Hva i all verden skal jeg gjøre???? Trenger råd!

[Svifjert]

For å prøve å gjøre en lang historie kort, helt siden vi startet med IVF var vi enige om at gikk det ikke, skulle vi adoptere. (Om det ikke gikk etter 3 forsøk)

 

Jeg har hele tiden ønsket å adoptere fra første stund, men siden mannen min så gjerne ville oppleve et svangerskap og en fødsel, gikk jeg med på å forsøke IVF.

 

Han vet godt hvor vanskelig jeg har hatt det i forhold til forsøkene, og hvor fysisk/psykisk uttafor jeg har vært.

 

Da 3 forsøk hadde gått til helv.. begynte jeg å nevne adopsjon igjen.

Han sa at han også gjerne ville adoptere, men skulle vi ikke prøve en siste gang med hatching i Danmark? Han følte at det bare måtte prøves.

Jeg ble jo gravid, men mistet i uke 10. Har vel aldri hatt det så vondt i hele mitt liv.

 

Vi hadde igjen et gratis frys her i Norge som måtte gjennomføres før utgangen av mars, så etter jeg kom meg fra aborten, gjennomførte jeg denne også, for hans skyld.

 

Igår ringte jeg sosialkontoret og ba de sende oss adopsjonssøknaden, jeg ringte Verdens Barn og fikk masse informasjon.

Det føltes så godt å komme igang, og legge IVF bak seg.

 

Da han kom hjem fra jobb, fortalte jeg spent og engasjert om det jeg hadde gjort, og at vi faktisk hadde flere land og velge mellom enn jeg hadde trodd.

 

"Jaha.." var alt jeg fikk. Jeg sa: "Vet du, du er ikke ferdig med IVF enda du!" Svaret jeg fikk var: "Jamen, vi kan da ikke gi oss nå? Jeg er sikker på at det vil gå jeg skjønner du:-)"

 

Han er ikke klar for adopsjon.

Men han er visst faen så klar for å plage meg med flere forsøk, snufs!

Jeg er skikkelig lei meg, og føler meg lurt.

 

[puppi1]

Stakkar pjuska.....jeg vet hvordan du har det....

 

Vi hadde også en slik avtale og jeg har vært klar for adopsjon hele tiden, men mannen min vil gjerne gå gjennom IVF. Siden vi også har fått det til - tror han også at det er noe vi vil lykkes med en gang......

 

Det er bare så idiotisk og jeg har gitt meg, men nå som jeg er overstimulert for andre gang gidder jeg ikke å gå gjennom flere forsøk.....selv om han leste om Jenny Jensen i A-magasinet ("bitchen - hun fikk det til å virke som en lek").

 

Jeg info om adopsjon hjemme og jeg presser på om det. Det var det samme om IVF her hjemme. Han må liksom bli varm først mannen min og jeg gir meg ikke med denne saken. Han har også sagt at jeg skal bare gå i gang med saken og da gjør jeg det - jeg vet også at han vil være der når vi har besøk av sosialkuratoren hjemme (går på stoltheten) - så vi får se etter 2. april hva som blir utfallet.

[Svifjert]

Hei puppi1..

 

Jeg må takke for svar.. Det er bare det at jeg klarer ikke å engasjere meg i adopsjon hvis det ikkeer like ønsket av begge to. Uff dette er fælt.

[mlkt]

Hei.

Ikke kjekt dette her. Ikke nok med alt man må gå igjennom men når man føler at den andre parten ikke er helt med så må det jo føles enda værre. Kanskje han trenger mer tid på seg med tanken på adopsjon? Jeg kan ikke gi deg så mye råd da jeg ikke har vært i denne situasjonen. Vi var så utolig heldig i fikk en liten ICSI prisesse, men jeg vil bare ønske dere lykke til uansett hva dere velger og som er det rette for dere. :-)

[puppi1]

Ja, det er det - menn skulle gått på hormoner......

 

Lykke til

[Tullemor1 & Gullemitt :-)]

ååå ikke lett dette her.. du har vært igjennom mye tøft du jenta... en vanskelig situasjon dette her, når mannen vil prøve mer og du er sliten.. vet ikke hva jeg skal si eller råde til jeg... men jeg vil bare sende deg en klem og si at tøff er du iallefall og at du blir lykkelig en dag det er jeg sikker på!! For du fortjener det ))

[Gjest]

Huff, jeg kjenner jeg får tårer i øynene av å lese dette jeg...rett og slett..

Jeg som er et oppkomme av ei skravlebøtte går tom for ord..

Jeg vet ikke hva du skal gjøre ,rett og slett.

Hva med å stå på adopsjonslista, det tar jo sin tid den prosessen også?

Og evt prøve en siste gang hvis du orker i danmark?

 

Håper du finner en løsning som dere begge kan leve med,.

Det er tøffe tak, det skal være sikkert.

 

 

Ønsker dere lykke til med det dere måtte bestemme dere for.

Håper dere lykkes !!!

 

klem fra

[katma]

Huff da. Utrolig vondt at man skal være på "ulike plass" når det gjelder vankelige valg i livet. Av og til har jeg lyst til å legge ivf bak meg og gå for adobsjon... og av og til tenker jeg; jeg kan jo ikke gi meg, jeg er jo så nærme nå..... Men tid går egentlig grensen for hva som er nok? Jeg synes du har strukket det langt for å "glede han". Siden det er vi som går igjennom hormonhelvete på kroppen bør man ta et visst hensyn til dette. Kanskje gir vi til og med gir oss etter forsøk 2...

Verden er full av vanskelige valg. Jeg tror nok mannen din kommer til å søtte deg med tiden... de trenger ofte litt lengre tid enn oss..du får bare gjøre det helt klart at kroppen din ikke klarer dette mer...han vil vel ikke ha en syk kone/samboer? Jeg har ei venninne som er var psykisk syk i 2 år etter ivf, jobber halvt ennå 5 år etter. De får ei jente fra kina snart!!!

Ønsker dere i alle fall lykke til og husk at adobsjon ikke er det nest beste!