er det bare meg?

[Anonym bruker]

Er nå 25 uker på vei og vet at for hver dag som går er en dag nærmere fødselen. Men jeg vil ikke føde. Å ikke er det aktuelt med ks for jeg har totalt fobi mot sprøyter så det er ingen utvei. så jeg vet at det er vaginal fødsel med alternativ smertelindring som varme osv som er aktuelt. Da jeg fant ut at jeg var gravid begynte jeg å grine. Ikke forde at jeg ikke er glad i barnet (for det er jeg) men da viste jeg at jeg måtte føde. Alt ligger jo egentlig til rette har hus samboer jobb osv men. Denne angsten mot å føde preger jo helle verdagen. klarer ikke å glede meg over et spirende liv i magen, gleder meg bare til det helle er over og babyen er ute. orker ikke å treffe folk, bortsett fra de nermeste vennene som vet at jeg sliter. I går skulle jeg til mine foreldre men oppdaget at en nabo var der så da ble det ikke noe besøk før naboen var gått. orker bare ikke å snakke med folk som sansynligvis skal gratulere med "lykkelige" omstendigheter. Jeg går jevnlig (til lege hver 14 dag pga sykemeldinger) jormor minst 1 gang i måneden. har også jormor utenom på sykehuset som jeg bruker (hun skal også være med på fødselen) fysioteraput, alternativ behandling der jeg skal prøve tankefelt terapi så skal jeg få snakke med en psykriatisk sykepleier som har vært jordmor (venter bare på brev om time i posten.) så jeg prøver alt som er. hvis noen har flere forslag tas de mot med takk. For å gå slik som jeg gjør er helt PYTON har jo lyst å glede meg, men må bare godta at angsten overskygger gleden. Klarer ikke å spille "glad" iverfall. Vil heller være åpen og erlig så får heller folk ta det som de vil. De fleste tror sikert jeg er gal.

 

Jeg føler med dere andre som skriver at folk ikke forstår hva angst er, slik føler jeg det også. Folk forstår det ikke før de selv har følt det på egen kropp tror jeg.

 

Hilsen en som gruer seg skikkelig til fødselen.

[Guldamedgull]

Hei hei!

Det er nok ikke bare deg vennen!

Jeg skjønner og kjenner angsten din godt! Problemet er at det er så få som gjør det! Jeg er litt annerledes for jeg er ikke spesielt redd for sprøyter. den vet jeg når blir satt og har kontroll på den smerten og det varer bare noen sekunder. men det er meg. Så ks for meg er et godt alternativ!

 

Jeg vet om ei som fikk narkose under ks. og da fikk hun sove før de stakk noen sprøyter så det kjente hun ikke. verken før eller etter!

 

Men jeg føler med deg!! Er ikke mange ukene på vei men de mørke tankene ligger å lurer hver dag! Det er tungt å smile til verden når man sliter...

 

Lykke til! Hilsen Hetti!

[Anonym bruker]

Må si jeg er imponert over alt du gjør i forhold til angsten!! Synes du er sterk som tar tak i det på denne måten og jobber mot et mål. Jeg har ihvertfall ingen flere forslag å komme med, det virker som om du har det ganske klart (i hvertfall i forhold til helsevesenet og hjelp under fødselen).

Det er jo viktig at du finner de beste metodene og utveiene for deg, og ingenting bør stå i veien for dette.

 

Siden jeg verken er redd for operasjoner, sprøyter eller skalpeller, så driver jeg og søker om ks. Å finne ut at jeg var gravid var helt pyton, akkurat som hos deg. Jeg ventet i det lengste med å si det til omverdenen, fordi jeg orket ikke å late som om jeg var glad (men er jo kjempegald i babyen). Nå, når ks virker litt mer realistisk, så har jeg begynt å glede meg. Det handler mye om nakenhet og kontroll hos meg. Men jeg synes som sagt du er tøff som takler angsten på denne måten

 

Klem Bambi