Kanskje eg aldri vil bli klar!?

[Ambivalensia]

Dette innlegget har eg også lagt inn på 35+ - men prøver her også i håp om å få nokon gode råd :-)

 

Eg er 38 år og har ein fantastisk kjæreste som ville bli ein flott far. Og han har lyst til å bli far, men EG veit ikkje kva eg vil... Eg har aldri hatt spesielt lyst til å bli mor. Då eg traff han som eg har vore saman med dei siste åra, forandra det seg. Litt... Då byrja eg å tenka på at kanskje eg ville bli mor likevel... Hadde eg vore ti år yngre kunne eg tatt tida til hjelp, men eg må bestemma meg nå!! Men korleis skal eg klara det? Er det nokon som har nokon tips om kva eg skal gjera for å finna ut kva eg vil. Finnest det til dømes litteratur som omhandlar temaet? Er det nokon som har (hatt) det på same måte?

 

Nokon periodar er det lysten på barn som dominerer - andre periodar er eg ganske sikker på at det å bli mor ikkje er noko for meg. Livet mitt er så bra som det er - eg tenker på jobb, fritid, reiser, nattesøvn... Alt vil bli så forandra. Eg er så sterk og frisk nå - tenk om eg får svangerskapsforgiftning, bekkenløysing og fødselsdepresjon...

 

Men så er det det som frister: spenninga med å sjå korleis min og kjæresten min sin unge ville bli, å følga den spanande utviklinga, å lesa bøker på sengekanten, la kjæresten min få oppleva å bli far, sjå verda med andre briller...

 

Har vore inne på Barnimagen fleire gonger, men eg har ikkje funne nokon innlegg om det same, så nå fann eg ut at det var på tide å ta initiativet sjøl.

[Anonym bruker]

Hadde jeg vært deg hadde jeg villet startet med babylaging, tipper at du er klar for det, men at det ikke helt har synket inn hos deg ennå. Bare det at du er inne på disse sidene tilsier at du er interessert tror jeg da.. Tenk deg å være 60-70 år og være alene i julen, feirer ol. Kanskje litt egoistisk å tenke slik også, men jeg har personlig vanskelig for å fullt ut forstå de som absolutt aldri vil ha barn.

[Anonym bruker]

Hadde det litt på samme måten før eg vart gravid med førstemannn

(var da 26) Hadde egentlig ikkje sett for meg at eg skulle ha barn. (Redd for sjukehus, aldrig vært spesielt opptatt av barn osv). Min mann var den som hadde veldig lyst på barn,og tilslutt "hoppa" eg berre i det. Tenkte faktisk at var eg gravid så måtte eg berre fullføre det. Vi hadde berre 2 pp på oss før vi måtte ha ein lengre pause i prøvinga, og var gravid i 2 pp. Skummelt og kjekt på samme tid og ingen vei tilbake. Har ikkje angra og det trur eg gjeld nesten alle som får barn. Nå har eg blitt ei som elsker små babyer :-) og gleder meg til eg skal bli gravid igjen. Eg trur det ikkje nytter å tenke på alt som kan gå galt,men evt berre hoppe i det.Det kan jo bli det beste som har hent deg og mannen din. Man angrer ikkje på dei barna ein har, men på dei barna man ikkje har.

[Skrekkblanda fryd *mamma*]

Kjør på. Morsinstinktet slår nok til Og tenk om du angrer om 5 år og alt er for seint?