Lykketråd for 'Så glad' og babyen hennes

[Litenspire *150711*høygravid]

Kjære 'så glad', jeg håper veldig at du og babyen har det bra, og at neste kontroll gir oppløftende nyheter.

Sender masse gode tanker og vibber til dere begge to.

Tenker på dere.

 

goklem fra

[Litenspire *150711*høygravid]

Jeg oppfordrer herved alle til å være med på denne tråden. Det er kritisk for babyen til *Så glad' pga fostervannslekkasje. De trenger all den positive energi de kan få. De trenger at vi tenker på dem nå.

 

[BCventernr3-fåttnr3]

Masse, masse lykke til både 'Så gla' og babyen din!

 

Krysser både fingrer og tær for dere.

 

Klem fra

 

 

[Ninni36]

Kjære deg.

Vil bare ønske deg lykke, lykke til. Husker historien om moderen som gikk gjennom noe av det samme som du gjør nå med vannlekkasje tidlig og for lite fostervann. Det gikk til slutt fint med dem, selv om gutten kom i uke 30. Limer inn historien hennes her jeg, i tilfelle du ikke har lest den. Håper den kan gi dere litt håp i en trasig situasjon.

Stor klem fra meg. Her er historien moderern har lagt inn på BIM:

 

18 + 3, og vannet gikk...

 

En helt vanlig dag, i et helt vanlig svangerskap, bortsett fra at vi 4 uker

tidligere hadde hatt fostervannsprøve (jeg er 42), og hadde ventet spent på svaret. Men alt var i orden, og vi ventet en "kromosommessig frisk gutt"... Noen småblødninger hadde jeg hatt, og påsken ble ødelagt av at jeg blødde hele tiden, og ikke fikk sjekket før påsken var over, men ingen fare - alt i orden. Så går vannet. 2.juni, klokken 15.05, og jeg er i uke 18+3.

 

 

Ringer mannen, ringer sykehuset (er heldigvis så langt kommet at jeg ikke bare får beskjed om å vente og se...) Vi kjører lillemor til svigers, og durer avgårde.

På akuttmottaket blir vi tatt godt imot jeg blir undersøkt ganske raskt av en

hoderystende lege, som konstaterer sikker vannavgang (ingen tvil der - det renner og renner...). Og beskjeden er klar: Prognosen er lik null. Så tidlig vannavgang er

sjelden eller aldri forenlig med liv. Anbefalingen er å avslutte, helst der og da.

Der ligger jeg på benken og ser mitt lille barn - hjertet slår, beina går.... skal

jeg bare gi opp??

 

Det blir tatt prøver for å sjekke om det er noen infeksjon, og jeg sier fra om at

jeg ikke føler for å avslutte uten videre, og hvordan gjøres det i så fall? Jo, da

får man tabletter som avslutter livet der inne, og så blir man satt i gang, og

fødselen skjer da i løpet av etpar dager. Og hvis det er eller blir en infeksjon der inne, er det fare for mitt liv, og da MÅ noe gjøres.

 

Vi får noen minutter for oss selv, legen vil konferer med en kollega. Søstrene er

kjempesøte, vi blir geleidet inn på en tom akuttstue, og jeg knekker sammen...

Mannen min forsøker å være sterk, men det er ikke lett... Legen kommer tilbake, og foreslår et "kompromiss" (!) Vi avventer prøvesvar, og jeg kommer tilbake dagen etter for sjekk. Vi godtar dette - føler det som en "time out", en mulighet til å sortere tankene. Dagen etter - sjekk, fortsatt liv, lite vann, prøvene viser ingen infeksjon !!! Dagen etter - sjekk - fortsatt liv, k an s k j e litt mere vann?? To dager etter... samme...

 

Og sånn gikk sommeren... en dag av gangen... Vi led oss igjennom uke etter uke, vannmengden tok seg opp noe, og selv om det aldri ble noen mengder, var det nok, selv om jeg var lekk hele tiden. Fikk etterhvert kontakt med en overlege som var helt herlig - realistisk, og hun ga oss ikke mye håp til å begynne med, men sa bare at hun hadde sett at det hadde gått bra før... Det var alt vi trengte akkurat da - en bitteliten strime av håp... I uke 22 måtte vi bestemme oss en gang for alle - etter den tiden har fosteret rettigheter i kraft av seg selv, og å avslutte svangerskapet kan ikke lenger gjøres uten videre. Ny lege, som var forsiktig optimist (fortsatt var det ingen tegn til infeksjon), og det var plutselig ingen tvil om at vi skulle fortsette - ikke hos mannen heller... Fikk mast meg til en forebyggende antibiotikakur... Hele tiden var vi klar over komplikasjonene som kunne oppstå, selv om dette gikk lenge nok... Lungene kunne være skadet, likedan ben og armer pga for liten plass. Pluss mange andre muligheter for komplkasjoner. Uke 23 - vannmengde innenfor nedre del av normalen - kontroll hver uke... Uke 24, 25, 26, 27, 28, gikk, uten de store forandringer - fikk estimert babys størrelse til over 1200 g i uke 28, og det var deilig!! Uke 29... stadig større

lekkasjer, tilslutt var det helt tomt... Ble lagt inn den 21. august, i uke 29+6, og

fikk 2 lungemodningssprøyter, 2 dager på rad. Fikk endelig beskjed om at det ble

keisersnitt den 23. august, på morgenen. Gjett om vi var lettet! Å endelig få lagt ansvaret over i noen andres hender var ubeskrivelig!

 

Klokken 08.47 den 23. august ble lille Karl Teodor løftet ut av mors mage. Ifølge

hun som opererte var det ingen fosterhinner der inne, og ikke noe vann - kun en

livmor med en unge i... Så det var nok i siste liten. 1640 gram, 38 cm., og han ble kjørt direkte til nyfødtintensiv uten at vi fikk se ham.

Først langt på ettermiddagen fikk vi hilse på, og da hadde han først nektet å la seg intubere, og siden hadde den ene lungen kollapset, men det gikk bra, og han slapp respiratoren... 7 uker lå han på intensivavdelingen, 2 av dem på "akuttrommet", men ble stadig bedre, og selv om det var tøft og slitsomt, var vi aldri i tvil om at det skulle gå bra... Helt fra de satte kniven i meg, var jeg helt sikker på det!!!

 

Så nå har vi en liten "minstemann" i hus, som er akkurat som andre babyer, bare 2 måneder yngre enn fødselsdatoen tilsier... men han er helt frisk! Og vi

nyyyyyyyyyyyter det!!!!!!

 

Med hilsen

moderen

 

 

Synes dette er et eksempel på at noen ganger går det bra tross alt.. Og moderen fikk masse lykkeønskninger og heiarop fra flotte damer her inne på bim, noe som sikkert hjalp henne å holde motet oppe innimellom. Ønsker du får oppleve det samme, ser jo allerede at flere har engasjert seg både her og inne på 2.trimester :-)

Sender over masse gode tanker og forhåpentligvis litt håp...

 

[Ma-i]

Alle mulige gode ønsker sendes .

Tenner lys for håp for dere i helgen. Gode tanker oversendes også.

 

Det er en ting som erfint med fostervann og det er at man produserer det hele tiden i svangerskapet. Derfor kan det ta seg opp noen ganger også , selv om man er lekk.

Men det tar jo av mors væske i kroppen, så man trenger ekstra med drikke selv også.

 

Har selv en veninne som lakk fostervann fra uke 18 og hun blødde også helt fr auke 8 til fødsel, og nurket ble født litt fortidlig og hadde veeldig tørr hud og var liten, men der gikk det fint.. selv om hun fikk dårlige prognoser fr astarten av.. hun haddesengeleie fr auke 18 til gutten ble født.

Så det kan gå bra også..

 

Lykke til

 

[tyty]

Herved sendes Gode tankar, Energi og Velsigningar

til 'så glad'

 

 

frå

[så gla']

Tusen takk for trøst, lykkeønskninger og omsorgen dere viser jenter. Det hjelper virkelig til å holde troen og motet oppe. Det har vært noen forferdelige uker, og i fremtiden ligger masse usikkerhet og bekymring. Fostervannsnivået er kritisk lavt nå, bare 1 cm. Skal ligge på mellom 5 og 25 tror jeg. Det er nå 2 uker siden jeg hadde full vannavgang og samme hvor mye jeg ligger og tar det med ro, lekker det likevel. Men, historien til Moderern som ninni36 la ut, viser at det kan jo gå bra. Det er dette lille håpet jeg klynger meg fast til.

I morgen er jeg 22 fullgåtte uker. Jeg ble lagt inn på sykehuset på torsdag, men er hjemme på perm i helgen. Skal inn på sykehuset i morgen, og vet ikke om jeg får reise hjem igjen da, eller om jeg blir liggendes der. Overlegen på føden har sagt at i løpet av denne uken vil de ta en avgjørelse om de skal satse på meg og lille nurket i magen. Dersom jeg går i fødsel denne uken, vil de ikke gjøre noe gjenopplivningsforsøk for lille nurket. Det vil de gjøre når jeg kommer til uke 23. I uke 24 vil jeg få lungemodningssprøyter. Jeg ligger og ligger, drikker vann og prøver å lete frem de gode historiene. Jeg kan ikke slutte å håpe. Hver dag er en seier, og jeg må bare la tiden jobbe for oss.

 

Dette er mitt 3. svangerskap, og jeg ble så gla' da vi etter litt prøving, endelig fikk full uttelling. De to andre svangerskapene mine har vært så fine, og jeg hadde gledet meg til dette.Siden jeg har blitt behandlet for høyt blodtrykk i 8 år, var jeg forberedt på at dette kunne gi komplikasjoner. Men nei da, blodtrykket ble superbra og jeg sluttet med medisiner. Magen kom fort, og jeg var så stolt. Jeg begynte med bekkenløsning veldig tidlig, men ikke sånn veldig ille. Dagene var fine. I uke 10-11 begynte jeg med kynnere. I uke 15 gikk de over til premature rier, og siden har det gått slag i slag. Livmorhalsen ble kort. For kort til å sette på cerclage. Så kom blødningene, som jeg fortsatt har. Så ble det betennelse som var veldig smertefull. Og så gikk vannet da i uke 19+.

 

Det siste de gjorde på sykehuset på fredag før jeg reiste hjem var og sjekke crp, som var fin. Også hørte vi på fosterlyden som var sterk og fin. Jeg har en følelse av at det er en fighter jeg har i magen, og sammen skal vi klare det. Det er veldig godt å komme inn på bim og få litt omsorg, og jeg håper å få være her inne en god stund til ennå.

 

Dette ble et langt innlegg, men var veldig godt å få tømt seg litt. Takk igjen til dere jenter, og til liten spire som lagde tråden :-)

 

klem

 

[Litenspire *150711*høygravid]

Det er så godt å høre at du fortsatt er ved godt mot. Du har jo kommet deg gjennom mange vanskelige uker allerede, og nå klarer dere noen til, det er jeg sikker på.

Du må holde oss oppdatert, og ikke glem at vi nå er mange som håper for dere og tror at dette skal gå bra.

Gode tanker, lykke og hell til dere.

Varm klem fra