Rier

[Gjest]

Utrolig dumt spørsmaål, men er det noen som kan beskrive ei rie for meg (ikke hva det er, men hvordan den oppleves)? Er nervøs for om jeg ikke skjønner når riene er i gang.. Er nå 34 + 1 så det er noen uker til fødselen enda...

[Gjest]

Det er umulig å beskrive dem og det er også individuelt for hvordan de oppleves, både hvor de sitter og hvor mye smerter man får (og det kan variere fra gang til gang!). Rent personlig har jeg bare hatt rier i magen, ikke i ryggen. Man kjenner magen stramme seg og suget i magen som ved en kynner, men samtidig blir det vondt. I begynnelsen av fødselen er det ikke så veldig vondt, omtrent som ved vonde menssmerter, og det bygger seg opp til det når en topp hvor an må puste på og som oftest ikke klarer å snakke noe særlig, og så slipper det brått, tar noen sekunder og så er smertene borte og man trekker pusten litt fort noen ganger før det roer seg ned og man venter på neste rie. Etterhvert blir det vondere og man tenker at nå, nå kan (elelr bør, hehe...) det ikek bli verre og man er overhode ikke i tvil om at det er rier, ikke det minste! De kommer gjevnt og trutt, eller ugjent, men likevel kommer de igjen og igjen og de varer som oftest i 30-90 sekunder.

 

De fleste kommer seg av gårde til sykehuset på dette tidspunktet, kanskje litt før, noen ikke før litt etter. Og så, når du ikke trodde det kunne bli verre, så blir det verre, mye, mye verre, smerter du ikke engang kunne forestille deg, så overveldene og gjennomgripene at hele din bevishet bare klarer å fokusere på dem, glem å snakke, glem å tenke, de kune flyttet inn en tribune med mennesker og du ville ikke merket det, du kan være så genert du bare vil, men du gir en lang og stor F i det om jordmor kler av deg, du bryr deg ikke om noe lenger, er nesen i transe og riene er alt som betyr noe, å komme igjennom dem, å slippe dem, og håpe det snart er over.

 

Så forandrer de plutselig karakter, du føler et enormt nedpress. Du har nok følt det før og så trodd at nå måtte du presse, men så vet du plutselig hvor feil du tok før, for nå er det ikke lenger tvil. Smertene endrer også karatkter. Det er ikke så vondt lenger, men du glir enda mer inn i transen og blir lettet over at du endelig kan gjøre no selv, nå skal du få jobbe barnet ut, bruke urkreftene og et tar vekk det verste av smertene. Å ha pressrier oppleves ikke som så vondt for de fleste, bare overveldndene voldsomt og intent en trang det er nesten umulig å motstå. Men det å presse barnet ut kan derimot være vondt da, dersom det går fort. Tar det lenger tid blir en bedøvet slik at det ikke er så ille egentlig. Og så når barnet er ute, så er riene borte vekke! Man føler seg mørbanket og øm, men har ikke lenger vondt, det er helt rart! :-)

[Gjest]

Takk for beskrivelsen