Julibaby 06 - du har gitt meg en god porsjon pågangsmot:-)

[langevipper]

Hei Julibaby 06

 

Jeg leste akkurat igjennom fødselshistorien din, og jeg må bare si at min fødselshistorie høres ut som rene solskinnshistorie i forhold. Det jeg pleier å si til meg selv når jeg har tunge dager er at heldigvis så gikk det ikke utover Oda. Huff stakkars deg, det må ha vært fælt å få meldingen om ks så brått og i tillegg oppleve at Amanda ble syk også. Jeg leste også innlegget ditt der du skrev at du hadde hatt fødselsdepresjon. Det høres ikke ut som om du har hatt det lett nei, men du virker nå kjempetøff som kjemper imot og tørr å stå frem. Jeg vet ikke om jeg hadde klart det samme, tok meg flere mnd før jeg klarte å få tankene mine ned her på dib i håp om å få noen råd fra utenforstående.

 

Du har gitt meg håp og pågangsmot til å ta fatt i mitt problem. Jeg skal virkelig stå på nå for å ordne opp. Har lenge gått å tenkt på at jeg må ordne med en samtale med sykehuset angående fødselen, men har liksom ikke klart å plukke opp telefonen for å ringe. Så nå er jeg veldig glad for at jeg til slutt klarte å skrive om min frustrasjon. Jeg har fått mange gode råd, og jeg er kjempe takknemlig til de som tok seg tid til å svare. Det hjelper virkelig å lese hva andre mener, og ikke minst å få høre at en ikke er alene...

 

Å lese at du har klart å få et opplegg med sykehuset for å bli bedre, gav meg virkelig pågangsmot til å endelig ta et skikkelig tak i det som har plaget meg så lenge. Du har virkelig hjulpet meg, så tusen tusen takk:-)

Jeg er ikke så flink til å be om hjelp, men jeg forstår nå at jeg må både for min egen del og ikke minst for min datter sin del. Hun fortjener å ha en mor som vet hva hun gjør og som er glad og fornøyd. Det er jeg veldig enig i, jeg har bare ikke tenkt på det på den måten før.

 

Hvordan gikk du frem for å få hjelp, kan en ringe sykehuset selv eller trenger man henvisning fra fastlegen?

 

 

Klem fra

[Anonym bruker]

dytt

[Gjest]

Åh nå sitter jeg med tårer i øynene her! Så fantastisk godt å høre at jeg kunne hjelpe deg litt! Det varmer virkelig på en overskyet mandag!

 

Ang. fødselen min så var den ikke akkurat noe å rope hurra for, men alle opplever sine ting og alle tar det på sin måte. En tilsynelatende normal fødsel kan føles dramatisk for èn person, mens en objektivt sett tøff fødsel kan føles OK for en annen. Så du må ikke måle deg opp mot meg eller andre, for fødselen din var vanskelig for deg uansett hvor vanskelig andres fødsler var for dem

 

Jeg synes det er veldig koselig at du har tatt deg tid til å lese noen av innleggene mine! At jeg har klart å gi deg litt håp og motivasjon føles helt supert, det var det jeg så gjerne ville. Jeg har nemlig ganske nylig kommet til den konklusjonen selv; at det nytter å gjøre noe med seg selv og sin situasjon. Jeg gav meg bare over for fødselsdepresjonen, og lot meg selv få lov til å gå rundt i pysjen til ett på dagen. Jeg tillot meg selv å ikke gå ut, og å gråte timevis daglig. Jeg gadd ikke stelle meg selv eller huset noe særlig(men jeg dusjet hver dag altså--), og jeg tok ut masse vonde følelser på samboeren min. Og jeg trodde ikke jeg kunne gjøre noe med dette selv. Men forrige søndag etter tre gråtetimer på sofaen slo det liksom ned i meg. Høres dumt ut, men da innså jeg at JEG kunne gjøre noe også, ikke bare leger og sykehus. Jeg ble rett og slett forbanna, og tenkte at dette gidder jeg ikke å kaste bort tiden min og Amandas babytid på. Jeg nekter å la dette herje med meg, tenkte jeg. Så jeg lærte meg en mekanisme for å unngå gråteanfallene på; jeg motsier meg selv inni hodet mitt på en måte. Når jeg tenker negative tanker og kjenner at jeg synker ned i det, så stopper jeg meg selv og sier: Dette er ikke sant, du har ikke et elendig liv osv. På den måten holder jeg meg mer stabil. Enkelt, men vanskelig likevel. Jeg er ikke akkurat superlykkelig inni meg likevel, men jeg er mer stabil. Og det i seg selv hjelper på hele situasjonen.

 

Og det er kanskje litt den samme følelsen du har nå, når du har bestemt deg for å stå opp for deg selv og dattera di. Vi vil jo gi de små alt det beste i livet, de er jo viktigst av alt. Og da er det første vi må gjøre å få det så bra som mulig selv, for de merker hvordan vi har det. Deres lykke avhenger mer og mer av vår etter hvert som de vokser tror jeg. Derfor er det langt fra egoistisk å bruke tid på seg selv og det å få det bra, for det er det lett å føle. Jeg er så glad for at jeg fikk denne fight-følelsen og at du også har fått den!

 

Jeg ville ringt sykehuset nå var jeg deg. Du kan også sette en dag og et tidspunkt da du SKAL gjøre det, da blir det kanskje lettere å ta steget. Jeg har vel egentlig ikke et ordentlig opplegg sånn sett enda, men jeg skal på en samtale på torsdag med en spesialist og så håper jeg å få komme tilbake noen ganger til siden det er så lang ventetid hos ordinære psykologer. Så skal jeg til lege igjen på fredag der han gjerne vil gi meg tabletter, men jeg har bestemt meg for å vente med medisin. Ønsker å jobbe meg ut av dette uten tabletter fordi jeg av erfaring vet at kroppen min ikke er så glad i sånne sterke ting. Men må jeg så må jeg.

 

Det jeg gjorde var at jeg først ringte legekontoret en dag jeg kjente at jeg hadde mot til det, og bestilte time. Og så ringte jeg sykehuset av eget initiativ etterpå for da var jeg liksom først i gang, og fordi jeg bare ville prate litt(spørre om det er mulig å ha en sånn depresjon så lenge etter fødsel osv). Der pratet jeg lenge med ei jordmor, og hun sa at jeg skulle gå til legetimen jeg hadde og høre hva legen kunne foreslå og i tillegg komme på sykehuset for en prat der. Så nå får vi se hva som skjer. Men det var mye lettere å ringe enn jeg trodde, for jeg ble så godt tatt imot på en måte. Så jeg synes absolutt du skal ringe dem, det er jo oss de er der for!

 

Og som du sier hjelper det å skrive om det du sliter med ja Enten her eller i ei privat bok. Jeg synes også det har hjulpet å få luftet ting i juliklubben, og også med venner og familie.

 

Jeg så forresten -carina- foreslo at du kunne kontakte LHL, hva synes du om den idèen? De kan jo kanskje gi deg god informasjon om hjerteproblemet ditt?

 

Uansett så har jeg god tro på at du får det bedre snart, nå som du viser initiativ til å ta tak! Det er ikke bare lett alltid, så du skal være stolt over deg selv for at du tar dette ansvaret for deg selv og jenta di. Vi holder kontakten her inne så får jeg høre hvordan det går med deg etterhvert? Masse lykke til så lenge =)

 

Klemmer fra

[langevipper]

Hei igjen:-)

 

Jeg er veldig glad for at jeg har oppmuntret deg litt, det var det jeg ville med å fortelle deg at du har hjulpet meg igang. Vi som har slitt en del må jo stå sammen å hjelpe hverandre opp og fremover:-)

 

Etter å ha lest svaret ditt, kom jeg også frem til konklusjonen at også jeg kan gjøre noe for å komme meg videre. Jeg har tenkt lenge at det er på tide at jeg gjør noe, men har liksom ikke klart å ta det avgjørende steget.

I dag ringte jeg til hjerte avd og ba om en time, så nå er jeg i gang. Jeg skulle vært til ultralyd undersøkelse av hjerte i slutten av feb, men de hadde glemt meg. Jeg skal ta kontakt med LHL i løpet av denne uken. Imorgen skal jeg på tur med sambo og Oda, det er Kjell Ove sin siste permisjons dag (helt utrolig at 7 mnd er over allerede). Det er jo litt av grunnen til at har tenkt mye på hjerte problemet i det siste og hvorfor jeg til slutt klarte å skrive om mine tanker her i juliklubben. Nå blir jo hverdagen en helt annen, og må derfor tenke på at jeg bør komme meg i bedre form.

 

Det er en veldig god følelse å vite at jeg er i gang med å ta kontroll over livet mitt, og jeg kan tenke meg at du føler det samme:-) Du høres ut som en veldig sterk person, som klarte å snu situasjonen på egen hånd. Det skal du være veldig stolt over, og det var det som gav meg pågangsmot. Jeg tenker at det må være lettere å ta imot hjelp, når man har tatt det første steget selv.

 

Jeg vil også ønske deg masse lykke til fremover:-)

[Gjest]

Så supert at du har ringt og bestilt time! Jeg er stolt av deg =)

 

Ja det føles godt når man får tatt grep om ting. Det hjelper å definere problemene, lufte de for andre og ikke minst be om hjelp. Så kan man sakte men sikkert finne en løsning på hvordan livet kan bli bedre.

Jeg er egentlig ikke spesielt sterk, jeg vil heller si at jeg er en som ikke tåler noe særlig bølger før båten velter for å si det sånn. Men jeg føler meg litt sterkere når du sier at du synes det da Og jeg er som sagt veldig glad for at jeg kunne inspirere deg litt. Jeg har ingen fasitsvar og jeg har ikke kommet meg gjennom alt det vanskelige selv heller enda, men jeg er glad for at vi kan hjelpe hverandre litt.

 

Hvis du har MSN kan du legge meg til hvis du vil: [email protected]

 

Vi snakkes enten her eller der iallefall!

 

Klem fra

[langevipper]

Nå har jeg lagt deg til min msn:-)

 

Jeg tror nok at du er sterkere enn du selv tror, selv den beste kan få motgang. At du fikk fødselsdepresjon er ikke tegn på svakhet, sånn får du ikke lov til å tenke. Du har vært veldig uheldig, og det at du har klart å ta det første steget selv viser en enorm styrke. Vær stolt av deg selv, så lover jeg at jeg skal være stolt av meg selv jeg også:-)

 

God natt:-)