Utslitt av stesønn

[Anonym bruker]

Jeg blir helt utslitt av min stesønn på 3 år. Han er hos oss bare annenhver helg og en overnatting i uken, men når han er her er det fullstendig kaos. Han er så aktiv/har så mye energi og får liksom ikke brukt opp denne energien "normalt". Den kommer ut i form av å ødlegge ting, kaste ting, være stygg med andre og være sint. Utrolig slitsomt!Jeg har en datter på 6 år fra tidligere, og han er skikkelig "ute" etter hun til tider. Snakker stygt til hun, slår etter hun, lager grimaser og peker osv..Nå er jeg gravid og terminen er rett rundt hjørnet. Livredd for babyen min.Så redd han skal være voldelig mot babyen også. Og så det at han ødlegger nesten alt han får i hendene. Han gjør jo det ikke med vilje, så jeg synes synd på han for han klarer ikke håndtere leker og ting uten at de blir ødelagt. Men derfor vil jeg heller ikke at han skal få lov å leke med absolutt alt heller. Han må ha skikkelig solide leker som virkelig tåler en støyt. Det er ikke bare datteren min han er stygg med, men andre barn også. Derfor orker vi rett og slett ikke ha besøk av andre barn når han er her. Alt dette her handler egentlig om at jeg tror han kan ha adhd. Jeg er ikke alene om det heller. Folk reagerer på oppførselen hans med avsky og det er veldig trist, men jeg forstår det faktisk. For det er ikke særlig sjarmerende med et barn som spytter etter deg,slår etter deg,skriker til deg etc... Når han var så liten som 9mndr, kunne han stå å dunke hodet hardt i veggen i lengre tid av gangen. Uten å få vondt. Og han løp.

 

Ble litt mye dette her, men trengte å få ut litt frustrasjon. Blir mye krangling mellom samboer og meg også pga dette her. For han takler situasjonen veldig dårlig.... Og det gjør jo alt bare enda verre enn det hadde trengt å være...

Velger å være anonym denne gangen...

[Anonym bruker]

Høres absolutt ut som en som burde hvert utredet, kan du ikke få pappaen til å henvise han til ppt, evt om du kontakter dem selv.

Går gutten i barnehage, hva sier dem der?

 

[Gjest]

Blir trist av å lese for min sønn har også vært en slik, ikke så mye aggresiv men sinna spydig osv.

 

Kanskje gutten kan føle seg litt forvirret også,hvis et barn får mye tilsnakk vil de fortsette med dårlig oppførsel for å få oppmerksomhet.

Det jeg har jobbet med min sønn nå i mange år er å overse sutring og rose alt positivt han gjør. Ta han med på matlaging, la han få bestemme evt mat innkjøp, osv. Utrolig hva mye smått gjor, min sønn er også til utredning nå men her hjemme har vi også måtte jobbe med oss selv overfor 7 åringen.

F.eks ta han med på baby-handling, la han få komme godt inn i det at det kommer en baby til.

Men også ha faste klare regler.

Lykke til

[Anonym bruker]

Hei. Store deler av problemet er at foreldrene hans samarbeider vanvittig dårlig. Ingenting er jo samstemt, og de kan ikke kommunisere. Blir så sliten av det, for jeg prøver å komme med løsninger for at ting skal fungere men blir bare avfeid av far og moren har gitt klar melding om at jeg ikke skal blande meg i noe som helst som gjelder sønnen hennes(misstanke om at det kan ligge noe sjalusi av et eller annet slag bak det)og hun har også sagt klart i fra om at hun er over hodet ikke interessert i å samarbeide med meg på noen som helst måte. Jeg har måttet tåle veldig mye fra både mor og sønn, og det er skikkelig slitsomt. Er så synd når foreldrene ikke takler situasjonen, og det er hardt å måtte bare sitte å se på for jeg har ingenting jeg skulle sagt. Jeg vil så gjerne hjelpe gutten og få ting til å fungere, men jeg har liksom ikke lov. Foreldrene hans er så kranglete og at det er "farlig" å komme mellom de. Blir slukt levende. Har måttet tåle ganske mye fra far også(nei,han er ikke helt uskylig han heller). Og at foreldrene er så lite samstemte er ikke akkurat heldig for gutten heller. Og når gutten er her har han så og si ingen faste regler eller grenser. Hvis jeg prøver meg på det så blir jeg "høgget hodet av" av far og beskyldt for å være ute etter sønnen hans. Selv om datteren min har samme regler og grenser, men blir selvfølgelig litt annerledes ettersom hun er eldre enn han. Det er stor forskjell på de, men det er jo naturlig ettersom gutten er 3 og jenten er 6. Gutter er jo generelt sett mer aktiv enn jenter i utgangspunktet, og ingen barn er identiske. Jeg mener at gutten trenger ekstra faste rammer og grenser og krever mer oppfølging enn han får, og føler meg helt maktesløs oppi det hele. For jeg VET at det vil hjelpe han, men foreldrene gjør det ikke. Noen tenker kanskje nå at da bør jo jeg gjøre det, men jeg har et barn selv jeg skal ta meg av pluss en til på vei, og jeg har rett og slett ikke krefter til å ta meg av han. Synes heller ikke det er riktig at det skal være jeg som må ta foreldrene sin oppgave. Og uansett så kan jeg ikke tvinge de til noe som helst for det er ikke mitt barn. Barnet har både en mor og en far, og jeg kan ikke ta over rollen for noen av de.

 

Jeg ønsker det slik for gutten som Angelica her skriver at de gjør for sin sønn, men jeg har ingen makt. og det er virkelig frustrerende.....

 

Ble litt langt dette her :/

 

hi

[Anonym bruker]

En ting til: Mener egentlig bare at ting bør tilrettelegges etter guttens behov!

hi