Angrer på alt...

[Anonym bruker]

Vil ikke ha barnet mitt. Angrer på alt! Var redd før jeg ble gravid men fikk høre av alle at " det blir bra når du har blitt gravid, da kommer du til å tenke helt annerledes". Det gjør jeg ikke!!

Griner og griner og vil ikke treffe noen. Jeg føler meg presset av de rundt meg til å få barn. Hvorfor lot jeg meg overtale. Fatter det ikke.

 

Jeg er samtidig verdens slemmeste som tenker sånn og det er ikke godt å tenke det heller og får dårlig samvittighet for de som er glade for dette. Men klarer ikke å smile falsk å si jeg er glad. Da vil jeg rett og slett ikke treffe folk lenger...

 

Snufs..for et helvete. Hvorfor er det slik?? Skal jo ikke være sånn... Er syk i hodet og burde ikke fått barn av den grunn.

[Anonym bruker]

Hei du! Du skal vite at du ikke er den eneste som føler det sånn. Jeg har aldri likt barn, men siden min kjære samboer alltid har ville hatt barn og alle rundt meg har mast så mye; skal ikke dere også snart få barn? så har jeg nå blitt gravid.

 

Angrer supermasse. Det er dager jeg håper ungen er død i magen eller om at jeg håper jeg skal abortere. Føler ingen glede over å ha et barn i magen. Hørte hjertelyd hos legen og har vært på en tidlig UL. Fikk ingen reaksjon der. Følte jeg måtte si noe så jeg sa bare; ja det er visst liv i ungen...

 

Gruer meg til fødsel og tror jeg blir en elendig mor. Har slitt mye de siste årene psykisk og vet virkelig ikke hvordan jeg skal takle dette. Er jo for sent å ta abort nå...

[Anonym bruker]

Takk for svar.

Det er liksom ikke akseptert at man ikke vil! Sambo sa for en tid tilbake at hvis jeg ikke ville ha unger så måtte han gå fra meg. For da måtte han finne en annen dame som ville. Hvorfor lot jeg ikke han bare gå?

Ja jeg tenker ofte på at jeg håper ungen er død og at jeg ikke kan få flere! Har ikke hørt på hjertelyd eller noe, intresserer meg ikke. Gidder ikke. Har ikke noe forhold til det i det hele tatt. Føler meg bare tjukk og vil sjule for alle at jeg er gravid. Synes det er flaut.

 

Så kommer alle å sier at " det er bare hormoner" Hvordan kan det være hormoner når jeg følte det samme før jeg ble gravid. Og jeg blir forbannet når noen ler av meg å sier at de var også sånn når de var gravide. det går over, bla bla. Kaller meg tjukka og skal hele tiden fortelle meg hvordan jeg føler meg. Dustefolk. Kan liksom ikke bure meg inne i flere mnd heller.

 

 

[Anonym bruker]

Uff, er fryktelig å høre at dere føler det sånn. dere kommer sikkert til å bli gode mødre for det om, hvis det er en trøst. dere tror ikke at det er en mulighet for at ting blir bedre etter fødsel og at dere kanskje forelsker dere i den lille?

[Anonym bruker]

Hei. Hi her. Takk for svar til deg også!

Får virkelig håpe det er en mulighet for at ting vil gå bedre! Det må det bare!! Huff. Det er så grusomt å være så trist å lei. Tårene bare renner og renner og kan ikke få stoppet de.

Vet det er plasser man kan få hjelp, men orker liksom ikke det heller. da må jeg ringe til noen å be om hjelp og det er ikke min stil. skal liksom klare alt selv. orker ikke å forklare til fremmede hvordan jeg har. Jeg gjør det nå da, men her er jeg helt anonym. orker ikke å gå det steget!

 

Men er så glad for at det er snille mennesker her som ikke dømmer meg! Klem til dere!!

[nr2påveinå]

Jeg er ikke her for å dømme, men ville gjerne gi en tilbakemelding. Jeg har ønsket meg barn i 14 år og fremdeles ikke fått noen. Har hatt en MA og en SA, men sliter veldig. Tenkte bare jeg ville si at det er ikke så lett å ønske seg noe så inderlig og ikke få det. Spesielt når en leser om dere som blir gravide men ikke ønsker det. Håper virkelig det snur seg og at dere kan glede dere over det livet dere har skapt. Kan være det er den ene sjansen dere har.

 

Ønsker deg/dere uansett LYKKE TIL videre med et "det ordner seg nok"

[Anonym bruker]

Hei. Vet at det er mange som ønsker seg barn som ikke får. Det er uendelig trist, og jeg føler virkelig med deg!

 

Men hva har det med meg å gjøre? Tror du det hjelper! Hvis du tror det hjelper meg så ok. Greit. Men hvis du sier det fordi du er sur for at du ikke får og vil "gi meg inn" for min depresjon så hold deg vekk fra denne siden og mine tråder!

 

Vi har alle våre problemer. Du har fordi du ikke kan og jeg fordi jeg kan. Rett og slett. Jeg er ikke kjøtthue, vet at det er folk som sliter. Kjenner folk som sliter.

 

Hva synes du om at jeg sier du er heldig som ikke kan få. For da slipper du å føde, være redd og engstelig, og leve livet for andre?

Det er akuuarat samme sak som du sier til meg! Tenk deg om neste gang!!!

[Anonym bruker]

noe sånt hadde jeg d... angret veldig når jeg var gravid... men d var ikke planlagt. oppdaget det vel sent. D tok seg opp under graviditeten, ble fortrolig med det. Men så kom en ny "down" etter fødselen... helt jævli, mange ekle tanker man fikk.. husker jeg gikk med barnevogna og tenkte " 36 dager har jeg vært mamma, men ennå føler jeg ikke mamma- følelsen". Men det rare var at det også gikk seg til... Jeg var så heldig at jeg ikke ble lammet, men gjorde alt jeg skulle for barnet mitt. Når mitt barn var ca 5 mnd oppdaget jeg plutselig at jeg koste meg! har aldri fått konstatert fødsel- depresjon, men går ut i fra at det var det jeg hadde. Jeg følte veldig skam for det jeg følte og tenkte... derfor sa jeg ingenting og lot tiden gå. Men som sagt at gikk seg til og nå ønsker jeg meg barn nr 2!!

men det er jævli når det står på...

[Anonym bruker]

Er det så slik at dere sliter så veldig, så håper jeg dere ber om hjelp da barnet blir født, det er mye god hjelp å få. Dere kan få psykolog hjelp eller dere kan tenke på dere selv, IKKE typen, familien eller de rundt dere, be om få fosterhjem til barnet, ikke tenk på praten og ryktene. Men tenk på dere selv og hva det vil si for barnet å få vokse opp til noen som elsker det og som faktisk ønsker det.

 

men husk ting kan fort forandre seg etter babyen er født, men be om hjelp, det er det ingen skam.

[Anonym bruker]

Det er jeg som skrev innlegg nr 2 på denne siden. Jeg kan bare ikke få sagt nok hvor mye jeg angrer på dette. Alt står klart her hjemme av utstyr og samboeren min gleder seg supermasse til han skal bli pappa. Han synes det er så leit at jeg føler det sånn. Jeg har hatt noen skikkelig tunge dager den siste tiden og er så langt nede at jeg til og med har foreslått for samboeren min at han kan få ungen og jeg flytter ut og fortsetter livet mitt der jeg var før jeg ble gravid...

 

Vet at jeg ikke er helt god i hodet når jeg sier det sånn og det er nok mange som tenker at jeg er helt idiot. Men jeg må bare få ut litt av frustrasjonen min...

[Anonym bruker]

Hei anonym, jeg skreiv nr 8. Jeg kan ikke si at jeg forstår deg, for vær følelse er helt induviduel. Men er stolt over at du har klart å si med reine ord til samboern hvordan du har det, og at du har tenkt ut alternativer for babyen.

Du MÅ gjøre det som er rett for DEG, husk at alt fra de er bare få timer gamle så senser de om de er ønsket/ elsket og velkommen til livet, jeg vil ikke gå inn så mye på mitt eget liv, men barnet mitt sliter den dag i dag for han var ikke velkommen til livet, men han får god hjelp på BUP nå. Tror jeg brukte 3år på å kjenne at jeg elsket han.

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Hei. HI her!

Jeg vil bare takke dere som har vært så vennlige å svare. Det er fælt å si at man er glad man ikke er alene, for dette unner jeg ikke min verste fiende. Men man føler seg som det slemmeste mennesket i hele verden som tenker disse grusomme tankene og jeg føler meg utrolig ensom!

Dette har fått meg til å tenke og jeg ringer jordmor i morgen for en samtale!

 

Dere er gode snille mennesker alle sammen!!

 

Stor klem!

[Gjest Riga+hippiesnulla & piratspira]

Hei alle sammen!

 

Kjenner meg veldig igjen i dette når jeg tenker på min forrige graviditet. Var gravid med snulla i fjor vår, og det var mange gangene jeg angret på absolutt alt! Jeg var dypt nede i en depresjon da (har fremdeles depresjon, men ting går veldig oppover nå!), og mye av personligheten min forandra seg. Helseapparatet svikta meg totalt, og jeg blei en kasteball i systemet, og fikk ikke hjelp selv om jeg ba om det...blei bare henvist videre til feil instanser. Det var et helvete!:-/ Jeg hadde det veldig ille, men fikk ikke hjelp. Når jeg tenker på våren og sommeren i fjor så ser jeg bare en sortfarge...et slags mørke. (Nå gråter jeg faktisk bare ved å tenke på det...)

 

Heldigvis har jeg det altså bedre nå, og da har tankemønsteret endra seg. Når jeg var helt nede så tenkte jeg at det var umulig at det kunne bli bedre...alt virka helt håpløst! Men slik er det altså ikke. Derfor anbefaler jeg at dere drar til fastlege fortest mulig for å få henvisning til psykolog, eller dere kan oppsøke en privat. Blir det riktig ille så dra på legevakta...bare oppsøk hjelp! (Håper inderlig at dere ikke blir kasteballer heller, men nå må det jo sies at jeg sleit med mer enn depresjon). Jeg unner ingen å ha det slik som jeg hadde det i fjor.

 

Det at dere har det slik i svangerskapet betyr IKKE at dere er dårlige mødre, eller at dere ikke kommer til å takle det når babyen kommer! Selv hjalp det meg veldig at snulla kom, for hun er verdens søteste! Husker ikke sist jeg hadde angretanker, men jeg har hatt det etter at snulla kom. Tror det er vanligere enn folk skal ha det til, bare det er et stort tabu!

 

Lykke til alle sammen!!!