Eg veit ikkje kva eg vil!

[Ambivalensia]

Eg er 38 år og har ein fantastisk kjæreste som ville bli ein flott far. Og han har lyst til å bli far, men EG veit ikkje kva eg vil... Eg har aldri hatt spesielt lyst til å bli mor. Då eg traff han som eg har vore saman med dei siste åra, forandra det seg. Litt... Då byrja eg å tenka på at kanskje eg ville bli mor likevel... Hadde eg vore ti år yngre kunne eg tatt tida til hjelp, men eg må bestemma meg nå!! Men korleis skal eg klara det? Er det nokon som har nokon tips om kva eg skal gjera for å finna ut kva eg vil. Finnest det til dømes litteratur som omhandlar temaet? Er det nokon som har (hatt) det på same måte?

 

Nokon periodar er det lysten på barn som dominerer - andre periodar er eg ganske sikker på at det å bli mor ikkje er noko for meg. Livet mitt er så bra som det er - eg tenker på jobb, fritid, reiser, nattesøvn... Alt vil bli så forandra. Eg er så sterk og frisk nå - tenk om eg får svangerskapsforgiftning, bekkenløysing og fødselsdepresjon...

 

Men så er det det som frister: spenninga med å sjå korleis min og kjæresten min sin unge ville bli, å følga den spanande utviklinga, å lesa bøker på sengekanten, la kjæresten min få oppleva å bli far, sjå verda med andre briller...

 

Har vore inne på Barnimagen fleire gonger, men eg har ikkje funne nokon innlegg om det same, så nå fann eg ut at det var på tide å ta initiativet sjøl. Hadde vore kjekt å få respons fra nokon i liknande situasjon, men eg blir glad for innspel fra alle som har tips :-)

[Dolly Duck]

Jeg forstår godt tankene dine omkring det å bli mor. Det er en stor omveltning å få barn. For min del har det nesten bare vært positivt. Men noen ganger har jeg faktisk "angret" på at jeg fikk barn, mens andre ganger tenker jeg at jeg er utrolig heldig som har han (gutt snart 15 år). Dette tror jeg er helt normale tanker.

Det som jeg tenker aller mest på, er når jeg blir eldre. Som 50, 60 og 70 år. Da ser jeg for meg at det må være deilig å være bestemor, og ha en familie rundt meg. Det er også en av grunnene til at jeg ønsker meg flere barn. Jeg vet jo ikke om vi får flere, men vi forsøker iallefall. Min mann har heller ikke barn, og det er blitt viktig for meg at han får oppleve det. Men man vet jo ikke hva man går glipp av ved å ikke ha dem, så det er vanskelig å argumentere for eller mot.

 

Prøv å sett tankene og følelsene inn i et lengre perspektiv enn hva du føler akkurat nå. Still deg spørsmål om hvordan du vil ha det om 10 år, 20 år, osv. Kanskje tankene dine endrer seg litt da. Kanskje noe faller på plass enten den ene eller den andre veien...

 

Vet ikke om jeg hjalp deg særlig, men kanskje du får litt å tenke på...

Lykke til uansett! =)

[moni-65-mamma til 6:-)]

Skjønner at du har et vanskelig valg nå og jeg tror ikke all verdens litt eratur kan hjelpe deg nå!!

 

Det er nok bare du og din kjære som må avgjøre dette:) Lytt til magefølelsen din!!!

 

Du forteller at du er frisk og sterk og det er jo et supert utgangspunkt for å få barn og takle det som måtte oppstå. Du greier helt sikkert både nattevåk og bekkenløsning, og reise kan du fint gjøre med barn:)

 

Det å få barn sammen med den mannen du er så glad i, overgår nok det meste du har opplevd. Det er så leit hvis du bestemmer deg for ikke å få barn, og plutselig en dag angrer du.

 

Hva med å la naturen bestemme? slutte med prevensjon og se hva som skjer? Det har jeg prøvd, og da jeg ble gravid og senere fikk dette vidunderet av et barn, var all tvil feid til side!!!!!!!

 

Lykke til med valget!!!

 

Mvh

 

 

[Gjest]

Heihei!

Har klart å forville meg inn på feil forum her. jeg er absolutt ikke over 35, jeg er vel heller av den yngre garde gravide (er 20 år). Men tenkte jeg kunne svare deg litt uansett.

Før jeg ble gravid var jeg veldig usikker på om jeg ønsket å bli mor en gang eller ikke. Det gikk mye opp og ned - noen ganger gledet jeg meg masse til å bli gravid, andre ganger var jeg sikker på at det var noe jeg ikke ønsket. Men nå som jeg er gravid er jeg ikke i tvil lenger - jeg gleder meg noe utrolig til å bli mamma=)

 

dette er et vanskelig spørsmål som krever gjennomtenking og fundering.

Noen av spørsmålene du kan stille deg selv er:

-Har jeg fått opplevd det jeg ønsker i livet, og har jeg fremdeles mulighet til å fullføre ønskene mine hvis jeg får et barn?

-er forholdet til eventuell barnefar stabilt og sikkert?

-Hvordan vil mitt liv forandre seg hvis jeg får et barn, og er jeg positivt innstilt til denne forandringen?

-Hva ønsker barnefar?

-har jeg støtte rundt meg?

-Har jeg et stabilt nok liv til å kunne ta vare på et barn?

-Hvordan forholder øvrige familie seg til et eventuellt barn?

-hva er viktig for meg i livet?

-hvordan vil et barn påvirke forholdet til evt. barnefar?

 

Det er veldig viktig å tenke godt over disse spørsmålene. Å bli forelder er en totalforandring av en kvinnes liv (og en manns!).

Men jeg tror det er få som angrer på at de valgte å få barn.

Jeg er glad jeg ble uplanlagt gravid, fordi jeg ikke er sikker på om jeg ville tatt det valget hvis ikke det hadde skjedd. Nå gleder jeg meg utrolig mye!

 

lykketil med valget ditt, bare du og din mann vet hva som er rett for dere!

[Ambivalensia]

Hei og tusen takk for klokt svar! Eg er nesten aldri inne på barnimagen.com. Sjølv om eg tenkjer mykje på dette temaet, så har det ikkje blitt til at eg har gått inn her for å følga debatten. Det er så mykje anna som skjer :-)

Eg uroar meg ikkje over ein alderdom utan barn. Det å få barn er heller ingen garanti for at du ikkje blir einsam når du blir gammal. Nå er det vanleg at barn bur milevis vekke fra foreldra sine når dei blir vaksne. Då er det eit mykje viktigare argument, som du også skriv, at eg ynskjer at kjæresten min skal få oppleva å få barn.

Korleis går det med dykk, da? Framleis lyst på ein attpåklatt?

 

Ambivalensia

[Ambivalensia]

Syns det er så fint gjort av deg, og andre, å svara :-) Godt å vita at det er ukjente menneske som vil bruka av si tid til å svara på MITT hjartesukk!

Eg er nå allermest redd for å angra på at eg har fått barn - kjenner to jenter som gjer det... sjølv om dei er veldig glad i barna sine, så ville dei valgt annerledes i dag... Og forskning viser at par utan barn er meir lukkelege enn par med barn. Hmm... Og eg er altså framleis i tvil... Men eg har gjort som du foreslår - overlata til naturen å bestemma - og kva skjer: plutseleg blir sex eit stort spørsmål om framtida... Men det er kanskje likevel ein god måte å finna ut kva ein vil på. Dersom eg nå blir superletta neste gong eg får mensen, så bør eg kanskje ta det som eit teikn på at denne jenta ikkje skal bli mor!?

 

[Ambivalensia]

Hallo Moni!

Eg er ein ny og klønete brukar av dette forumet, så eg klarte visst å legga inn svaret til deg litt feil, men sjå litt lengre nede på sida, så finner du det. Seint - men godt!?