Plutselig ble det skummelt:)

[mamma'n til løvegutt:)]

Deler bare noen tanker her:)..

 

Er nå i starten av 1.pp, eller - har nettopp sluttet på pillen, så sjansene for at jeg kan bli gravid er der i aller høyeste grad. Vil helst vente en syklus før prøvinga starter for alvor så vi skal være litt forsiktige men man vet aldri:) Kaller ikke denne perioden prøveperiode sånn egentlig.. Regner med at det naturlig tar lenger tid før spiren sitter meeen:)

 

For en stund siden bestemte vi oss for at vi ville prøve og var klare for å få barn, og når jeg nå først har sluttet å ta piller ble det hele så virkelig på en måte. Har jo tenkt igjennom det meste og vi *er* klare, men likevel ble det så rart å tenke på at nå kan det faktisk flytte inn en spire i magen min når som helst!

[*MiAMi*]

Har det litt på samme måte.

Begynner plutselig å tenke på om vi har fått gjort unna alt vi skal gjøre "alene". Er vi klar til å ta oss av et helt lite nytt menneske?

 

En får vel tenke sånn at en aldri vil være helt 100% klar. En vet jo faktisk ikke hva en går til hvis en ikke har barn fra før. Livet blir nok helt annerledes, antakeligvis til det bedre!? Jeg liker i allefall å tro det! )

[*MiAMi*]

Jeg har det på samme måte. Når det nærmer seg, blir det litt mer skummelt!

Har vi gjort unna alt vi skal gjøre mens vi enda er "alene"? Er vi klar for å ta oss av et lite menneske?

 

En kan vel aldri vite om en er helt 100% klar? I allefall ikke første gangen. Selv om vi kjenner andre med barn, og har lest oss grønne her på BIM vil vi vel aldri vite helt hva vi går til?!

 

Det blir nok en spennende tid framover. Jeg gleder meg i allefall )

Lykke til!

[Gjest]

Bæcker deg opp på den. Jeg og er i min første pp - det vil si, er akkurat ferdig med mensen, så den begynner vel først nå...Og jeg har vært kjempeklar og 110% hele tiden, men nå blir det plutselig så virkelig og jeg har tenkt igjennom alt; økonomi, abeidssituasjon, bosted osv. (ting som jeg har tenkt i gjennom for lenge siden; mange mange ganger!) igjen...og begynner å tenke; er jeg egentlig klar? Jeg prøver nå å slå meg til ro med at vi er klare begge to.. Men at nervene bare begynner å melde seg, og det er jo ikke akkurat unaturlig. Jeg forsøker å ikke tenke så mye "hva hvis?" og "hvordan?" og tenker heller at vi er heldige som faktisk har hatt muligheten til å planlegge og tilrettelegge i så stor grad som det vi har hatt. Mange får en graviditet kastet på seg, og det kunne like så godt skjedd oss. Nå er vi godt(?) forberedt, og ingenting er vel egentlig bedre enn det. 100% forberedt på det hele, tror jeg faktisk aldri man blir (ihvertfall ikke som førstegangsmor).

 

Masse lykke til med første pp!!