Sykemeldt og dårlig samvittighet..

[Vektbaby, prinsesse 07 + spire]

Jeg er i uke 13 og sliter med bekkenløsnig allerede. I dag har jeg vert hos lege og fått sykemeldig, men gruer meg til å gå inn på jobb og levere den.. Vi er få ansatte og jeg vet at de er avhengig av at alle kan jobbe. Nå har sjefen min endelig ansett en ny til, men hun vil trenge en god del opplæring før hun kan avlaste de andre. :/ Noen flere som er i samme situasjon?? Vet jeg må tenke på meg selv først og fremst men...

[fire i familien]

Jeg forstår deg veldig godt, desverre... Det skal ikke være slik at man får dårlig samvittighet når man faktisk er for dårlig til å jobbe, men det er enkelt å si. Jeg har aldri klrt å skyve den dårlige samvittigheten bort...

Ble som deg sykemeldt i uke 13 eller 14. Da hadde jeg en kollaps og jeg fikk ikke jobbe lengre... Men så sant jeg klarte å være på beina og gå litt så hadde jeg dårlig samvittighet...Egentlig helt teit, men sånn var det. Er nå tilbake etter permisjon i 50% jobb og 50% sykemelding...fremdeles pga bekkenet. Og den dårlige samvittigheten er tilbake. Syns det er fælt å gå hjem etter halv dag, selv om jeg kjenner at det er det beste. ..og selv om jeg vet at jeg ikke klarer hele dager (prøvde det først, men måtte gi meg..)

 

Så jeg vet hvordan du har det! Det er ikke lett å legge den dårlige samvittigheten bort...men det er lett å si at en burde og at det ikke er noe å ha dårlig samvittighet over.....

Lykke til videre

[bebbisimagen =)]

jeg vet hvordan du har det..var i samme situasjon selv. men det er utrolig hvor forståelsesfulle de var på jobben alikevel.. ja du bør tenke på deg selv først og fremst.. jeg pressa meg litt lengre enn jeg egentlig orka og sliter veldig med bekkenløsninga nå...det blir ikke akkuratt noe bedre med tiden hvis du ikke tar hensyn til kroppen din..

[plutseligbolle]

Jeg hadde også veldig blandede følelser i forhold til å bli sykemeldt for bekkenløsning. Men søstra mi, som er helsesøster, og jordmora, og legen, og mange andre har støttet meg og fått meg til å innse at det lureste jeg kan gjøre er å høre på kroppen og ta det med ro.

 

Jeg var også veldig tøff i begynnelsen og ignorerte smertene, men det er på ingen måte noe lurt i det hele tatt. Det blir bare verre av det.

 

Som søstra mi sa: Det eneste stedet du er uerstattelig, er hjemme i familien din. Noen måneder vekk fra jobb er ingenting i den store sammenhengen. Ikke hør på de som sier at man må holde ut for en hver pris! Vær glad for at du har en lege som tar deg alvorlig. På jobben klarer de seg nok.