Jeg vet ikke helt hva som er galt med meg for tiden jeg..

[Gjest]

Jeg er bare lei meg.. Sliten og lei, føler at jeg går gjennom dette alene til tider, at kjæresten min på en måte ikke bryr seg så mye.. Men er jo ikke han som er problemet.. Tror jeg.. Har dessuten mistet all kontakt med venner, det er tydeligvis noe som følger med graviditeten hos mange.. Og jeg som er såpass ung også. Jeg tenker alt for mye, tenker på hvordan i all verden jeg/vi skal klare dette. Jeg gleder meg jo veldig til å bli mamma, det eneste som betyr noe for meg nå, er lille klumpen nedi magen. Men er liksom så lei meg hele tida.. Og finner egentlig ingen helt konkret grunn til det.. Det er kanskje normalt å ha litt humørsvingninger, men er jo lei meg veldig ofte, og tar meg fort nær av ting.. Vil jo ikke ha det sånn heller.. Føler ikke at dette er noe jeg kan snakke med om moren min om heller, føler ikke at hun vil forstå meg, av en eller annen merkelig grunn, og når jeg prøver å snakke med kjæresten min så blir det bare snakket bort..

 

Fler enn bare meg?? :-(

[Gjest]

Hei du

 

Da jeg var gravid første gangen var jeg 20 år. Barnet var planlagt, men det var en utfordring for det. Mistet også en del kontakt med venner, var liksom ingen andre som hadde barn. Ingen andre som ville høre om meg og morgenkvalmen min utenom moren min. For det var jo det eneste jeg hadde å fortelle om, mens de hadde vært på fester og konserter. Jeg var i perioder veldig sliten og lei. Hele svangerskapet tærer jo på, det er helt normalt å være litt trist uten grunn. Tenk på alle hormonene som svirrer rundt i kroppen din og gjør deg litt "koko". Det følte hvertfall jeg. Nå er jeg gravid igjen. Faktisk vært noe mer hormonell denne gangen.

Men jeg syntes du skal prøve å snakke med moren din om det. Det gjorde jeg og det hjalp meg veldig. Men alt blir nok mye bedre når den lille blir født. Da kan du glede deg over barnet ditt og har ikke tid til å tenke så mye på andre ting.

 

Men som sagt, du er ikke alene om disse følelsene. Det vil du aldri være. Ikke skam deg over de, bare forstå at det er veldig normalt og vanlig. Vær stolt av deg selv og den lille skatten du bærer på!!

[Gjest]

Hei Lille_Hønemor! Takk for svar, hjelper litt å høre om andres opplevelser osv, føler meg lissom ikke så alene da.. Jeg skal prøve å snakke med moren min om det, hvis ikke det nytter så får jeg prøve å snakke med jordmor eller noe, en gang moren min ikke er med.. Hehe (jeg liker ikke å gå alene til lege, tannlege, jordmor osv, og kjæresten er jo på skolen, så pleier ikke ha med han). Men, hun kan det kanskjehjelpe å snakke med, iallfall hvis det skulle bli verre, noe jeg ikke håper på såklart! Gleder meg så til ungen er født, da kommer jeg nok til å få tilbake humøret mitt! Igjen, takk for svar:)

[Anonym bruker]

Hei,

Jeg hadde det paa samme maaten med mitt foerste svangerskap. Bare trist, uten aa klare aa sette fingeren paa det. Mest sannsynlig er det bare hormoner, men det er ikke noen troest i det akkuratt.

- Synes det er litt skummelt aa tenke at alt blir bedre bare barnet blir foedt. Da er det kanskje andre hormonsvingninger, med meg gikk det ikke over umiddelbart. jeg vil ikke si at jeg var deprimert bare, trist... Proev aa finne en aktivitet som faar tankene vekk fra den praktiske hverdagen. Jeg gikk turer med god musikk paa oeret, for meg var det bedre enn samtaler. Og det er viktig aa proeve aa nyte denne tiden ogsaa. Det gaar jo over, og du vet nok ganske sikkert med deg selv at det vil gaa over. Bare et spoersmaal om tid!!! Proev aa ikke utsette aa finne loesninger til barnet er foedt, da har du nok av ting aa henge fingrene i.