skuffet

[Lene1982]

Nå mener jeg for all del ikke å høres egoistisk ut... men fikk meg bare en liten overraskelse her om dagen..

sambtoeren min og jeg satt å pratet om hvordan dette kom til å bli når babyen kommer. så sier han til meg at at en arbeidskollega hadde spurt om han skulle være med på fødselen.Han arbeidskollegaen ville absolutt IKKE annbefale det, det var overhode ikke slik man trodde at det kom til å være, det var MYE verre!!

Jeg så bare på samboeren min og sa at han var den første mannen jeg hadde hørt om som ikke synes at det var en fantastisk opplevelse, men at om saboeren min ikke ville være med respekterte jeg det. Så svarer samboeren min at han ikke viste om han ville være med..

Jeg klarte ikke si et ord, kjente at tårene presset på og jeg bare måtte reise meg å gå fra stuen.

Igjen jeg mener ikke å høres egoistisk ut, men jeg hadde liksom ikke forventet noe slik..trodde han mer enn gjerne ville være med på det jeg..men så feil kan man altså ta..

det er jo ikke noen andre jeg vil ha med meg mer enn han jo!!!

 

 

[Celene -2.09.07~*HØYGRAVID*~]

Jeg kan godt forstå at menn (og kvinner) blir skremt av en fødsel, men tror at i de fleste tilfeller vil man være med når dagen kommer.

Vi er jo enda så tidlig i svangerskapet at det er mye tydligere for oss enn for våre menn. De ser jo knapt at magen har vokst...

 

Kanskje dere kan snakke litt om det? Hva dere forventer? Smertestillende? Hva dere må ha med...

Kanskje lurt å gjøre det litt hverdagslig...?

 

jeg tror han blir med når det nærmer seg.. når han har kjent sprakene mot hånda og sett babyen på UL...

 

lykke til

[Tpop]

Skjønner at du er skuffet, men det kan hende at han føler at han vil etterhvert.

Mannen min var veldig spent og det han sa at det var værre enn han trodde, men ikke på en negativ måte. Han sa at han følte seg hjelpesløs å ikke kunne hjelpe til med smertene, men jeg kunne aldri tenkt meg å ha med meg noen annen enn han på fødselen. Likevel har jeg god forståelse for at de synes det er meget skremmende å være med, de føler seg sikkert maktesløse. Eneste som hjelper er vel å snakke sammen og kanskje han burde snakke med andre menn enn kollegaen sin. Det er jo også du som trenger en støttespiller og om han kanskje ikke gjør alt riktig fysisk så er han der hvertfall som en psykisk støtte.

Det mannen min sier er at når han fikk oppleve vår sønns fødsel så var det stort for han, og han skal aldri si at kvinner er pysete noe mer, for han hadde aldri vært skapt til å klare en slik påkjenning og smerter.

Lykke til hvertfall, og du får si at om han vil bli med så trenger han ikke være der hele tiden og alle fødsler er forkjellige. Han vil aldri vite hva han gikk glipp av og da får han hvertfall ikke muligheten til å angre på at han ikke prøvde å bli med:)

[SuperGlad]

En fødsel er kjempeskummelt! Det er ekkelt og slitsomt. Men så herlig også!

Jeg tror det skal mye til for at en mann sier han aldri mer skal være med på flere fødsler, men slik er det jo for kvinnene som føder også. Mange sier de aldri vil oppleve det igjen å det må vi respektere.

Snakk med mannen din å fortell hvor mye du vil ha han sammen med deg. Og gi han muligheten til å gå ut av rommet under fødselen hvis han vil. Jeg synes det blir feil å skal tvinge en mann til å være tilstedet, men jeg tror derimot ikke han trenger å gå ut heller når fødselen pågår. Selv gikk sambo langt over grensen han selv hadde satt seg. Han skulle aldri i livet se når jenta vår kom ut, han skulle holde seg oppe ved hodet mitt.... Men han var så fascinert at han både så å kjente på hodet hennes mens hodet såvidt var kommet til synet. han gråt å gråt da hun ble født å det var det sterkeste han noen gang har opplevd.

Forstår godt at mennene gruer seg like mye som oss jenter. Vi skal ha smerten, de skal se hvor smertefullt vi har det. Det kan sette dype spor det også.

[Chinita]

Hei!

 

Jeg syns ikke du er egoistisk, tvert imot. Det er jo skummelt for deg og, og da syns jeg samboeren din skal være solidarisk og støtte deg gjennom fødselen.

Det var jo litt dumt da, at du sa at dersom samboeren din ikke ville være med så ville du respektere det når du ikke mente det oppriktig.

Jeg råder deg til at du tar dette opp med ham igjen, og sier det som du egentlig føler. Han vil jo sikkert forstå deg så lenge du går forsiktig frem.

 

Dessuten, det kan hende han slipper en sterk situasjon, men samtidig er dette et øyeblikk som dere skal huske sammen, og båndet vil antageligvis styrkes av det. Lykke til!

 

 

[mamamaria]

Hei Lene,

 

Forstår veldig godt at du er skuffet og jeg synes ikke du er egoistisk som vil ha han med på fødselen.

Min kjære var også litt usikker, han tåler ikke blod, sprøyter og den slags. Men han ble med og det gikk helt fint. Han har ALDRI (vi har 3 unger) sett rett inn i 'sirkuset', men holdt seg bak eller på siden av meg, slik at det faktisk ikke ble så mye blod å se.

Og ser du den lille babyen, så tror jeg ikke du vil legge merke til at det er blod på babyen engang!! Du ser bare barnet deres, et fantastisk lite mini-menneske!!

 

Bare si til han at min mann, som besvimer av en bloddråpe har klart seg helt fint gjennom 3 fødsler og skal være med når 4. kommer i september også ;-))

 

Dessuten... selvfølgelig gruer han seg til fødselen, det er ikke kjekt å se sin kjære ha det vondt, men tror de at det er så kjekt for oss å ligge der å føde da?

Skulle gjerne holdt meg vekk fra fødsel også, men vi er fint NØDT til å være med på fødselen og tåle smerten og klare dette, vi!!

Hvorfor kan da ikke manfolka også være med og støtte oss når vi mest trenger det!!

 

Det vi gjorde når vi skulle få 1. barnet, er å avtale at han skulle være med, men hvis han følte at det virkelig skulle bli for mye og var nære på å besvime, så skulle han få lov å gå ut.

Da ville jeg heller født uten mann enn å ha en mann som besvimer og som trenger oppmerksomhet når jeg ligger å føde! ;-)

Men som sagt gikk det helt fint og han var der hele tiden.

 

Lykke til med å snakke med din kjære!

 

[Chinita]

Har ikke hørt noe mer hva som har skjedd her, har du tatt det opp med samboeren din?