"du har jo tre barn fra før da....."

[har4barn]

Vi ventet fjerdemann, og både vi som foreldre og storesøsknene så fram til han/hun skulle komme. Etter uke 12 begynte vi å snakke om kjønn, navn og hun største begynte å glede seg til å lære seg å skifte bleier. Dessverre oppdaget vi at babyen var død da vi kom på ul i uke 18 (MA ca uke 14). Et kjempesjokk, og selvfølgelig en stor sorg for oss. vi hadde mistet babyen vår.

Hvordan har det seg at folk som trøster sier " ja, ja, dere har jo tre fra før da...!"

Akkurat som om sorgen vår over å miste et barn er mindre bare fordi vi har barn fra før!!! Vi er like glade i nr 2 og 3 som i nr 1. Det føles som et slag i trynet. At vi som har barn fra før ikke har like stor rett til å sørge , som de som ikke har fått barn!!! Det føles sårt.

 

Vi elsker alle barna våre, og savner den vi mistet utrolig.

[evigoptimist]

Kjenner meg så utrolig godt igjen!!!!

Møtte utrolig mange dumme og flåsete kommentarer de to siste gangene vi mistet. " Så bra at du ikke var kommet lengre da "( født liten perfekt gutt på badet hjemme, i uke 17), " Ja,ja - du er jo heldig som har to barn da", " Er det ikke deilig å slippe å være så kvalm da..????"

De samme menneskene skjønner heller ikke at man sørger over barnet i laaaaaaang tid etterpå. Det blir liksom forventet at man er ferdig med det som hendte etter en måned....

 

Jeg synes likevel det værste var alle dem, som ikke sa noen verdens ting.. de som bare latet som om ingenting hadde skjedd...

 

Jeg brukte lang tid på å bli ferdig med å være bitter på alle som sa noe dumt, eller ikke sa noe i det hele tatt. Fant ut hvem som virkelig brydde seg, hvem som virkelig var våre venner.

Har vel nå kommet frem til at de aller fleste faktisk ikke har forutsetninger for å sette seg inn i vår situasjon. Og da kommer de heller ikke på noe mer fornuftig å si.....

 

Ja, selvfølgelig er jeg glad for at jeg har to flotte unger!!!

Kanskje er det nettopp derfor det føles så utrolig tungt!! Vi VET hva vi har mistet!!!! Det er tungt både for de voksne - og for søsken. De sørger fotsatt over sin lillebror og lillesøster..........

 

Vi glemmer aldri våre tap, men lærer å leve med dem. Mine unger forteller åpent om de små vi har mistet - og ønsker seg fortsatt levende søsken!

 

Håper dere får oppfylt deres ønske!!!

 

 

 

 

[Gjest]

Kjenner meg veldig igjen i dette.

Jeg mistet også nr. 4 for snart to uker siden.

Kjenner jeg blir rasende over alle dumme komentarer, og jeg er ikke god å ha med å gjøre når noen kommer med dem. De får virkelig passet sitt påskrevet. Det hjelper å få ut sinnet og frustrasjonen sin over sånne uttalelser med en gang. Da tør de ikke komme med flere.

[Anonym bruker]

Jeg har nettopp hatt en MA i uke 9, og jeg må innrømme at jeg har tenkt at "jeg ville ha taklet dette bedre hvis jeg allerede hadde barn fra før". Grunnen til det er at jeg da hadde visst at det er mulig for oss å få velskapte barn, nå kommer jeg til å være fryktelig bekymret om jeg blir gravid igjen, og blir nok redd for at det samme skal skje igjen. Så derfor er det i mine øyne en slags trøst i at man har barn fra før. Men jeg mener selvsagt ikke at man ikke skal kunne sørge over det barnet man har mistet!! Om du har barn fra før gjør ikke tapet av et barn noe lettere, men det gjør det kanskje litt lettere å tenke positivt når du eventuelt blir gravid igjen om ikke så lenge?

 

Til oss sier alle for å trøste at "dere vet i alle fall at dere kan bli gravide", og det vet vi jo. Og vi er glade for det, altså! Men vi vet jo ikke om det er noe som gjør at vi ikke kan bære fram barna våre for det?! Jeg vil faktisk heller ikke bli gravid enn å bli gravid og miste hver gang...