Leah Elisabeth

[Anonym bruker]

Det var godt å lese at noen andre også ikke bare svever rundt på en rosa sky....

Alle forventer på en måte at jeg skal være såå lykkelig hele tiden, super sosial, og selvfølgelig jobbe full tid og like energisk som før,- når alt jeg egentlig føler for er å forsvinne fram til termin. Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke trener nok, for at jeg legger på meg for mye, at jeg ikke spiser sunt nok, for at jeg tar meg en røyk innimellom, at jeg tar paracet, prøver å holde ut på jobb med kvalme/hodepine for som det står overalt "er jo ikke svangerskap noen sykdom"...

Alt blir for meg bare en negativ greie, og jeg ser bare fram imot termindato til guttebassen kommer ut, og jeg kan få se at alt står bra til med han, og at jeg kan få igjen kroppen min og ikke minst formen.... 9 måneder er laaaang laaaang tid nå...