Vanlig fødsel vs. planlagt keisersnitt

[coscos]

Ser det er så mange som velger planlagt keisersnitt. Selv har jeg tenkt på vanlig fødsel (dvs. har aldri tenkt at planlagt keisersnitt har vært noe alternativ, at man kan velge selv), så lurer på om spesielt dere som har vært gjennom en vanlig fødsel tidligere og som også satser på det nå kan gi meg litt tips og oppmuntring på at dette skal gå bra :-)

 

Det begynner å nærme seg nå, går inn i uke 35 i dag!

[lillepusen]

Jeg MÅ ha planlagt keisersnitt denne gangen, og tro meg, etter to hastesnitt skulle jeg gitt mye for en vanlig fødsel. Et keisersnitt er et inngrep, som reduserer formen etter fødselen ganske betraktelig. I setedet for smerter i 24 timer eller mindre i firbindelse med fødselen, har man smerter i mange dager, gjerne en uke etterpå. Så kommer man hjem, og kan knapt løfte beibisen, langt mindre alle handleposer ol.

Planlagt keisersnitt burde bare være tillatt der hvor man ikke har noen annen utvei.

 

P.S. Jeg har hatt to fødsler tidligere. Nr 1 var igangsatt på overtid, med etterfølgende katastrofesnitt. Med nr. to kunne jeg velge keisersnitt, men prøvde først noen timer med igangsetting. Da ingenting skjedde fikk jeg keisersnitt igjen, mye mer planlagt og rolig, men allikevel, riene er man ferdig med når ungen er ute, mens å ikke kunne løfte det lille miraklet når man vpkner etter operasjonen er skikkelig nedtur.

Dessuten: Ammingen går ofte dårligere, vekten går ned senere, og man får ikke begynne å trene før etter minst6 uker.

[*Maggi*]

Hei.

 

Jeg har hatt to planlagte keisersnitt (senest forrige uke), og jeg vil hevde at det er STOR forskjell på hastekeisersnitt/katastrofesnitt og planlagt keisersnitt. Har ingen erfaring fra vanlig fødsel, så der er jeg blank.

Er ikke helt enig med deg i at planlagt keisersnitt kun burde være tillatt for dem som ikke har noen annen utvei - det burde være valgmuligheter for alle, mener nå jeg. Mine var ikke selvvalgt, da jeg har født prematurt begge ganger, men jeg mener uansett at man bør få bestemme dette selv.

 

Det er riktig at man kan ha noe smerter etter KS, men min erfaring er iallefall at jeg har vært på beina dagen etter KS'et, og med moderat smertelindring (Paracet) er det ikke mye smerter å snakke om den første uken.

 

Sorry, Coscos, dette ble vel ikke noe svar på ditt innlegg, men som du vet, så er jeg ikke den rette til å komme med noe i.f.b. med normal fødsel. Men jeg registrerer jo at de fleste gjør det igjen og igjen, så det burde jo gå fint : )

Tenk, bare 5 - 6 uker igjen! Håper vi ses på treff over påske!

 

 

[coscos]

Hei *Maggi*! Godt å høre at du er kommet deg så fint etter keisersnittet. Håper vi får anledning til og sees på senere treff!

 

Det jeg tenker mest på for tiden, er hvorfor skal man slite så mye med en vanlig fødsel, dersom man "slipper" med keisersnitt...? Og, i og med at jeg ser det er så mange som velger (tar da ikke i betraktning de som må ha) planlagt keisersnitt, så lurer jeg på om det er noe jeg har gått glipp av ved vanlig fødsel :-) Skjønner jo at en vanlig fødsel er hardt arbeid og mye slit, men det er så mange som ikke ønsker dette, og spesielt tror jeg de som er godt voksne.

 

Håper noen andre som har født "normalt" også kan komme med noen beroligende ord til meg :-) Tenker mye på fødsel nå for tiden...

[Gjest]

Kunne ikke vært mer enig!!

Min sønn ble tatt med keisersnitt, og jeg hadde masse komplikasjoner i etterkant, både infeksjon (som resulterte i ny operasjon under full narkose, for å legge inn dren for å få ut alt gørret fra betennelsen i såret), problemer med å få til ammingen, og smerter i kroppen i lengre tid.

Så takke meg til å prøve å føde vaginalt! Synes også det er rart at det virker som det er mer og mer "mote" å be om keisersnitt nå. Dette sagt med all mulig respekt for dere jenter som av forskjellige medisinske grunner anbefales ks!

[nicco]

Jeg har født 5 barn på vanlig måte, så jeg har litt erfaring. Hvis ikke spesielle ting tilsier det i forkant, så er jo alle kvinner laget for å klare å føde normalt, dette gjelder både rent fysisk og også i forhold til smerter. Og som flere sier her, så er du stort sett i form igjen etterpå. Etter min siste fødsel kjørte jeg selv hjem i bil etter 4 timer, noe en ikke hadde klart etter keisersnitt.

 

Jeg er ikke enig i at det er "noe en kan bestemme seg for". Det er tross alt legene som bestemmer, og selv med medisinske grunner er det jo ikke alle som får keisersnitt(f.eks. setefødsel). Men % har gått opp, og at det er flere som får det innvilget er i alle fall sikkert. Jeg har prøvd å få epidural noen ganger, men det samme der, jeg får blankt avslag, mens en leser om hvor mange som bare MÅ ha det...Jeg får alltid beskjed om at det bestemmer ikke jeg. Så det er nok forskjellig praksis.

 

Noen må ha ks og andre bør få det, men de fleste bør også klare, evn. med riktig smertelindring, en vanlig fødsel. Jeg mener mye kan gjøres når det gjelder smertestillende. Alle tar det som en selvfølge å få det hos tannlegen eller hvis du skal sy, men det er jo bare blåbær mot en fødsel, og da er du plutselig pyse fordi du ønsker smertestillende....??? Jeg har født alle mine 5 uten smertestillende, mengir likevel ikke opp å spørre denne gangen.

[amilde 11.06]

Jeg har født normalt to ganger. Og selv om det var vondt så er jeg veldig glad for at jeg fikk oppleve det. Da jeg fødte min siste sønn (som var ganske stor med bla hodeomkrets på 40 cm) så var det siste jeg sa da jeg ble trillet ut av fødestuen " dette håper jeg at jeg får oppleve igjen". Det var en fin rolig fødsel hvor jeg følte at jeg hadde full kontroll.

 

Hadde jeg fått tilbud om KS så hadde jeg takket nei. Rett og slett fordi jeg har lyst å oppleve en fødsel igjen.(hvis det var medisinsk nødvendig så hadde det jo blitt en annen sak)

 

Hvis du er engstelig for fødselen så kan det være lurt å skrive det ned og be om at brevet blir liggende i journalen din på sykehuset. Det gjorde jeg sist og følte at de tok hensyn til meg og de ønskene jeg hadde før fødselen. jeg ønsket bla epidural og det hadde jeg skrevet i brevet, Det kan være vanskelig å utrykke dine ønsker når du er midt oppi fødselen så derfor kan det være lurt å skrive det ned.

 

Selv om det er vondt så er det liksom smerter med mening. Og etter fødselen følte jeg meg som en stolt løvinne! Skikkelig adrenalinkick.

 

Da jeg gikk gravid med min første barn var jeg ganske engstelig for fødselen. Da tenkte på alle jeg kjente som hadde født flere enn ett barn (de alle fleste har jo søsken). Da tenkte jeg at det kan jo ikke være så ille siden damer velger å gjøre det igjen.

 

Ønsker deg lykke til coscos! Det går helt sikkert bra. 5 uker går fort, jeg har ti uker igjen og syns dagene raser avgårde.

[tebekaa]

Hei igjen, coscos:-)

 

Jeg har født vaginalt begge gangene, og håper for all del at jeg kan få gjøre det igjen!!!

 

1. gang var en slitsom fødsel fordi åpningsfasen var utrolig lang, men den følelsen jeg hadde etter fødselen er det ingenting som kan måle seg med. Grenseløs stolthet og lykke og lettelse. Formen ble veldig fort bra etter fødselen, og det at man måtte sy litt og var sår der nede ble uvesentlige bagateller. Og den endeløse beundringen jeg følte fra mannen min gjorde min "storhetsfølelse" enda sterkere.

 

2. gang ble også en fantastisk opplevelse (jeg sier IKKE at det ikke er j... vondt), kjente tidlig at dette kom til å gå mye raskere og det økte jo motivasjonen betraktelig. Kroppen er en fantastisk innretning som - hvis du lytter til den og stoler på den - gjør en mirakuløs jobb. Jeg var i tillegg heldig å slippe ledninger og måleinstrumenter som forstyrrende elementer. Kroppen fikk jobbe i fred. Takk og pris at ingen visste at jenta lå i seteleie, for da hadde det vært en helt annen sak. Det ble bittelitt oppstyr da jordmor oppdaget at det ikke var hodet som kom først, men da var jeg så fokusert på å føde at for min del spilte det ingen rolle. Og alt gikk helt fint:-)

 

Jeg har i flere år sagt at jeg håper jeg kan få oppleve en fødsel til. Er ikke spesielt glad i å gå gravid, men fødselen gleder jeg meg virkelig til.

 

Jeg valgte begge ganger å føde uten smertestillende. Stolte på at kroppen produserte nok endorfiner til at jeg holdt ut. Og det gikk som sagt veldig bra. Men det finnes jo mange ufarlige former for smertelindring, så akkurat det skulle jo ikke være en grunn for å velge KS sånn som jeg ser det. Det er jo ikke uten grunn at vaginal fødsel anbefales som det beste for både mor og barn.

 

Lykke til med den store beslutningen. Håper svaret mitt var til hjelp:-)

 

 

[coscos]

Takk for svar alle sammen!

 

Ja, tror og håper at jeg kommer til å klare dette :-). Men, man gjør seg jo noen tanker når det er så mange som "velger" keisersnitt. Jeg er ikke av dem som må bevise at jeg klarer å gjennomføre en fødsel, hverken overfor meg selv eller andre. Så å ta keisersnitt har streifet meg. Hadde jeg vært garantert en "lett" fødsel hadde jo valget vært greit, men det er jo ingen garanti for at man ikke går 14 dager på overtid og har rier i flere dager... Har liksom aldri fått "testet" ut min smertegrense før, og vet ikke om jeg har så veldig lyst til det nå heller...

 

Men, men, prøver jo å tenke positivt, at man får belønningen når babyen kommer ut, at da blir alt så fint (det gjør det jo for de som tar keisersnitt og, da). Så, får heller fødselen gå sin gang, og så får jeg håpe jeg får en koselig jordmor som støtter meg. Har tenkt til å skrive fødselsbrev, og instruere min mann om mine ønsker (og ikke ønsker), slik at de har dette klart når jeg kommer, og at mannen min kan være min talsperson når jeg ikke lenger klarer å gi uttrykk for mitt eget beste :-)

 

[chianti70]

Flott at du tar dette opp coscos, for jeg leser dette med stor interesse. Jeg er en av dem som vurderer hva jeg skal gjøre i forhold til fødsel. Skal jeg forsøke en gang til vaginalt eller skal jeg be om ks?

 

Jeg har en gutt fra før, og da jeg diskuterte dette med jordmor sist gang så var jeg ikke i tvil om at jeg ville ha en vaginal fødsel. Jeg har nemlig fått prøve smertegrensen min og vet hva jeg tåler, så det var ikke smertene jeg var redd for. Jeg er selv født med ks slik mamma ble det i 1938. Jeg regnet derfor med at siden jeg ligner morssiden min med så mye annet, at jeg også på dette punktet skulle ligne. Vel, jeg gikk to uker over UL-termin og tre uker over menstermin og måtte settes i gang. Jeg lå i 19 timer med rier med 4 cm åpning før noen endelig forsto at denne stjernekikkeren ikke hadde tenkt seg ut gjennom fødselskanalen. Jeg ble så kjørt til operasjon og lagt i narkose. Etter tre timer kom jeg til meg selv og fikk se ungen min for første gang. Jeg var fortsatt i ørska etter å ha mistet mye blod og fødselsopplevesen ble temmelig annerledes enn jeg hadde ønsket. En har jo vært gjennom en operasjon og ammingen min fikk jeg ikke til.

 

Og så lurer jeg på om jeg skal forsøke vaginalt igjen og håpe at det går bedre denne gangen. Tante ble tatt med tang og søstra med sugekopp, så det kan jo være at jeg kan klare det også. Men jeg er jo litt redd da, for at det ikke skal gå bra med barnet, og at jeg enda en gang ikke skal få oppleve det lille nyfødte nurket på brystet mitt. Hadde liksom drømt om dette første møtet, og vet at det er mulig med planlagt ks. Nei, jeg vet ikke. Jeg får prate med jordmor igjen. Dessuten har jeg lenge igjen jeg da til jeg må finne svaret, men det er ikke et enkelt valg.

[Lilleprins og mamma]

Hei alle sammen!

 

Har lest innleggene og her er det mye interessant som skrives. Jeg er gravid med gutt nr 2 og har fått innvilget planlagt keisersnitt nå 18 april. Hovedsaken til at jeg fikk det innvilget er på grunn av at lilleprinsen ligger i seteleie og der ligger han godt. Slik som han ligger nå så har jeg ingen mulighet til å få han ut gjennom en vanlig fødsel. Ullevåll tror heller ikke han kommer til å snu seg. Må også innrømme at jeg ønsket planlagt keisersnitt også på grunn av at jeg har fødselsangst. Jeg har jo aldri opplevd en fødsel så da er det vel rart å si at man kan ha angst for noe man ikke vet hva er. Men slik er bare følelsene mine. Vanskelig å beskrive det på noen annen måte.

 

Nr 1 ble tatt med hastekeisersnitt på grunn av at morkaken løsnet og på grunn av at også han lå i sete. Selv om det var et hastekeisersnitt så var det en rolig og fin opplevelse. Selvsagt var det smerter etterpå, men jeg var på beina etter 24 t og melkeproduksjonen kom igang etter 2 dager. Ikke hadde jeg noen problemer i etterkant heller og kunne fint løfte babyen min så mye jeg ville.

 

Jeg har bare positive opplevelser rundt det å ta keisersnitt. Jeg har full respekt for dere som gjennomfører en vanlig fødsel. Dere er mye tøffere enn meg!!

 

Lykke til alle sammen med fødsel uansett om det er via keisersnitt eller ikke.

[coscos]

Hei chianti70!

 

Jeg har bare 5 uker igjen til termin, så for meg begynner det å haste! Skal til jordmor og lege igjen om 2 uker, så bør vel gjøre meg opp en mening innen den tid. Tror kanskje også jeg er mest redd for at det skal gå galt med babyen helt i innspurten. Har vært gjennom en del før vi fikk det til å klaffe denne gangen, og således er jeg så redd for at det skal bli noe tull på slutten (har ellers hatt en veldig fin graviditet uten noen store problemer). Er ikke klar for noe tang eller sugekopp, hvis det drøyer med å få ut babyen er jeg nok mer for hastekeisersnitt. Men da tenker jeg at jeg burde jo valgt keisersnitt helt fra starten av, i stedet for å gå gjennom alle smertene før selve fødselen og i tillegg ubehag med keisersnitt i ettertid. Ikke lett dette her :-).

[chianti70]

Så enig, så enig. Ikke lett nei. De satte jo en elektrode i panna på gutten sist, så jeg hørte hele tiden hjertelyden hans i rommet. Jeg hørte derfor at han hadde det bra, men en blir sliten. Og har en rier som fører til noe så er jo det en oppmuntring. Håpet stadig på en annen beskjed når de ulike jordmødrene hadde vært inne og kjent. Men lå liksom der bare med 4 cm. Ikke fikk jeg brukt tyngdekraften heller, da den elektroden gjorde det vanskelig. Da det endte i hastekeisersnitt hadde de ikke rom til meg blant de andre med ks og jeg ble lagt inn på firemanns rom. Der lå det et par 20-åringer med tretimers svupp ut fødsler og hadde adrenalinkikk og fødselslykke etter vaginal fødsel. Jeg skulle jo ønske at det var meg. Ungen lå ved brystet og sugde villig etter bare et par timer etter fødsel, mens jeg orket ingen ting.

Med planlagt ks, blir det nok annerledes, samtidig som det fortsatt er en operasjon med de komplikasjoner og smerter det kan føre med seg, så valget er veldig vanskelig synes jeg.

 

Kan du ikke snakke med jordmor om dette? Det hjelper å få lagt noen fakta på bordet av en som kjenner din bakgrunn. Ikke bry deg om hva andre synes og tenker, det er jo din avgjørelse som du må ta ut fra deg selv og dine ønsker.

[coscos]

Hei Lilleprins i magen!

 

Det er når jeg leser slike innlegg som dine at jeg begynner å tenke på om jeg virkelig ønsker å føde på vanlig måte :-). Jeg har egentlig ikke noe behov for å bevise at jeg kan gjennomføre en fødsel, jeg vet jeg har lav smerteterskel (selv om jeg aldri har fått testet den ut...), og selv om du hadde et hastekeisersnitt, så virket det jo som alt gikk veldig bra med deg etterpå. Og, da begynner tankene mine å fly, trenger man virkelig å lide seg gjennom en fødsel når det går så greit med keisersnitt?

 

Kanskje er jeg en for stor kontrollfreak, som liker å vite hva jeg har i vente, og med en vanlig fødsel så kan man ikke vite hvordan ting vil gå, eller hvor lang tid det vil ta. Kanskje det er det som gjør at tanken om keisersnitt har streifet meg; liksom så greit å ha en dato at nå skjer det, og i løpet av et par timer så er "alt" over.

 

Ja, ja, ikke så lett å jobbe når alle tankene mine er rundt fødsel :-) Får nok bruke påsken til å gruble litt mer, både for og imot, og så får jeg snakke med legen og jordmoren igjen ved neste kontroll.

 

Dere får ha det hyggelig på treff i dag. Synd jeg ikke kan bli med, men håper å kunne stille opp neste gang!

[Pandura]

Hei coscos!

 

Jeg har født tre barn vaginalt uten noen form for smertelindring, og jeg mener at du tar fra deg selv en enorm opplevelse, hvis du i forkant av fødsel bestemmer deg for KS. Selvsagt kan det dukke opp medisinske grunner til at du skal ha KS, men det er virkelig en enorm opptur og mestringsfølelse knyttet til fødsel og ikke minst til minuttene etterpå.

Jeg har stor respekt for de som velger å be om planlagt keisersnitt, og tror virkelig de har sine grunner til det, men jeg håper at vi ikke distanserer oss for mye fra fødsel slik det naturlig kan oppleves. Jeg fikk råd av jordmoren jeg gikk til da jeg var gravid med førstemann om å ta fødselen som den kom, la kroppen jobbe og tyngdekraften virke. Jeg har nok en fødevillig kropp, som gjør ting riktig, helt av seg selv, men det kan de aller fleste, tror jeg.

Gi deg selv en sjanse til føde vaginalt, fortell om usikkerheten din til jordmor/lege, og få en fødselssamtale på sykehuset der du skal føde. Det er lov å forberede seg til denne jobben også!

Lykke til, uansett hva du ender opp med.

[Gjest]

Hei.

 

Jeg har erfart begge deler, og her er mine tanker rundt det.

 

Førstemann ble tatt med hastekeisersnitt. Et friskt og opplagt barn på rundt 3500 gr.

 

Andremann, som var stor og gjorde at det ble en tøff og lang fødsel, ble født vaginalt.

 

Likevel er jeg ikke i tvil om at jeg ønsker vanlig fødsel igjen. Mest pga tida etterpå. Brukte mye lenger tid på å komme meg etter keisersnittet. Var utslitt i måneder etterpå. Og ja, vanlig fødsel var smertefullt der og da, men allerede etter noen dager følte jeg meg ganske pigg!

 

Så pga barseltida, håper jeg å få føde vaginalt igjen.

 

Du må å lykke til med avgjørelsen! Forstår at det er vanskelig å velge.

 

Må tilføye at da jeg skulle ha nr. 2 var jeg var fast bestemt på å ta keisersnitt igjen, og valget var mitt. Men heldigvis så greide en jordmor å overtale meg til å prøve vaginalt. Det er jeg glad for den dag i dag :-)

 

[lillepusen]

Merker at jeg nesten blir litt oppgitt når jeg hører at planlagt KS er helt greit hvis man bare føler for det.

1. Medisinsk sett er det 40-60X større risiko for komplikasjoner ved KS (alle KS) enn vaginalt fødsel

2. Mitt andre KS-se innlegg lenger oppe, var så godt som planlagt, med epidural, god tid med babyen på brystet mens de lukket meg igjen osv. Jeg var også oppe igjen dagen etter, og var i forholdsvis fin form, men de to andre KS på rommet mitt fik komplikasjoner med sårene sine. Jeg fikk komplikasjoner med manglende etterrier.

3. Et kirurgisk inngrep er et kirurgisk inngrep- vi kvinner er skapt for å føde gjennom hullet der nede- med unntak av de av oss som ikke kan.

4.Så et innlegg lenger nede om mor og bestemor som fødte med KS, da kan det være grunn til å tro at hun også kan komme til å trenge KS.

[Anonym bruker]

 

En ting som det ikke nevnes noe om her er at KS kan føre til andre problemer for barnet senere. Barn som er født med KS har blant annet tendens til å bli mye mere allergiske (dette kan sjekkes hos Allergiforbundet). Det kan ha sammenheng med at de ikke blir utsatt for de samme bakteriene som ved vaginal fødsel (som er med på å styrke immunforsvaret).

 

Om det ikke er medisinske grunner til KS syns jeg personlig at det er feil å skulle velge frivillig KS.

[coscos]

Hei igjen! Suger til meg alt av informasjon, både for og mot vanlig fødsel og keisersnitt :-) Har tenkt tanken om at det kan være verdt å prøve vanlig fødsel først, og dersom det blir flere barn senere, så kan jeg evt. vurdere keisersnitt da, basert på første fødselsopplevelse.

 

Men, fremdeles veldig usikker på om jeg klarer å takle smertene ved vanlig fødsel, og om jeg stoler 100 % på jordmødrene, vet det er en merkelig tanke, men føler at de har en "yrkesstolthet" som gjør at de vil at alt skal gå av seg selv mest mulig naturlig, og utsette alle former for hjelpemidler til siste liten. Redd de ikke vil høre på meg for den angsten jeg har for at det skal skje noe med babyen min i forbindelse med fødselen!

 

Men, får vel snakke mer med både legen og jordmoren neste gang. Jeg får forberede meg godt til den timen, skrive ferdig fødselsbrevet mitt, så kan jeg evt. gjøre endringer dersom det kommer opp nye momenter i løpet av samtalene.