Klarer snart ikke mer...

[Ørna m/2 ørnebarn pp1]

Nå er det like før jeg mister meg selv helt. Gleder med til lillegull kommer, men hadde det ikke vært for den lille, så tror jeg ikke at jeg hadde sittet her mer. Føler at jeg har mistet alt. ble slutt mellom meg og min elskede bare en uke før jeg fant ut at jeg var gravid. og da hadde han allerede truffet en ny. Jeg savner han sånn. nå har det vært ordentlig slutt i 3 mnder å de har vært sammen like lenge. jeg klarer meg ikke uten han. har måttet ta meg fri flere ganger fra skole å praksisplass. er helt ødelagt, bare gråter. Jeg må få han tilbake, klarer meg ikke uten han. iløpet av de tre årene vi var sammen reiste vi sldri på ferie sammen for han jobbet å hadde ikke "tid". Men til sommeren skal han på ferie med den nye dama. Han vil ikke ha noen ting med verken meg eller barnet. skjønner ikke hvordan jeg skal klare å bo på en så liten plass hvor jeg vil se han hver gang jeg er i sentrum. Unnskyld all sytingen, det er sikkert mange som har det mye verre enn meg.

[tullemor_til_snart_4]

Heisann! Du skal ikke unnskylde for at du får lettet på tunge tanker! Helt ærlig, så er jeg sikker på at du klarer deg kjempe bra uten x-en!! Det at han aldri har prioritert deg med tanke på ferie og nå skal ta med den nye dama på ferie, sier jo utrolig mye om hvor drittsekk han er! Selvsagt har han sikkert sine gode sider, men når han ikke bryr sege får du og barnet det mye bedre uten ham! Og du vil nok klare deg veldig bra! Men hormonene dine vil nok fortelle deg mye merkelig det neste året... Hvis du synes det blir altfor vanskelig å bo så "tett" på ham, så er jo et alternativ å flytte, Regner med du skal ha permisjon ett år fra skole, og ny praksisplass/skole går det jo ann å finne på et år:)

 

Håper du holder ut jeg. Det er jo han som taper!! Deg og barnet!!! Gni det inn så godt du kan:) (litt hevngjerrig på dine vegne her... hehe)

 

Selv om alt føles JÆVELIG nå så blir det bedre etterhvert. Når barnet kommer så har du ikke tid til å tenke på ham engang! Da blir du nok forelsket på ny;)

[Ørna m/2 ørnebarn pp1]

Jeg håper det, så inderlig. det ble slutt rett før jul, og jeg har hatt det kjempe tungt etter det. fant ut at jeg var gravid rett etter nyttår. og en stund etter bruddet begynte jeg å ta meg opp igjen. men... så begynte det igjen, drømmene, drømmer om han og nydama hver eneste natt. trenger ikke å være noe som utløser det. men det ender alltid med hylgrining innestengt på badet. er totalt ødelagt noen dager å tenker på alt jeg gjorde galt i forholdet og tenker hva hvis.. da kunne vi enda vært sammen. det var jeg som gjorde det slutt og det gnager hver dag. vet ikke hva jeg gjør hvis han aldri kommer tilbake til meg eller at jeg klarer å glemme han.

[Erisa*]

Å, stakkars deg! Høres ikke noe kjekt ut å ha det slik!

Ville bare si at jeg syns det er kjempeflott av deg at du vil bære frem barnet likevel! Tror nok du blir en fantastik mamma!

Men det må være fælt å se ham sammen med henne hver gang du er i sentrum...

 

Kanskje det er så vanskelig å glemme ham fordi du egentlig håper at han kommer tilbake? Kanskje hvis du bestemmer deg for at han ikke er verdt din oppmerksomhet så blir det lettere å komme over ham? Jeg har ikke prøvd slikt selv, har vært litt heldigere enn deg, så det kan jo hende at det jeg sier er helt på trynet...

 

Håper du kan klare å se det fine med våren, kose deg med spiren og se det positive med å være singel? Kanskje du har noen venninner som ble nedprioritert mens du var sammen med ham? Søstra mi hadde det slik når det ble slutt mellom henne og typen når hun gikk i 3.klasse på videregående, da hadde de vært sammen i 3 år. Plutselig fikk hun mer tid til venninnene sine, og hadde en super russetid, med dypere vennskap og mye moro. Kan ha mye gøy selv om man ikke kan drikke:)

 

Ønsker deg bare alt godt, håper du kommer deg videre i livet! Forstår godt at du har det vondt...

 

Klem

[Ørna m/2 ørnebarn pp1]

Er egentlig ikke så synd på meg, for jeg har kanskje ikke behandlethan så bra som jeg burde ha gjort til tider. men jeg er jo ung, og jeg har lært av mine feil. tror man må feile i det meste for å lykkes neste gang. bare så fryktelig synd at han ikke kunne ha kommet som nummer to, for da hadde jeg allerede feilet og kunne ha hatt det godt sammen med han.

Jeg bærer fram barnet fordi at for meg har abort aldri vært et alternativ, og det visste han. Jeg ser de nesten alltid sammen når jeg er i sentrum, for uansett hvor du skal (nesten) så må man kjøre gjennom sentrum.

 

Jeg tror du har helt rett i det du sier, for jeg håper så inderlig og til tider tror jeg kanskje innerst inne at han kommer når ting har fått roet seg og han innser hva vi hadde sammen. for selv om det var tunge tider av og til, hadde vi det godt sammen. Jeg prøver å være sammen med vennene mine, men de glemmer meg. sikkert pga graviditeten, for før jeg ble gravid og mens jeg var sammen med exen pleide vi å være mye sammen. er blitt mindre nå og jeg er kanskje ikke så grei å være sammen med jeg er så deppa hele tiden.

 

Tusen takk. jeg håper også det, for det kan ikke fortsette slik det har gjort de siste månedene...

 

Klem til dere og:)

[Gjest]

Heihei! skjønner så godt hvordan du har det... har hatt det på samme måten selv, men etterhvert innså jeg at følelsene var mer sjalusi enn savn. - jeg var sjalu på den nye dama fordi hun hadde fått han og ikke så mye fordi jeg egentlig savnet han...

Syns du bør vurdere å flytte, ihvertfall et stykke... Om ikke så lenge møter du nok en ny en som tar deg med storm, og du glemmer eksen fort =)

Lykke til videre. Det kommer nok flere menn, og nå må¨du fokusere på deg selv og babyen =)

 

Vet at det er vondt, men jeg lover deg: det går over!!!

[Ørna m/2 ørnebarn pp1]

Hmm, kanskje du har rett! kanskje det er bare sjalusi? Jeg må bare si at jeg vet ikke hva jeg hadde gjort uten dere superjentene på BIM, dere er så utrolig gode å ha. drømmer fortsatt om han, både med og uten henne. og på kveldene (spes) kan jeg bli trist og sint. men har prøvd å ta disse tingene på alvor så sist gang jeg var til jordmor (forrige uke) ba jeg om å få snakke med en pykiatrisk sykepleier som holder til på helsestasjonen. har noen venninner som har gått til henne og har kun hørt skryt om henne. For jeg tenkte at selv om det går bra akkurat nå (jeg har ikke hatt hysterisk anfall på noen uker) så kan det komme tilbake, så jeg satser på å ta tak i det før det kommer for fullt og kanskje jeg da slipper unna svangerskap og fødselsdepresjon. Jeg har endelig begynt å glede meg til babyen kommer og har begynt å roe meg, er ikke så redd lenger for å miste som jeg var. og jeg vil at gullet mitt skal ha en mamma som fungerer 100% og som ikke sliter med tung depresjon. det gjorde nemlig min mor og det var ikke enkelt for hverken meg eller henne. Jordmora mi anbefalte det også pga jeg har en del depresjon i familien og for at jeg er så bevisst på det, da var det lettere å ta tak i enn hvis jeg hadde benektet det. Hørtes det lurt ut kanskje?

 

Unnskyld for at det ble så sinnsykt langt;) å tuuusen takk for svar fra dere;)