KS eller vaginalt

[Ninni36]

Hm, spennende diskusjon dette men kunne ønske vi greide å unngå å kritisere hverandre for å mene forskjellige ting. For når det gjelder å surfe her inne, og lete etter råd og tips, så finner man nemlig alt fra a til å, fordi vi like mange kvinner her inne som det er meninger og erfaringer. Det regner jeg med at alle som spør etter folks meninger og råd faktisk forstår og tar med i betraktning når de leser svaret. Alle må til syvende og sist gjøre seg opp en egen mening. Nå synes jeg at det er lurt å ha alle "såkalte fakta" på bordet, før man tar et valg, slik at en faktisk vet hva en velger i mellom. Det tror jeg dessverre ikke alle gjør, fordi de ikke får god nok informasjon.

 

Når det gjelder ks eller vagial fødsel, så har jeg faktisk opplevd begge deler, og har min erfaring med det. Hadde planlagt ks med nr 1 pga seteleie og store hodemål (fikk ikke velge). Helt ukomplisert inngrep, fin form og raskt oppe etterpå, lite smerter og ingen komplikasjoner.

Hadde fødsel med nr. 2, utrolig slitsomt og smertefullt pga en uke med regelmessige modningsrier, lang åpningstid, måtte over på riestimulerende drypp etterhvert pga at livmoren min til slutt ikke jobbet effektivt nok. Det hele tok veldig lang tid. Men allikevel, en fantastisk opplevelse.

 

Mine erfaringer gjør at jeg nå denne 3.gangen håper å få føde vaginalt igjen (faktisk!), selv om det er usikkert pga seteleie foreløpig. Dette er selvføgelig kun en personlig erfaring, men jeg kan si noe om hvorfor.

 

Etter ks følte jeg meg litt snytt, og opplevde det som en stor sorg, følelse av tomhet da de forsvant ut av operasjonsstuen med babyn min og mannen min. Dette er følelser jeg slet med lenge etterpå. De kom ned på post.op. etter hvert, men bare en liten tur. Gleden var stor da jeg endelig fikk være sammen med dem på barsel. Men babyen min var stresset, og pustet derfor litt dårlig. Noe som ikke er uvanlig hos barn tatt ved ks, da de ikke har fått "skviset" lungene skikkelig og tømt dem for væske slik de får under en fødsel. Det ble litt stress og snakk om pustehjelp på barneintesiv. Heldigvis hadde jeg erfaring med slike barn selv (jeg er sykepl. og har jobbet på neonatal intensiv avd.), slik at jeg viste at noen timer på brystkassen til mor ofte kan være det som skal til for at ting skal gå seg til og fikk lov til å prøve det først. Og slik gikk det heldigvis. Men, for babyn min og meg hadde denne starten vært en tøff opplevelse, til tross for ingen komplikasjoner hos meg pga ks.

 

Fødselen var som sagt ubeskrivelig, både på godt og vondt. Men, det opplevdes utrolig meningsfullt å få jobbe med kroppen sin på denne måten, oppleve "meningsfulle smerter" (noe jeg aldri ville trodd at jeg kunne si, som til og med gruer meg for å ta en blodprøve..) Og så til slutt den enorme gleden ved å ha greid det, fått babyn ut og opp i armene. Ord kan faktisk ikke beskrive den opplevelsen, og jeg husker at jeg tenkte at dette ble jeg snytt for sist gang. Jeg hadde jo litt småproblemer med underlivet etterpå, men ingen ting som ikke ordnet seg etter hvert. Og jeg satt tilbake med en utrolig god opplevelse og en følelse av å ha vært med på noe ganske unikt og fantastisk.

 

Dette er som sagt mine private og personlige erfaringer, og ingen erfaringer er like. Men til tross for mest smerter og ubehag ved fødsel, er det altså ingen ting som slår en vaginal fødsel for meg når jeg nå i begge tilfeller opplevde at alt gikk fint. Skulle det allikevel bli ks denne gangen, pga seteleie og trange mål igjen. Javel, så går det fint også - men jeg håper jeg får føde normalt. Ja, for det er faktisk vaginal fødsel som fra naturens side er normalt.

 

Dette var bare mitt innlegg i en debatt som jeg kjente rørte ved noe i meg og som engasjerte meg til et langt og kanskje uinteressant svar, men det var for meg uansett godt å få skrive det ned. Jeg vet også mye om både det ene og andre ut ifra min jobberfaring, men det er som nicco sier, beskrevet både her og der på nett og ikke vanskelig å finne. Dette var kun ment som et personlig innlegg med mine erfaringer på området. Når det er sagt, så skjønner jeg godt nicco sine synspunkter, da jeg tror kvinner i dag får for lite nyansert informasjon til å ta et valg. Jeg tror nok det er flere som er skremt av kvinners fødselshistorier, enn det er kvinner som blir skremt av fakta om ks. En fødsel (også min) er en enorm sterk opplevelse, og den blir ikke mindre i ettertid. Vet selv at smertene beskrives i sterke ordelagt og at opplevelsene er forsterket et utall antall gagner. Dette formidles videre til våre medsøstre i like sterke ordelag, og kan nok virke på både den ene og andre måte.

Til syvende og sist må man bare ta valg som er riktige for seg selv, og da forhåpentligvis basert på god informasjon og at man har mennesker som gir trygghet og støtte rundt seg. En trygg og støttende jordmor og lege kan være det som skal til for at man faktisk tør å velge vaginal fødsel, fordi man får troen på at man skall greie dette.

 

Lykke til alle sammen, håper dere alle får fantastiske fødselsopplevelser, enten det blir på den ene eller andre måten.

Og dette må vel være det lengste innlegget på bim?? )