Gå til innhold

Noen spm ang fødselsdepresjon.


Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Jeg har verken erfaring eller kjenner noe som har hatt det, men har sett på tv at de får psykologhjelp. Går vel først gjennom lege, så psykolog. Aner ikke hvor lenge etterpå en kan få diagnosen. De på tv-repotasjen hadde siden fødselen.

Hvis du er usikker, så snakk med fastlegen din. Vil du ikke det, så gå direkte til psykolog. En må ikke gå rundt å tro en har depresjon, og ikke gjøre noe med det. Går glipp av den herlige babytiden da. Syk hjelp nå, og ikke bare tro at det går over av seg selv. Kanskje det gjør det, jeg vet ikke. Men det tar sikkert lang tid. Lykke til.

(hvis det er deg det gjelder da)

Jeg har slitt/sliter litt med det selv, og min erfaring er at man fort kan bli satt på medisiner(antidepressiva). Det er kø opp til et år på å få psykolog, og det er synd. Jeg anbefaler å ringe sykehuset og be om samtale der, det kan hjelpe. Jeg har vært der en gang og skal tilbake noen ganger til. Neste gang skal vi gå fra rom til rom der vi var under fødselen(barsel, intensiv, operasjonsstue osv) for å bearbeide alt rundt fødselen i tilfelle det vil hjelpe. Så å ringe sykehuset er det beste synes jeg, der får man hjelp. Det er i tillegg anbefalt å ha en time hos fastlegen for å høre hva han har å si og ta blodprøver, ettersom depresjonen kan begrunnes i hormonubalanse, jernmangel, stoffskifteproblemer osv.

 

En ubehandlet fødselsdepresjon kan man visst ha i et år, og man kan "få det" eller føle behov for hjelp når som helst iløpet av denne tiden, og kanskje senere også har jeg blitt fortalt. Det kan vel gå over av seg selv, men det beste er jo å be om hjelp.

 

Jeg skjønte at jeg hadde det fordi jeg gråt veldig mye, følte at livet var slutt, tenkte masse på døden(generelt), følte meg trøtt og slapp, hadde problemer med å engasjere meg veldig i babyen osv osv.

 

Hvis du tror du har det så ring lege og sykehus og beskriv det du føler. De har plikt til å hjelpe deg på riktig måte. Ikke vær redd for å virke sutrete, det var jeg redd for. Men dette er visst veldig vanlig å få, det er bare så få som snakker om det.

 

Nå vil Amanda ha mat her, men jeg kan gjerne skrive mer til deg hvis du vil/lurer på noe mer. Ikke det at jeg er noen ekspert, men jeg vet hvordan det føles å slite med dette. Send meg gjerne post også hvis du vil.

 

Masse klemmer til deg fra

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...